White Helmets kan ikke forsvares

Bilde: Det finnes overveldende mengder dokumentasjon på at White Helmets ikke bare er en del av PR-apparatet til al Qaida, men også aktive krigere.

John Færseth får av uforståelige grunner spalteplass i en rekke medier. Innleggene hans preget av unøyaktigheter og udokumenterte påstander, så også i det siste publisert på Dagbladet 5. juli.

Færseth har i løpet av kort tid levert et tredje (eller er det fjerde) forsvarsskriv for White Helmets, den penere antrukne avdelingen til terrorgruppen al-Qaida. Det er litt rart at Færseth er så opptatt av dem. Han bryr seg ikke om Syria for øvrig.

Inntrykket er at Færseth foretrekker at radikale islamister overtar Syria fremfor den lovlig valgte regjeringen, den som har støtte hos 90 prosent av den syriske befolkningen. Han skriver om den syriske opposisjonen, men vet ikke eller lar være å skrive om at i Syria er en samlet syrisk opposisjon samlet i sin støtte til regjeringen i kampen mot NATO, Gulfstater, Israel og tusenvis av jihadister betalt av de samme landene.

Spesialiteten til tempelridder Færseth er å finne en person å harselere med, uten å omtale eller drøfte det vedkommende faktisk har skrevet eller sagt. Han fremstiller seg selv som en slags sannhetssøker som jakter på «konspirasjonsteorier». Men vestlige supermakter og deres protesjeer får være i fred. Løgnene brukt til å begå intervensjonskriger og drap på millioner av mennesker rører han ikke. Vi har heller ikke sett noe til detektiv Færseth gå løs på alle de fantasifulle eventyrene i Skripal-saken.

Færseth forsøker seg i kjent stil på karakterdrap på den uavhengige journalisten Vanessa Beeley, i trygg forvissning om at hun neppe vil lese det han skriver. Han har resirkulert en artikkel fra Berlingske som igjen er en resirkulert utgave av en artikkel i Huffington Post.

Vanessa Beeley har etterforsket White Helmets. Det hun har dokumentert avdekker at de er noe helt annet enn de selges inn som.

Det er en pågående svertekampanje mot henne og andre som avdekker sannhetene om krigen mot Syria. Det kinkige er at ingen kan «ta» Beeley på fakta. Hennes kilder er nemlig førstehåndsintervjuer med syrere i Syria. Da øst-Aleppo ble befridd intervjuet hun de sivile som hadde blitt holdt som gisler av terrorgruppene.

Jeg har selv stått i hovedkvarteret til White Helmets i øst-Aleppo. Der hang også logoen til terrororganisasjonen Al Nusra (al-Qaida), de levde side om side. Det de sivile fortalte stemte overhodet ikke med det mediene våre hadde insistert på. De få som overhodet visste hvem White Helmets var fortalte at de kun hjalp Al Nusra, og at de stjal fra vanlig sivile, men de færreste hadde verken hørt om eller sett noe til dette konseptet.

For det er et PR-konsept vi snakker om. White Helmets er ikke engang syrisk, men klekket ut og satt i gang fra Tyrkia i 2013 av en tidligere offiser i den britiske etterretningstjenesten.

Finansieringen er enorm, med nær en milliard i budsjett. Pengene kommer fra USA, Storbritannia og andre NATO-land. Nylig fikk de ytterligere millioner dollar av USA. Men hvorfor er det amerikanske utenriksdepartementet så opptatt av dette, samtidig som de gjør sitt beste for å sulte 90 prosent av den syriske befolkningen med knallharde sanksjoner og bomber både mennesker og infrastruktur?

Det henger selvsagt ikke på greip. White Helmets figurerer kun i de terroristkontrollerte områdene. Når et område blir befridd av det syriske forsvaret er White Helmets borte, de følger terrorgruppene.

