Og så ble Rødt et parti for krig mot Russland

0

Landsmøtet i partiet Rødt behandlet i helga 21.–23. april 2023 et forslag om at partiet skal støtte norske våpenforsendelser til Ukraina. Forslaget kom opp med utgangspunkt i en kronikk av tre partiveteraner, men det er liten tvil om at partileder Bjørnar Moxnes og stortingsgruppa har trukket i trådene i dette spillet. Under avstemninga søndag ble det flertall for at Rødt skal støtte våpeneksport til Ukraina.

Les uttalelsen her.

Våpendrager for imperialistenes krig?

I sitt innlegg i avisa Klassekampen skrev Boye Ullmann, Terje Kolbotn og Lars Borgersrud – to faglige kadre og en historiker:

RV og Rødt har støtta frigjøringskamper overalt i solidaritet, helt uavhengig av om også andre, som USA, Frankrike eller England, også har støtta dem. Det samme gjelder Ukraina i dag. Vi har ingen illusjoner om hvorfor USA og Nato støtter landet. Vi er mot at USA og Nato utnytter krigen for sine formål om å utvide sitt herredømme og å dominere verden. Vi er mot Nato og all imperialistisk politikk. Derfor er vi også mot at Finland og Sverige styrker Nato ved å bli med i alliansen. Men at Nato gir Ukraina våpenhjelp, kan ikke være et argument for at vi ikke skal gi slik hjelp.

Det er ikke mulig i dag å si hvordan krigen vil ende. Det er sannsynlig at den blir langvarig og fastlåst. Hvordan en framtidig fred vil bli, er avhengig av om Ukraina kan forsvare seg. Det vi ser, er at Russland og Putin intensiverer krigføringen. Derfor må Rødt endre linje. Det må ikke være tvil om at Ukraina fører en rettferdig motstandskamp også militært, uansett om vi liker styresettet de har eller ikke.

De tre kaller denne krigen «Ukrainas frigjøringskamp» og påberoper seg «paralleller» fra tidligere frigjøringskamper som argument for å gjøre det samme som Jens Stoltenberg: Gi Ukraina mer våpen.

Stoltenberg: «Å sende flere våpen til Ukraina er den raskeste veien til fred»

Sigurd Allern tok oppgjør med våpenentusiastene i Rødt

Tidligere redaktør i Klassekampen og veteran fra den revolusjonære bevegelsen siden 1967, Sigurd Allern, tok de tre i skole. I artikkelen Tre dårlige våpenargumenter raserer Allern det byggverket Ullmann, Kolbotn og Borgersrud forsøker å reise, så det knapt er tomta tilbake.

Artikkelen er bak betalingsmur, men er vedlagt her i faksimile.

Allern skriver blant annet:

«Det første argumentet handler om at Russlands krigføring har økt i brutalitet, blant annet gjennom luftangrep mot infrastruktur. Dette har, skriver de tre, «endret krigens karakter». At droneangrepene terroriserer sivilbefolkningen er det ingen tvil om, men verken politisk eller millitært har det tryllet bort at krigen og konflikten har flere politiske dimensjoner. Ja, striden handler om forsvar av Ukrainas nasjonale suverenitet, men konflikten bærer samtidig og i tillegg i sterk grad preg av å være en stedfortrederkrig der USA og landets Nato-allierte er en militær part.»

«Det andre argumentet de tre legger fram for våpeneksport er at Rødt (og tidligere RV)  historisk har støttet en rekke land og frigjøringsbevegelser mot imperialistisk aggresjon, både Vietnam og Afghanistan nevnes. … Det er imidlertid ikke et argument for et direkte militært engasjement og har heller ikke vært det i de krigene som navnes. For Norges vedkommende, så lenge landet er Nato-medlem, vil våpeneksport i praksis begrenses til internasjonale konflikter der USA direkte er part…»

«Det tredje argumentet Borgersrud, Kolbotn og Ullmann legger fram for norsk våpeneksport til Ukraina, er at Rødt (og tidligere RV) har støttet frigjøringskamper overalt i solidaritet, helt uavhengig av at land som USA, Frankrike eller England «også har støtta dem». Fra mitt politiske ståsted syns jeg det er rimelig å ta et annet utgangspunkt: For USA-imperialismen som for tidligere kolonimakter som Storbritannia eller Frankrike vil alltid utgangspunktet være egne geopolitiske interesser. Frankrike var for eksemple en drivkraft i Libya-krigen i 2011, der også Norge som Nato-medlem tragisk nok ble militært involvert.»

