oss 100 kroner!
Krigene mot Afghanistan og Irak – Imperiets største tabbe.
Journalisten og kommentatoren Chris Hedges skriver i artikkelen US Collective Suicide om krigene mot Irak og Afghanistan og kaller dem:
USAs største strategiske tabbe
(Utdrag)
Angrepene ga de herskende elitene, med sitt begjær etter kontroll over Midtøsten, spesielt Irak, som ikke hadde noe med angrepene å gjøre, unnskyldningen for å utføre den største strategiske tabben i amerikansk historie – invasjonen av Afghanistan og Irak.
Arkitektene bak krigen, inkludert daværende senator Joe Biden, visste lite om landene som ble invadert, fattet ikke grensene for industriell og teknokratisk krig eller det uunngåelige tilbakeslaget som USA ville få i hele den muslimske verden. De trodde de kunne implantere klientregimer med makt i hele regionen, bruke oljeinntektene i Irak, siden krigen i Afghanistan ville være over i løpet av uker, for å dekke kostnadene til gjenoppbygging og magisk gjenopprette amerikansk globalt hegemoni. Det gjorde det motsatte.
Invasjonene av Irak og Afghanistan, der man har sluppet klasebomber over landsbyer og byer, kidnappet, torturert og fengslet titusenvis av mennesker, brukt droner til å så terror fra himmelen, har gjenopplivet de diskrediterte radikale jihadistene. Alt dette ble et kraftig rekrutteringsverktøy i deres kamp mot USA og NATO-styrker. USA var det beste som noen gang har skjedd for Taliban og al-Qaida.
Det var få innvendinger innen maktelitene mot disse invasjonene. Kongressavstemninga var 518-mot-en for å gi president George W. Bush fullmakt til å starte en krig, mens representanten Barbara Lee var den eneste dissenteren. De av oss som talte imot idiotien i denne blodtørsten ble baktalt, nektet medieplattformer og kastet ut i ødemarka, der de fleste av oss fortsatt befinner oss.
De som solgte oss krigen beholdt megafonene sine, en belønning for deres tjenester for imperiet og det militærindustrielle komplekset. Det spilte ingen rolle hvor kyniske eller dumme de var.
Historikere kaller den sjøldestruktive militære eventyrlysten til seine imperier for «mikro-militarisme.» Under den Peloponnesiske krigen (431-404 f.Kr.) invaderte athenerne Sicilia og led tap av 200 skip og tusenvis av soldater og utløste opprør i hele imperiet. Storbritannia angrep Egypt i 1956 i en tvist om nasjonaliseringa av Suez-kanalen og ble ydmyket da det måtte trekke tilbake styrkene, noe som styrket statusen til arabiske nasjonalister som Egypts Gamal Abdel Nasser.
«Mens om stigende imperier ofte er fornuftige, til og med rasjonelle i sin anvendelse av væpnet makt for erobring og kontroll over utenlandske herredømme, er falmende imperier tilbøyelige til uoverveide maktdemonstrasjoner, og drømmer om dristige militære mesterslag som på en eller annen måte ville kunne gjenopprette tapt prestisje og makt,» skriver historikeren Alfred McCoy i In the Shadows of the American Century: The Rise and Decline of US Global Power. «De er ofte irrasjonelle, selv fra et keiserlig synspunkt, og disse mikromilitære operasjonene kan gi en blodtapping eller ydmykende nederlag som bare akselererer prosessen som allerede er i gang.»
Paukeslaget som varsler døden for det amerikanske imperiet vil, som McCoy skriver, være tapet av dollaren som verdens reservevaluta. Dette tapet vil kaste USA ut i en forkrøplende og langvarig depresjon. Det vil tvinge fram en massiv sammentrekning av det globale militære fotavtrykket.
Imperiets stygge, onde ansikt, med tapet av dollaren som reservevaluta, vil bli kjent hjemme. Det dystre økonomiske landskapet, med dets forfall og håpløshet, vil fremskynde en rekke voldelige og sjøldestruktive patologier, inkludert masseskytinger, hatkriminalitet, overdoser av opioider og heroin, sjukelig fedme, sjølmord, gambling og alkoholisme.
Staten vil i stadig større grad avstå fra rettsstatens fiksjon og gå over til utelukkende å stole på militarisert politi, i realiteten interne okkupasjonshærer, og fengsler. Landet har allerede 25 prosent av verdens fanger, sjøl om USA representerer mindre enn 5 prosent av den globale befolkningen.
Vår død kommer sannsynligvis raskere enn vi forestiller oss. Når inntektene krymper eller kollapser, påpeker McCoy at imperier blir «sprø». En økonomi som er sterkt avhengig av massive statlige subsidier for først og fremst å produsere våpen og ammunisjon, i tillegg til å finansiere militære eventyr, vil gå i halespinn med en sterkt svekket dollar og falle til kanskje en tredjedel av sin tidligere verdi. Prisene vil stige dramatisk på grunn av den kraftige økningen i importkostnadene. Lønningene vil falle drastisk.