White Helmets er laget for det vestlige publikum. Ved å bruke «humanitære organisasjoner» som «sannhetsvitner» og produsenter av bilder og videoer med seg selv i hovedrollen som helter kan alibiet for krigen fremmes for publikum. «Soft Power» er en del av krigsstrategien.

De kaller konseptet også for Syria Civil Defence, et navn de har stjålet fra det ekteSyria Civil Defence som ble etablert i Syria 1972 og er sertifisert av IOCD (International Civil Defense Organisation). De har telefonnummer 113 i hele Syria. White Helmets’ telefonnummer er det bare pressen og amerikanske UD som har.

Færseth skriver: «Beeleys egne erfaringer fra Syria ser ut til å være begrenset til et par reiser i regi av det syriske regimet – blant annet sammen med norske Kari Jaquesson.»

Jeg gjør jobben han burde gjort – jeg tok kontakt med Beeley og spurte om spesifikasjoner på hennes opphold i Syria. I løpet av fem reiser siden juli 2016 har hun tilbrakt over fire måneder til sammen i mange regioner i landet. Selv har jeg vært der to ganger, begge ganger på eget initiativ, for egne og innsamlede midler. Beeley har også innsamlinger for å finansiere sine reiser og sitt arbeid.

Færseth later som at selve det at hun er publisert i russiske medier er noe tvilsomt, og at hun har en enorm leserskare takket være «en hær av twitter-bots og nettroll». Dette ifølge en rapport han ikke tar seg bryet med å navngi.

En rekke journalister blir boikottet av vestlige medier, der er det kun historier nøye avstemt med utenrikspolitikken til våre land som får plass, de som har regimeskifte som mål. Da passer vitnesbyrd fra vanlige syrere dårlig inn, slikt ville fått hele fremstillingen deres til å slå sprekker.

«I en normal verden ville ingen tatt særlig notis av Vanessa Beeley» siterer Færseth. «Normal verden» er altså den der de store mediene kontrollerer informasjonen, i tett samarbeid med autoritetene.

I sin iver etter å sverte Vanessa Beeley bruker Færseth svært tvilsomme kilder og gjengir andres påstander uten å verifisere dem. Men vi får ikke vite hvorfor han er så opptatt av å hvitvaske White Helmets.

—————————-o0o—————————-

White Helmets var leverandør av reportasjer fra det påståtte gassangrepet i Dhouma i april. Bare så synd da, at OPCW har slått fast i sin rapport at det ikke fant sted noe slikt angrep. Altså var alt fra White Helmets et al oppkok og løgner. Dette har vi ikke sett noe til i våre medier.
Russiske nyhetskanaler oppfører seg langt mer slik presse skal gjøre og har laget en interessant gjennomgang av bedraget. Færseth er naturligvis ingen steder å se. For en selverklært sannhets- og faktasøker må  jo dette være uvurdelig materiale. Men litt flaut for ham da, som rett etter at dette påståelig angrepet skulle ha funnet sted skråsikkert slo fast at vi som ikke gikk på limpinnen var «konspirasjonsteoretikere». Nå har også OPCW slått fast at det ikke fant sted noe kjemisk angrep.

Boris Johnson, inntil nylig utenriksminister skryter her hvordan Storbrittania gir 2.3 milliarder pund til terroristkontrollerte områder, 32 millioner pund til White Helmets. I disse dager skal britiske myndigheter være oppsatt på å få evakuert White Helmets ut av Syria.

Syria: Media på tiltalebenken og no-platforming.

Jeg har blitt invitert som innleder og debattant av et lokallag i partiet Rødt som avholder seminaret «Hva skal vi mene om krigen i Syria?». Det foregår 11.juni på Litteraturhuset i Trondheim. Dette har falt flere tungt for brystet og det er  lange diskusjoner på flere Facebookvegger med de mest fantasifulle «argumenter» for hvorfor jeg bør utestenges. Én person meldte seg ut av partiet i protest. Andre bruker diverse teknikker som «guilt by association»,  og ren løgn for å presse arrangørene slik at jeg ikke skal få snakke.

