«Busifiseringen» i Ukraina: Hvor langt skal dette få gå?

Som veteran er jeg meget bekymret over det som skjer med mobiliseringen i Ukraina. Jeg vet hva krig betyr for mennesker. Soldater er ikke tall, prosenter eller en råvare som kan skaffes til veie fordi fronten trenger stadig nye mennesker. Bak hver uniform finnes et menneske, en familie, foreldre, barn og kanskje en framtid som aldri blir den samme.

I Ukraina har begrepet «busifisering» oppstått. Menn blir stanset og ført til rekrutteringssentrene. For meg viser selve ordet hvor alvorlig tillitskrisen er blitt.

Det som bekymrer meg ytterligere, er pengene.

Det har vært snakk om 250 dollar per person som blir skaffet til mobilisering. Mine egne kontakter i Ukraina forteller meg om langt høyere summer, helt opp mot 1000 dollar per person. Jeg får også høre historier om menn som blir ført bort i håndjern, transportert videre inn i militærsystemet og derfra direkte til fronten. Dette kan sees på de mange videoene som ligger ute på nettet.

Jeg spør meg derfor: Har mobilisering enkelte steder utviklet seg til en virksomhet hvor penger, press og behovet for stadig flere soldater blandes sammen?

For meg er det ikke vanskelig å forstå at mistanken oppstår. Ukraina har gjennom mange år hatt store korrupsjonsproblemer. Når et rekrutteringsapparat samtidig får et voldsomt press på seg for å skaffe stadig flere mennesker, mener jeg vi må våge å spørre hvilke interesser og insentiver som oppstår.

Hvis rekrutteringssentre eller personer i politiet skulle motta betaling eller andre fordeler for mennesker de bringer inn, mener jeg grensen for hva Norge kan akseptere er passert.

Et menneske skal ikke få en prislapp på hodet.

Enda mer urovekkende blir dette når vi ser hvor mange ukrainere som nå befinner seg utenfor Ukraina. Polen har tatt imot svært mange. Det bor også titusenvis av ukrainske menn i mobiliseringsalder i Norge.

Hva skjer dersom Ukraina får enda større problemer med å skaffe soldater?

Kan presset etter hvert flytte seg vestover? Kan ukrainske menn i Polen begynne å oppleve sterkere press? Og kan vi en dag få lignende problemstillinger blant ukrainere i Norge?

Jeg påstår ikke at ukrainske myndigheter driver «busifisering» på norske gater. Men jeg mener Norge må sette grensen før vi noen gang kommer dit.

Ingen skal kunne jakte på mennesker på norsk jord for å skaffe soldater til en krig. Ingen utenlandsk myndighet, organisasjon eller privatperson skal kunne bruke fysisk makt mot mennesker i Norge for å få dem sendt til fronten. Her gjelder norsk lov.

Som veteran reagerer jeg særlig sterkt på forestillingen om at penger kan bli koblet til hvor mange mennesker som sendes inn i et militært system. Jeg har sett hva krig gjør med mennesker. Jeg vet at mannen som i dag sitter i en buss, i morgen kan sitte i en skyttergrav. Noen dager senere kan han være såret, traumatisert eller død.

Da kan vi ikke redusere spørsmålet til hvor mange nye soldater Ukraina trenger hver måned.

Norge støtter Ukraina med enorme beløp. Men støtte kan aldri bety at vi skal slutte å stille kritiske spørsmål. Norske skattebetalere skal etter min mening ikke støtte et system dersom penger brukes til korrupsjon, tvang eller økonomiske belønninger for å skaffe mennesker til fronten.

Dette må vi ikke støtte.

Jeg ønsker derfor at norske myndigheter stiller langt kraftigere spørsmål om mobiliseringen. Hvordan arbeider rekrutteringssentrene? Hvordan samarbeider de med politiet? Finnes det økonomiske belønninger eller andre fordeler knyttet til antallet mennesker som bringes inn? Og hva skjer med mennesker som nekter?

Dette handler ikke om å være for eller mot Ukraina. Det handler om hvor grensen går for hva vi som samfunn er villige til å akseptere i krigens navn.

For meg går den grensen ved menneskeverdet.

Hvis et menneske en dag får en økonomisk verdi fordi noen trenger å fylle en buss som skal sende de videre mot fronten, har krigen allerede tatt fra oss langt mer enn territorium.