«Å støtte norsk våpeneksport til Ukraina under Nato-paraplyen vil være et feilsteg og undergrave Rødts rolle som antiimperialistisk parti.»

Og Moxnes fikk det som han ville

Med 107 mot 74 stemmer vedtok Rødts landsmøte søndag å åpne for våpenstøtte til Ukraina, skriver Aftenposten.

– Trist dag for fredsbevegelsen

Marielle Leraand, tidligere nestleder i Rødt, har vært blant dem som er klart imot å sende våpen.

– Dette er en veldig trist dag for fredsbevegelsen, sier hun til Aftenposten.

Da Aftenposten spør henne søndag hva Rødts våpenstøtte har å si for hennes engasjement i partiet nå, svarer hun først at hun må «vurdere hva hun skal gjøre».

– Jeg kan ikke forsvare å være medlem av et parti som står på feil side av historien i denne saken, sier hun.

Litt senere kommer hun tilbake til Aftenposten og sier at hun kommer til å melde seg ut:

– Vedtaket innebærer å støtte Natos direkte krigføring i Ukraina. Rødt er dermed ikke lenger et parti på venstresiden, og ikke lengre et parti venstreorienterte bør føle seg hjemme i.

– Jeg kommer derfor selvsagt til å melde meg ut.

Vedtak fullt av merkeligheter

Som vanlig i Rødts behandling av internasjonale spørsmål er landsmøtevedtaket fullt av udokumenterbare påstander og merkeligheter. Det er kanskje ikke så rart fra et parti som ikke har interessert seg for krigen i Ukraina de første åtte årene den raste, men som siden 24. februar i fjor kjapt skaffet seg standpunkter som er forbløffende lik dem man kan høre på Dagsrevyen daglig.

Det viktige for ledelsen i Rødt er å framstille støtten til USAs og NATOs stedfortrederkrig mot Russland som «antiimperialisme» for å gjøre knefallet salgbart i egne rekker.

I vedtaket heter det blant annet:

Rødt støtter dem som nå forsvarer seg mot Putins soldater og kjemper for sin frihet, for sitt lands suverenitet og for demokrati. Ansvaret for angrepskrigen og bombingen ligger ene og alene på Putin-regimet.

Redaksjonen i steigan.no tok avstand fra den russiske invasjonen 24. februar i fjor og vi har hele tida tatt avstand fra krigen og gått inn for en fredsløsning. Men enhver som har fulgt med bare lite grann vet at ansvaret ikke ligger «ene og alene på Putin-regimet». (Vi noterer oss i forbifarten at Rødt ikke skriver Russland, men «Putin-regimet». Det har sine forbilder i neocon-agitasjonen, men vi lar det ligge.)

Rødt ser med vilje bort fra at USA, anført av Victoria Nuland og John McCain regisserte et statskupp mot Ukrainas lovlig valgte president 22. februar 2014 for å innsette en antirussisk president. USA-NATOs rolle i Ukraina-kuppet i 2014 og Maidan-massakren.

Partiet ser også med vilje bort fra at USA og Vesten støttet Kievs krig mot utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk. (Ut fra Rødts definisjon av retten til sjølstyre skulle jo partiet ha støttet dem, men den gang ei.) Partiet ser også bort fra åtte år med krig fra Kievs side mot Donbass, en krig som har vært støttet av USA og NATO hele veien og som har drept tusenvis av sivile. Sivile i Donbass er ikke verdige ofre for Rødt. Rødt ser også bort fra at Kiev og Vesten saboterte de FN-godkjente Minsk-avtalene og i stedet bygde opp den ukrainske armeen til NATO-standard med en langt større slagkraft enn noen annen europeisk NATO-hær. Når man har retusjert forhistorien så grundig kan man skrive at «Ansvaret for angrepskrigen og bombingen ligger ene og alene på Putin-regimet.»

Til og med som historieforfalskning er dette dårlig håndverk.

Regimet i Kiev kjemper ikke for demokrati og frihet

Hvor tar Rødt sine «analyser» fra. Regimet i Kiev har forbudt alle opposisjonspartier og all opposisjonell presse. Styret i Ukraina er i dag et reellt militærdiktatur med tunge innslag av fascistiske og nazistiske elementer.