En må spørre seg: «Hva er det de er så redde for»?
Om det de innbiller seg at  jeg kommer til å si er så kontroversielt eller galt må det da være en smal sak å møte opp og argumentere mot?

Hva skal vi mene om krigen i Syria?

Det er verdt å merke seg at de som hisser seg opp ikke har utvist noen kunnskap om krisen i Syria, snarer tvert imot. Det er omtrent like mange som forsvarer invitasjonen og som også har lest det jeg har skrevet om Syria. 

Men oppfordring til drap er visst «innafor»
En av de som krever at jeg skal utestenges fra å snakke er Jan Boyer Vindheim som selv har tatt til orde for å bombe presidentboligen i Damaskus. Hvor mange drepte mennesker dét ville medføre er han ikke interessert i å dvele ved. Å oppfordre til drap på både voksne og barn er visst greit så lenge man innbiller seg at man er en av «de gode».

Mediakrig
Kampen om fortellingen er knallhard når kriger skal selges inn. Krigen mot Syria har vært og er fremdeles arena for en av de mest intense mediakrigene noensinne.  Ingen av agressorene hadde trodd at Syrias forsvar og allierte skulle klare å stå imot så lenge og løgnene har blitt mer mer og absurde. At media må granskes og stilles til ansvar er åpenbart. Men dét vil de ha seg frabedt.

Jeg reiste til Syria i april 2017 og april 2018 for å gjøre det reportere skal gjøre: Se selv, snakke med menneskene.

«Media on Trial»
I november var jeg på et veldig solid seminar i London «Media on Trial», arrangert av Frome Stop War der Vanessa Beeley, tidligere ambassadør Peter Ford, Patrick Henningsen, Professor Piers Robinson, Robert Stuart og Professor Tim Hayward holdt innlegg. Arrangementet ble forsøkt stoppet av tilhengere av jihadistene som terroriserer Syria.  De slapp ut stinkbomber,  avbrøt møtet, inntok scenen,  ropte og veivet med terrorist-flagget med de tre røde stjernene. De lyktes ikke å ødelegge. Møtet ble gjennomført og var en stor suksess med presentasjoner som eksponerte de blatante løgnene og propagandateknikkene til mediene.

Årets arrangør ga etter for press
Vanessa Beeley har drevet utstrakt forskning på White Helmets. Vi reiste sammen en del  i Syria i 2017 og jeg har selv sett hvor etterrettelig hun arbeider.
Da hun skulle presentere sin exposé om White Helmets i Swiss Press Club i Genève var det, absurd nok, Reporters Without Borders , altså en organisasjon som skal være forkjempere for en fri presse (!) som gikk inn for å no-platforme henne. Heldigvis lykkes de ikke. Swiss Press Club viste seg å ha ryggrad.

Det er mer enn man kan si om ledelsen på Leeds City Museum. I år skulle arrangementet «Media on Trial» gå av stabelen der, men etter press fra ukjente grupper, valgte museet å avlyse med en temmelig blaut begrunnelse. Det sier sitt at John LeMesurier,  mannen som står bak al-Qaida- affilierte  «White Helmets» var  strålende fornøyd med at arrangementet ble avlyst.
Men det ble ikke avlyst, bare flyttet til et annet sted og gikk av stabelen til utsolgt hus i dag. (se link til sending nederst i artikkelen)

Vanessa Beely på årets «Media on Trial»

Sannheten svir
Det er altså en ny og stadig mer utstrakt strategi å forsøke å utestenge og kneble de som presenterer andre perspektiv enn de «offentlig godkjente» fremfor å argumentere.

Det kan selvsagt bare gi én effekt:

Et uutslettelig inntrykk av at de som forsøker å stanse andre fra å snakke er redd for at sannheten skal komme for en dag og at de selv er budbringere av løgnene som dreper hundretusenvis av mennesker hvert år.

