Den norske staten tjener seg styrtrik på å utvinne olje og gass. Den første overføringa av kapital til Oljefondet skjedde i mai 1996. Med økende aktivitet i Nordsjøen og etter hvert i Barentshavet har kapitalen vokst jevnt og sikkert. Når dette skrives, er verdien av Oljefondet 16 240 milliarder norske kroner. Hva har staten gjort med alle oljepengene den har tjent i disse 27 åra? Kanskje investert i klimavennlige tiltak for å bøte på den klimaskaden som er forårsaka av den olja og gassen som har blitt utvunnet?
At CO2 er en klimagass og at utslippene av CO2 måtte begrenses, var velkjent allerede i 1996. De store oljeselskapene hadde da vært klar over det lenge, men holdt kjeft og prøvde i stedet å så tvil om det. Men som kjent er det de som brenner olja og gassen som står ansvarlig for utslippene, ikke de som utvinner den. Så for den norske staten var det bare å kjøre på. At ikke en eneste norsk regjering har klart å holde så mye som et eneste av alle utslippsmålene som har blitt satt etter at klimaproblemet til slutt ble satt på dagsorden, får vi komme tilbake til en annen gang.
Figuren viser hvordan Oljefondets investinger fordeler seg på ulike investeringsobjekter (kilde: Oljefondets nettside). Beløpene er i norske kroner. Men hvor er den delen av søylene som viser infrastruktur for fornybar energi? Det er ikke den nedre, mørkeblå delen av søylene. De er rett og slett ikke til å få øye på. Det er ikke så rart. De er knapt så høye som tykkelsen av et sigarettpapir. Fram til 2020 var de ikke-eksisterende. I 2023 utgjorde de 1 promille av de totale investeringene og består av en 50 % andel av et nederlandsk vindselskap.
Da er det kanskje litt mer schwung over investeringene i ikke-fornybar energi? De fem største aksjepostene innafor området energi er Shell, ExxonMobil, TotalEnergies, Chevron og BP i denne rekkefølgen (Oljefondet).
Sammen med en rekke andre miljøorganisasjoner la den tyske miljø- og menneskerettighetsorganisasjonen Urgewald fram rapporten Global Oil & Gas Exit List (GOGEL) under klimatoppmøtet COP27 i Sharm el-Sheikh i fjor. Rapporten er egentlig en database over 901 olje- og gasselskap som omfatter 95 % av all olje- og gassproduksjon i verden. Den redegjør i detalj for aktiviteten deres sett fra et klimastandpunkt.
Der finner vi også et tabellvedlegg som inneholder en rekke tabeller over verstingene blant oljeselskapene. Hvilke av dem har de største utbyggingsplanene, hvilke bryter grovest med Paris-målet og med netto-null, hvilke står for de største leitevirksomhetene, osv. Ikke overraskende er de fem største hos Oljefondet gjengangere, med ExxonMobil i spissen. (Like lite overraskende er også Equinor blant gjengangerne.)
Urgewald har også gitt ut Fossil Fuel Investment Report. Der finner vi en oversikt over de 23 største investorene i verden i fossil energi. Som venta toppes den av «de vanlige mistenkte», Vanguard, BlackRock og State Street. Med en 11. plass og 40 700 milliarder dollar i investeringer ligger ikke det norske Oljefondet langt bak. De 2 milliarder dollar som er investert i «Infrastruktur for fornybar energi» blir litt små i sammenlikning. Slik er alle norske regjeringers virkelige klimapolitikk.
Hvorfor er det slik? Fordi Stortinget har bestemt det. Virksomheten og prioriteringene til Oljefondet er slått fast i Lov om Statens pensjonsfond, vedtatt i Stortinget i 2005 med 58 mot 17 stemmer og sist endra i 2019. Der står det først noen vakre ord: «Sparingen i Statens pensjonsfond skal støtte opp under finansieringen av folketrygdens pensjonsutgifter. Sparingen skal ivareta langsiktige hensyn ved anvendelse av statens petroleumsinntekter slik at petroleumsformuen kommer både dagens og fremtidige generasjoner til gode». Paragrafene 2 og 6 er mer håndfaste.
§ 2. Målet med investeringene i Statens pensjonsfond skal være å oppnå høyest mulig avkastning med en akseptabel risiko. Innenfor denne rammen skal fondet forvaltes ansvarlig.
Men hvor skal kapitalen investeres?
§ 6. Statens pensjonsfond utland skal investeres utenfor Norge og i utenlandsk valuta etter nærmere bestemmelser fastsatt av departementet, jf. § 10.
Kom ikke her med idealistiske målsettinger om klimavennlige investeringer og støtte til klimatiltak og økonomisk utjevning i landene i Sør. Nei, kapitaleksport og jakt etter maksimal profitt er det som gjelder, helt i tråd med hvordan Lenin karakteriserte imperialismen i sitt kjente verk Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium (1916).
Lønner det seg reint økonomisk å investere i fossil energi? Åpenbart, der kan vi nok stole på «de vanlige mistenkte». Ingen ting skal da hindre oljefondsjef Nicolai Tangen i å investere i olje og gass. Han må følge norsk lov, trass i at alle ansvarlige, internasjonale organisasjoner med et klimaengasjement har gitt klar beskjed: Fossilindustrien må trappes ned til null, jo før jo heller. Men advarslene preller av som vann på gåsa. Støre er som kjerringa mot strømmen: «Norsk petroleumsindustri skal utvikles, ikke avvikles», står det i Hurdalsplattformen. Hvis du ikke visste det, så sier den også at «regjeringens politikk skal støtte aktivt opp under et grønt skifte». Slik får vi vite hva det norske politiske etablissementets klimapolitikk er og hvor mye «Det grønne skiftet» er verdt.
Så tittelen på dette innlegget er egentlig misvisende. Det er ikke Oljefondet som er en klimaversting. Det er det norske etablerte partiapparatet og alle regjeringer som har sprunget ut av det de siste 30 åra.