Har Høyre og Arbeiderpartiet utspilt sin rolle?

I flere generasjoner har norsk politikk vært styrt av den samme forestillingen. Enten skal Arbeiderpartiet styre Norge, eller så skal Høyre gjøre det. Når folk blir lei av den ene, får den andre prøve seg. Så går noen år, misnøyen vokser, og vi bytter tilbake igjen.

Men kanskje er tiden kommet for å stille spørsmålet mange av de gamle maktpartiene helst slipper å svare på: Har Høyre og Arbeiderpartiet utspilt sin rolle som Norges to naturlige styringspartier?

For forskjellen mellom dem er ikke alltid så stor som valgkampene gir inntrykk av.

De kan krangle om skattesatser, budsjettdetaljer og hvem som skal sitte i hvilke regjeringskontorer. Men i mange av de store spørsmålene som har formet Norge gjennom flere tiår, har Høyre og Arbeiderpartiet stått bak den samme hovedretningen.

Resultatet er en stat som har blitt større, et byråkrati som griper inn på stadig flere områder og et skatte og avgiftssystem som tar store deler av verdiskapingen før vanlige mennesker får bestemme over sine egne penger.

Her ligger kanskje den viktigste forskjellen mellom gammel styringstenkning og den utfordringen Fremskrittspartiet representerer.

Utgangspunktet må være enkelt: Pengene staten bruker tilhører ikke politikerne.

De kommer fra mennesker som arbeider, bedrifter som skaper arbeidsplasser og virksomheter som produserer verdier. Derfor må politikerne behandle skattebetalernes penger med den samme respekten som folk behandler sine egne.

Det burde være selvfølgelig.

Likevel ser vi stadig nye direktorater, støtteordninger, konsulenter, rapporteringskrav, klimatiltak, internasjonale prosjekter og administrative systemer. Hver enkelt ordning kan sikkert forsvares av noen. Problemet oppstår når ingen lenger ser på summen.

Samtidig får kommunene beskjed om å spare.

Eldreomsorgen trenger flere hender. Helsekøene må ned. Politiet trenger ressurser. Veier må vedlikeholdes. Forsvaret må være i stand til å forsvare Norge. Familier sliter med matpriser, renter, strøm og andre levekostnader.

Da må politikk igjen handle om prioritering.

Vi kan ikke svare på ethvert problem med en ny avgift, en ny forskrift eller et nytt offentlig kontor.

Staten skal være sterk der staten må være sterk. Vi trenger politi som bekjemper kriminalitet, et troverdig forsvar, et helsevesen som behandler mennesker når de er syke, en verdig eldreomsorg og infrastruktur som fungerer.

Men staten trenger ikke bestemme alt.

Vanlige mennesker må få beholde mer av sine egne penger. Bedriftene trenger mindre byråkrati og mer forutsigbarhet. Det må lønne seg å arbeide, investere og skape arbeidsplasser i Norge.

Vi må også våge å diskutere innvandringen uten at enhver kritisk innvending stemples som umenneskelig. Norge skal hjelpe mennesker i nød, men ingen velferdsstat kan late som om kapasiteten er ubegrenset. Innvandringen må være kontrollert, integreringen må stille krav, og de som kommer til Norge må respektere norske lover og grunnleggende samfunnsverdier.

Det handler ikke om hvor mennesker kommer fra. Det handler om hvilke regler et bærekraftig samfunn skal bygge på.

Det samme gjelder forholdet til EU.

Norge skal handle og samarbeide med Europa. EØS avtalen er viktig for norske arbeidsplasser og markedsadgang. Men samarbeid betyr ikke at Norge ukritisk skal innføre enhver regel som kommer fra Brussel. Norske politikere er valgt for å ivareta norske interesser.

Dette burde heller ikke være kontroversielt.

Problemet for Høyre og Arbeiderpartiet er derfor større enn dårlige meningsmålinger eller utskifting av partiledere.

De representerer et politisk system som over lang tid har blitt vant til at staten vokser, pengene finnes og regningen kan sendes videre til skattebetalerne.

Men Norge trenger ikke enda mer administrasjon.

Vi trenger prioritering.

Mindre sløsing. Mindre byråkrati. Lavere skatter og avgifter. Kontrollert innvandring. Trygghet i gatene. Et sterkt forsvar. Bedre eldreomsorg. Kortere helsekøer. Mer respekt for dem som arbeider og skaper verdiene hele samfunnet lever av.

Og fremfor alt trenger vi politikere som forstår forskjellen mellom statens penger og folkets penger.

Høyre og Arbeiderpartiet har begge hatt en viktig plass i norsk historie. Det skal ingen ta fra dem.

Men historiske meritter gir ingen evig rett til å styre.

Kanskje handler det politiske skiftet vi nå ser om noe langt større enn hvem som skal bli neste statsminister.

Kanskje stadig flere nordmenn har begynt å stille det spørsmålet de gamle styringspartiene frykter mest:

Hvorfor skal vi fortsette å bytte mellom Høyre og Arbeiderpartiet dersom vi mener selve kursen må endres?