Jeg anbefaler deg virkelig å se denne presentasjonen. Det er flere innlegg, meget lærerike og interessante:

Klikk på bildet og få med deg forelesningene om media og løgnene.

 

Memo til redaksjonen: vis kun bilder av ødelagte bygninger og masse elendighet fra Syria.

For et år siden reiste jeg til Syria. Jeg var lei av det ensidige bildet mediene viste og ønsket å reise for å kunne være førstehåndsvitne til det jeg visste allerede, nemlig at det syriske samfunnet, livene til menneskene som levde i de områdene som ikke var okkupert av NATO-terroristene, gikk sin gang.
At vanlige folk, til tross for det forferdelige som skjedde i landet deres, klarte å opprettholde det sivile samfunnet. At brannvesenet, sykehus, skoler, universiteter, teater, opera, ja alt det et samfunn består av, faktisk gikk sin gang.
Nettopp dette sivile samfunnet som NGO’ene (de såkalt humanitære organisasjonene) sikler etter å kunne overta og dominere. Det er nemlig dét «businessen» deres ligger i. Publikum må ha inntrykket av at det er «et skrikende behov» for tjenestene deres. Og de må sørge for å få penger og da må UD og andre åpne pengesekken. Den pengesekken som vi fyller med våre skattekroner. Opinionen til fordel for dette skapes gjennom pressen.

Jeg ønsket å være førstehåndsvitne
Kort sagt: jeg ønsket først og fremst å bevitne og dokumentere det vanlige livet i Syria, majoriteten av befolkningen. Jeg reiste sammen med en profesjonell fotograf og vi produserte hundrevis av bilder og flere timer med filmopptak. Her er bare noen av de inntrykkene vi fanget på gaten i Damaskus og Aleppo for et år siden.

 

Før jeg reiste hadde jeg blant annet et møte med Magasinet i Dagbladet for å høre om de kunne være interessert. De kunne ikke svare ja, fikk jeg beskjed om, fordi kunne det betraktes som at de hadde gitt meg et oppdrag, og de ville dermed ha et visst ansvar for meg, og det kunne de på det tidspunktet ikke påta seg på grunn av sikkerhetssituasjonen i landet.
Dette hadde jeg forståelse for, men tenkte at da visste de i alle fall om det, slik at da jeg kom tilbake, kunne jeg tilby dem materiale.

Situasjonen i Syria for et år siden var jo temmelig skjør, men tidevannet hadde begynt å snu. Det syriske forsvaret  og allierte hadde tatt tilbake flere okkuperte områder. Øst-Aleppo hadde akkurat blitt befridd.

Evakuering av terrorister 
Mens jeg var i Syria fikk jeg overvære evakueringen av bevæpnede terrorister som fikk fritt leide til Idlib, den samme type opplegg som nå har blitt utført etter at øst-Ghouta ble befridd.
Vi var to norske journalister som var til stede. Dette var faktisk temmelig sensasjonelt, all den tid slike evakueringer ikke hadde vært bivånet av noen «vestlige» journalister før.

Jeg reiste blant annet sammen med profesjonell fotograf Tor Lindseth, så vi fikk filmet, og jeg fikk et flott intervju med guvernøren av Homs. Han var ansvarlig for og overvåket det hele, men gikk også rundt og snakket med hver eneste en av de som skulle reise for å forsikre seg om at de visste at de også hadde mulighet til å få amnesti.
Det var en sterk opplevelse.
Straks vi kom på hotellet redigerte vi og laget en reportasje kort nok til å passe til nyhetssendinger. Dette var jo litt av et skup!
Ingen var interessert.