All politisk makt i Ukraina er i dag i hendene på oligarkene. For å trygge sin egen maktposisjon har de skritt for skritt avviklet det reelle demokratiet, og styrer ved bruk av vold og korrupsjon. Ukraina har hatt et stort antall politiske partier, i 2015 var det registrert ikke mindre enn 297! Problemet var bare at de partiene som hadde innflytelse i realiteten var instrumenter for oligarker, og at «partiet» ikke hadde andre hensikter enn å sikre oligarkens personlige interesser.

Unntaket var det ukrainske kommunistpartiet, som hadde stor oppslutning inntil det ble forbudt i 2015. Loven om «dekommunisering» forbød i tillegg alle kommunistiske symboler. Zelenskyj har videreført denne linjen. I dag er alle opposisjonspartier og opposisjonsmedier forbudt, i realiteten er all venstreopposisjon gjort ulovlig.

Zelenskyjs stat er grunnleggende arbeiderfiendtlig

Terje Alnes skriver:

Etter den russiske invasjonen i februar 2022 har det ukrainske parlamentet vedtatt en rekke lover som fratar eller innskrenker ukrainske arbeidere grunnleggende rettigheter. Lovene innebærer en ekstrem form for liberalisering av arbeidslivet.

En vesentlig lovendring er at hoveddokumentet som skal regulere arbeidslivet er den enkelte arbeiders individuelle arbeidsavtale. I praksis gjør dette fagorganisering og kollektive avtaler umulig. Arbeiderne må nå selv forhandle sine personlige betingelser direkte med arbeidsgiveren. Den beskyttelsen som lå i en kollektiv avtale er fjernet.

Protester fra internasjonal fagbevegelse og ILO er blitt ignorert, arbeidslovgivningen i Ukraina sikrer nå bedriftseiernes interesser på bekostning av arbeidstakernes.

Mens ukrainske arbeidere er sendt til fronten for å forsvare landet med livet som innsats, har altså det ukrainske parlamentet dolket dem i ryggen og benyttet anledningen til å frata disse arbeiderne helt grunnleggende rettigheter. Om de en dag vender hjem står soldatene så godt som uten rettigheter i arbeidslivet når de skal bygge seg en ny fremtid for seg og sine familier.

Er det denne oligarkstaten den norske, våpeneksporterende venstresiden er villig til å risikere en 3. verdenskrig for? I så fall, hvilken klasse er det de forsvarer?

Rødt støtter et sjåvinistisk høyrenasjonalistisk regime

I landsmøteuttalelsen heter det:

Uten våpenstøtte hadde Ukraina blitt overkjørt og underlagt et sjåvinistisk, høyrenasjonalistisk russisk regime med erklærte imperialistiske ambisjoner. Derfor er det riktig med våpenstøtte til Ukraina i kampen for selvstendighet og fred, når ukrainerne har bedt om det.

Men Ukraina er allerede et sjåvinistisk, høyrenasjonalt regime, et regime som forherliger nazi-kollaboratører som Stepan Bandera, et regime som støtter pogromer mot russisktalende, slik som mordbrannen i Odessa 2. mai 2014, et regime som prøver å fjerne all russisk kultur og litteratur fra landet og forbyr bruken av russisk språk. Hva annet er det enn sjåvinistisk høyrenasjonalisme.

Zelenskys mål er ikke demokrati, men å gjøre Ukraina til en nyliberal, arbeiderfiendtlig stat fullstendig underlagt vestlig finanskapital med BlackRock i spissen. Zelensky legger Ukraina åpent for BlackRock.

Sluker kameler på tvers for å støtte regimet i Ukraina

La oss oppsummere hva Mímir og hans meningsfeller på venstresida er villige til å se bort fra:

