oss 150 kroner!
«Da Støre-regjeringen lanserte sin grønne industrisatsing, var ambisjonene enorme. Daværende næringsminister Jan Christian Vestre lovet at Norge skulle bli en ledende industrinasjon innen batterier, hydrogen, havvind og annen grønn teknologi. Nye arbeidsplasser skulle skapes. Eksporten skulle vokse. Det grønne skiftet skulle bli Norges neste industrieventyr».
Dette skriver Geir Grindland i et leserinnlegg i Nettavisen.
Gjennom Enova, Innovasjon Norge, Siva, Eksfin, Forskningsrådet og andre statlige virkemidler er det stilt til disposisjon titalls milliarder kroner i støtte, lån, investeringer og garantier til grønne industriprosjekter.
Morrow Batteries er et godt eksempel. Selskapet har mottatt offentlig støtte, lån, investeringer og garantier på om lag 2,3 milliarder kroner. I tillegg investerte Siva rundt 519 millioner kroner i fabrikkbygget. Freyr Battery mottok også betydelig offentlig støtte og ble løftet fram som et flaggskip i regjeringens batterisatsing.
Dette er bare to eksempler.
Legger vi til hydrogenprosjekter, havvind, karbonfangst, grønt stål og andre satsinger, snakker vi om en samlet statlig risiko på mange titalls milliarder kroner.
Luftslott på rekke og rad
Vi må gi Geir Grindland rett. Skjønt vi synes nok at han er vel mild når han skriver at «hensikten har vært god». Vi er ikke så sikre på det.
Vi tror det eksisterer en megalomani, en hybris, en stormannsgalskap i den norske politikerkasten som skyldes at de har fått altfor mange milliarder mellom hendene som de kaster ut i øst og vest for å framstå som gode, edle, grønne eller hva det nå måtte være.
Hvis hensikten virkelig hadde vært god, at formålet virkelig hadde vært å skape ny industri, så kunne Arbeiderpartiet gått til sin egen fortid, til gjenreisinga etter krigen og til vankraftutbygginga. Da ble det bygd industrisamfunn over hele landet, som for eksempel Høyanger, som vi nylig avla et besøk. Dette var industrireising forankret i norsk virkelighet, satsing som ga arbeidsplasser og velferd og som vi fortsatt nyter godt av, sjøl om Stoltenberg, Støre, Solberg & co gjør så godt til kan for å ødelegge det.
Det var ikke industrireising da Stoltenberg gikk ut med sin «månelanding» i nyttårstalen i 2007. Det var luftslott.
«Månelandinga» ble lansert i nyttårstalen 1. januar 2007. Den besto i å skape fullskala CO₂-rensing på gasskraftverket/raffineriet på Mongstad som skulle være på plass innen 2014. Det ble bygd et teknologisenter på Mongstad (TCM – testanlegg) som åpnet i 2012. Fullskala-anlegget ble skrinlagt i september 2013 (like før regjeringsskiftet). Staten hadde da brukt flere milliarder kroner (anslag varierer, men over 7–10 milliarder var brukt på utredninger og testfasen).
Kort sagt: Milliarder rett ut av vinduet.
Støre-regjeringa har fortsatt med sitt Langskip (Longship). Statlig støtte anslått til ca. 16–23 milliarder kroner (avhengig av prisjustering), totalkostnad inkludert drift rundt 25–35 milliarder. Har det hatt noen hensikt? Eller er dette også et grønt luftslott?
Støres Grønne industriløft (2022) hadde ambisjon om å bygge en komplett norsk batteriverdikjede (fra mineraler til resirkulering) og tiltrekke seg «gigafabrikker».
Freyr Battery (Mo i Rana): Ble løftet fram som flaggskip. Fikk betydelig offentlig støtte og lånegarantier (hundrevis av millioner + indikasjoner på milliarder). Fabrikken i Norge ble skrinlagt, selskapet flyttet fokus til USA.
Morrow Batteries (Arendal): Mottok offentlig støtte, lån, investeringer og garantier på rundt 2–2,3 milliarder + Siva-investering i bygget (ca. 500+ millioner). Fikk ytterligere 1,5 milliarder i statlige lån i slutten av 2024. Selskapet gikk konkurs i mai 2026.
Hydrogen: Støre ville bygge en verdikjede for produksjon, distribusjon og bruk av hydrogen med lave/null utslipp, og bidra til det europeiske markedet. Enda en grønn elefant?
Og vi kunne fortsatt. Den «grønne» stormannsgalskapen har ikke skapt noen ny industrireisning i Norge. Den har skapt noen store private formuer blant spekulanter og snyltere, det har sydd store grønne puter under armene på politikere med altfor stort sjølbilde. Og det er vanlige folk som har betalt for hele festen og som sitter igjen med de ubetalte regningene.
Har vi en Riksrevisjon?
Men spørsmålet er om Norge har en Riksrevisjon som er verdt navnet sitt? Har de gjennomgått milliardflommen som gikk til jihadistene i Syria? Har de sett på det korrupte bistandssystemet? Har de revidert de enorme milliardbevilgningene til det gjennomkorrupte regimet i Ukraina? Eller er de også så til de grader kompiser med den politikerkasten de sjøl kommer fra at de ikke vil være i stand til å se en grønn elefant om den satte seg på skrivebordet deres?