Fake news fra NRK
En måned senere dukker det opp på NRK en reportasje fra samme sted. Men hva skjedde? De produserer   dobbel fake news. De skrev at guvernøren i Homs var «opprørssoldat» og de oversatte det han sa helt feil, og la ordene til terrorister i teksten under.
I tillegg bruker de tittelen «reporter» på NRK-mannen som la stemme på innslaget. men han er ikke «reporter». Du er «reporter» når du forteller det du selv ser og hører, ikke når du får en pressemelding med et innslag og leser inn det du får servert, uten engang å faktasjekke det! Da er du PR-agent og sprer attpåtil løgner og bedrar seerne.

Det var Tor som gjorde meg oppmerksom på dette. Han spurte om ikke dette var mannen jeg hadde intervjuet i Homs? Jo, det var det. Jeg sendte innslaget til en venn som kan arabisk, for det NRK hadde oversatt kunne umulig være guvernørens ord. Og ganske riktig, det var totalt falskt.

Bilde fra video filmet av fotograf Tor Lindseth av meg som intervjuer guvernøren i Homs Talal al-Barazi.

Denne gangen ble det oppdaget fordi jeg hadde vært der selv. Men hvor mange slike «hendelser» finnes det?
NRK har aldri tatt noen ordentlig opprydning i dette, så vidt meg bekjent.
Men poenget var at de ikke ønsket vårt innslag til tross for at vi var tilstede og gjorde det virkelige reportere skal gjøre.

Mediene var uinteressert i å høre om det jeg hadde opplevd i Syria. Inntrykket var at de så på meg som enten dum og naiv, eller en slags betalt representant for syriske myndigheter. At jeg hadde blitt invitert og geleidet rundt som en slags nikkedukke.
Det var tydeligvis utenfor deres fatteevne at et menneske kan bry seg nok om sine medmennesker til å ville gjøre en slik reise på egenhånd.
Da jeg reiste i verden som goodwill-ambassadør for FN og rapporterte om det jeg opplevde fra reisene arrangert av dem var det ingen som stilte spørsmål ved troverdigheten.

Kaller terrorister i Europa «aktivister» eller «opprørere» i Syria.
Det er den offisielle forklaringen på Syria som gjelder og ferdig med det.
Jeg fikk sjokk da jeg skjønte innstillingen deres. Hadde de ingenting lært av de gedigne løgnmaskinene  som banet vei for krigene vi har sett i så mange land?
Hva kommer det av at de ignorerer alle de opplysningene fra navngitte vitner, og uhemmet formidler påstander fra «anonyme aktivister» så lenge de taler terroristenes sak? Det er uforståelig. De holder jo på slik fremdeles.

Hadde jeg vært sammen med terrorister og fortalt om hvor snille de «egentlig» er og sagt at Assad er fæl, hadde jeg blitt invitert på samtlige nyhetssendinger, talk-shows og fått masse spalteplass slik som terrorist-kollabotøren Pål Salahdin Refsdal. Han er snakkehode for de verste terroristene i verden og er absolutt ikke uhildet. Men omtales som «krigsreporter». Hans uttalelser blir ikke dratt i tvil, jeg ble bedt om å dokumentere hvert komma når jeg skrev.

At pressens ensidige dekning med kun bilder av sammenraste hus og voksne menn med babyer i armene ga folk her hjemme et falskt inntrykk av situasjonen i Syria ble bekreftet mange ganger.
Rett etter at jeg kom hjem og fortalte hvor jeg hadde vært utbrøt en:
«Syria? Bor det mennesker der?»

Nå er det altså et år siden jeg var i Syria. Store områder som tidligere var okkupert av terrorister er befridd.

Det skjer noe magisk straks et område er befridd: All vestlig presse mister interessen. 
Med den hysteriske dekningen de alle hadde i halvåret før øst-Aleppo ble befridd kunne en jo tro at de ville fortelle publikum om hvordan det går nå? Intervjue folk som levde under beleiringen i alle disse årene? Vise hvordan eller hvorvidt byen blir bygget opp igjen?
Det er selvsagt ikke i NGO’enes interesse at publikum skal se at det sivile samfunnet klarer seg. Å sage av den gyldne grenen man sitter på er jo bare dumt. NGO’nene nyter stor tillit hos mediene, eller brukes i alle fall flittig som «sannhetsvitner» fra krigssoner og katastrofeområder. Når de blir tatt i løgn får det knapt konsekvenser.