  • De ser bort fra at USA har samarbeidet med ultranasjonalister i Ukraina i en menneskealder for å undergrave Russland
  • De ser bort fra at USAs mål med krigen er å ødelegge Russland.
  • De ser bort fra at USA sto bak et statskupp mot den lovlig valgte presidenten i Ukraina 22. februar 2014 og at dette kuppet ble gjennomført i samarbeid med fascister av Hitlertypen.
  • De ser bort fra at disse nazistiske kreftene, som er godt integrert i den ukrainske hæren og får lov til å ha sine egne fascistiske garder, har gjennomført massedrap som det i Fagforeningenes hus i Odessa 2. mai 2014.
  • De ser bort fra at de russisktalende opprørerne i Luhansk og Donetsk opprettet folkerepublikker som gjorde krav på nasjonalt autonomi, og at de gjorde det for å forsvare seg mot slike overgrep.
  • De ser bort fra at regimet i Kiev i åtte år har ført en brutal krig mot Luhansk og Donetsk med nærmest daglige bombinger av boligområder, barnehager og sjukehus og at denne krigen fram til 24. februar 2022 hadde tatt minst 14.000 mennekseliv. 
  • De ser bort fra at både Ukrainas forsvarsminister og Washington har sagt at den pågående krigen er en stedfortrederkrig der «Vi fører NATOs krig i dag,» som Ukrainas forsvarsminister Oleksiy Reznikov sa, «De slipper å yte blod. Vi yter blod og de gir oss våpen.»
  • De ser bort fra at Ukraina er en ettpartistat der alle opposisjonspartier og alle opposisjonsmedier er forbudt.
  • De ser bort fra at Ukraina har gjort nazikollaboratøren Stepan Bandera til nasjonalhelt og gjort det til en forbrytelse å kritisere ham og hans like.
  • De ser bort fra at Ukraina dermed har rehabilitert folk og en bevegelse som begikk massedrap mot jøder, polakker, romfolk og russere i samarbeid med de tyske nazistyrkene.
  • De ser bort fra at regimet i Kiev har fratatt arrbeiderklassen sentrale faglige rettigheter og angrepet arbeiderklassens lønnsforhold og sosiale rettigheter.
  • De ser bort fra at Zelenskys regime har lagt landet åpent for internasjonal finanskapital med Blackrock i spissen slik at de kan plyndre landet for alt de måtte komme over av ressurser.
  • De ser bort fra at Zelenskys regime i økonomisk-politisk forstand kan sammenliknes med Pinochets nyliberalisme.
  • De ser bort fra at videre opptrapping av denne krigen først og fremst vil føre til at enda flere ukrainere blir drept og at enda mer av landet blir ødelagt.
  • De ser bort fra at denne krigen allerede er et langt skritt inn i en ny verdenskrig som kan ende med at kjernefysisk ragnarok.

INGENTING av dette betyr noe – bare Russlands invasjon

Landsmøtet i Rødt har nå fulgt partileder Bjørnar Moxnes i hans innsats for å sluke kameler på tvers. Landsmøteflertallet har kastet alle andre prinsipper over bord til fordel for dette ene: Støtte Ukraina uansett!

Patetiske «betingelser»

Rødt er seg sjøl lik og pynter på virkeligheten med utsagn som:

I dag skjer våpendonasjonene direkte av Norge eller i samarbeid med andre land, ikke av NATO. Det må fortsette, for å støtte ukrainernes forsvarskamp uten å ytterligere øke faren for stormaktskrig.

Partiet må jo leve i et parallelt univers der NATOs integrerte forsvar ikke finnes.

Og partiet sukrer den bitre pilla for sine tilhengere ved å stille «betingelser» til NATO og Ukraina:

Regjeringa må informere og konsultere Stortinget om militære bidrag i forkant. Rødt støtter ikke å sende norske kampfly, stridsvogner eller soldater til Ukraina. Internasjonale konvensjoner og lover mot bruk av klasevåpen og fosforbomber må overholdes.

Hva Rødt mener om kampfly og stridsvogner har ingen praktisk betydning. Rødt har «gått over Rubikon», gitt sin støtte til våpeneksport. Det er ikke Rødt som avgjør hva slags våpen som sendes og hvordan de brukes. En del av disse våpnene vil sikkert bli brukt til å bombe sivile i Donbass, men Rødt vil kunne påberope seg at partiet har sikret sin dyd ved å kreve at «internasjonale konvensjoner må overholdes».

Dette minner om flua som sitter i panna på hesten og roper «Hei hvor det går!»

Det er mange andre merkeligheter i vedtaket og andre påstander som ikke holder mål.

Men det får holde.

Moxnes & co har lykkes i å knuse Rødt som antikrigsparti. At de kaller sin støtte til vestlig imperialisme for «antiimperialisme» får skrives på kontoen til medisin for innvortes bruk. Det lurer knapt andre enn partiet sjøl.

Mens Det globale sør beveger seg bort fra USAs hegemoni i hurtigtogsfart, velger Rødt å binde seg fast til masta i den vestlige skuta. Det vil ikke gå bra.

Forrige artikkelIndonesia forsterker sin avdollarisering
Neste artikkelSudan: Oppstilling av styrker og nøkkelspillere
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).