I Syria hadde ingen NGO’er egne folk på bakken. De finansierte såkalte «lokale» krefter. I de terroristbeleirede områdene er «de lokale» al Qaida, altså terrorister. De kontrollerer alt, og spesielt penger. Og penger er det nok av. Det er flere titalls NGO’er i disse områdene. Den ene er Norsk Folkehjelp.
I fjor fikk de 30 millioner fra felleskassen til å bruke i Idlib.

De få gangene pressen slår opp noe nå er etter opplegg arrangert nettopp av NGO’ene. Et «gass-angrep» er alltid god salgsvare.
Vi fikk servert et nytt et i går. Men det «selger» ikke like godt som før. For det første er minst ett av dem avslørt som utført av terroristene selv, normal sunn fornuft og logikk får stadig flere til å skjønne at det ikke kan henge på greip at hver gang det syriske forsvaret vinner stort så skal de bruke kjemiske våpen. Dette begynner stadig fler å gjennomskue.

Merk: Det er alltid snakk om «sivile» som dør. Aldri har vi sett en død terrorist.

Skulle vi stolt på NGO’ene finnes det ikke en eneste terrorist i disse beleirede områdene. Men da blir jo spørsmålet: «Hvem er det da som har drept over 10.000 mennesker i Damaskus med missiler og bomber?»

Vi ser altså ikke bilder av terroristene, hverken døde eller levende. Vi blir heller ikke vist bilder av vanlige syrere som lever sine liv. Vi ser ikke bilder av oppbyggingen som går sin gang. Vi ser ikke reportasjer om den aktive turistministeren som er på farten overalt for å bygge opp landets turistindustri.

I 2010 hadde Syria 8.5 millioner turister fra utlandet.  I en reportasje i 2011 kalte Line Fransson i Dagbladet Syria for «det lukkede landet». Man kan lure på om hun i det hele tatt visste noe om landet hun skulle skrive om. Jeg besøkte en del historiske steder mens jeg var i Syria. Verdens eldste kirker ligger her og et stort antall korsfarerborger, blant annet Krak des Chevaliers.

Foran Krak des Chevaliers i Syria april 2017. FOTO:Tor Lindseth

Jeg får lyst til å reise til Syria igjen, for å kunne snakke med folk selv og videreformidle til folk her hjemme. Pressen har trykket på «mute-knappen».

Facebooksiden til den syriske turistministeren blir det delt bilder fra mange bidragsytere om forskjellige arrangement. I Påsken har det vært veldig mye kirkelige arrangement, naturligvis. Syria var landet som tok i mot de første kristne som måtte flykte. De eldste kirkene ligger her.
(nei, jeg er ikke engasjert av noen for å si dette)

På Twitter deler også mange bilder fra Syria:

 

Men altså, Syria er i full oppbygging. Selv i fjor, da jeg var i Aleppo var det i gang allerede. Overalt var det noen som reparerte.
Bare de blir kvitt USA, Frankrike og alle de andre kolonialistiske stormaktene som fremdeles okkuperer deler av landet, er min spådom at landet om ikke lenge igjen er en blomstrende turistmagnet.

Hele vår sivilisasjon kommer fra Syria. Damaskus er den byen i verden der det aller lengst uavbrutt har levd mennesker. 10.000 år gammel sivilisasjon og kultur.
Og nei, det er jeg ikke betalt for å si. Dette kommer fra hjertet.
Og så har jeg en fungerende hjerne. Mer skal det ikke til for å se igjennom propagandaen mediene våre serverer og løgnene og dobbeltmoralen til våre leder.

Hvorfor jeg er så opptatt av Syria?
Fordi jeg er lei av løgner og da de startet på nytt med «samme gamle oppskrift» på Syria kunne jeg bare ikke mer, jeg måtte engasjere meg tydelig. Syria er en «gamechanger» og takk og lov for at verdens maktbalanse er i endring. Vi orker bare ikke mer av den kvalme krigsindustrien og imperialismen. Vi bor på en fantastisk planet, med mer enn nok til alle. Vi har teknologien og ressursene til at alle mennesker kan ha et bra liv uten å måtte slite seg ut. Med tid til å nyte planetens skjønnhet, og hverandre.
At Syria med allierte har klart det de har gjort er en megabragd og jeg håper dette fortsetter.

Nå er det på tide at våre myndigheter forteller sannheten om de norske soldatene som er med på å trene terrorister i Syria.

White Helmets i hardt vær på Twitter

Det foregår en aldri så liten storm rundt White Helmets på Twitter i disse dager, da øst-Ghouta blir befridd av det syriske forsvaret.
White Helmets har, akkurat slik de var det i månedene før øst-Aleppo ble befridd, forsynt vestlige medier med store mengder overdramatiske «rednings»videoer. En er nødt til å bruke hermetegn, for enhver som har jobbet med videoproduksjon og på fotoopptak ser at dette er iscenesatt.
Ikke i én av de støyende videoene har vi sett én eneste terrorist. En skulle tro det ikke bodde annet enn leger og barn i øst-Ghouta.

Zeina Khodr, reporter i den engelske utgaven av Al Jazeera skriver at Human Rights Watch videreformidler krav fra White Helmets om fritt leide til «rebel areas» – altså områder kontrollert av terrorister, det vil si Idlib, som omtales som «siste stopp».

Grunnleggeren, og med all sannsynlighet aktiv «medeier», briten James Le Mesurier vil vite hvor dette kommer fra:

Så langt ser det ikke ut til at han har fått svar på det av Khodr.
Men hvordan har det seg at ikke White Helmets vil bli igjen i øst-Ghouta?
I følge deres egen nettside er «nøytrale», så hva skulle de ha å frykte om de hadde vært det de utgir seg for?

Jan Egeland er også med i karusellen. Igjen: Hvorfor skulle disse ha noe å frykte om de er det de utgir seg for? Om vi skal trekke erfaringer fra frigjøringen av øst-Aleppo, vil nok de sivile fortelle en helt annen historie enn det vi har fått servert fra mediene om «heltedådene» fra White Helmets, «lokale råd», og «lokale aktivister». De har allerede fortalt om hvordan terroristene hamstret mat og medisiner til seg selv, mens vanlige folk gikk sultne.

I følge egne opplysninger har White Helmets 70 millioner dollar i budsjett. De er finansiert av de samme regimene som ønsker å styrte Syrias valgte regjering og dele opp Syria i sekteriske deler.
Det finnes dog ikke noe regnskap tilgjengelig.

De påstår å bestå av tre tusen mann. Men noe register finnes ikke.
De påstår å være nøytrale, men er i svært mange tilfeller avslørt som aktive terrorister, likskjendere og mordere.
De påstår å ha reddet nær 100.000 mennesker, men ikke én person har vitnet om at de har sett noe slikt, eller blitt reddet av dem, tvert i mot forteller sivile om at de bare er der for «sine egne» og mest av alt for å filme.

Hollywood og mektige amerikanere og briter har investert tungt i White Helmets-brandet og vil nok være villige til å strekke seg langt for ikke å tape ansikt og prestisje om de skulle bli bredt eksponert.
Andre av oss gleder oss til den dagen. At pressen så til de grader formidler ukritisk påstander og stoff fra denne franchisen av al Qaida har forlenget lidelsene til syriske mennesker.
Det er umulig at ikke drevne mediefolk ser hvor iscenesatte videoene deres er og at «dokumentaren» om dem er et rent falsum.