oss 150 kroner!
Teknolog Erik B. Næss har en tankevekkende artikkel om Klimabedrageriet. Vi trenger debatt, både om ødeleggelse av natur og hysteriet i det grønne skiftet. Men jeg reagerer på utsagnet hans: «Noen vitenskapelig forankring har celsius-skalaens 0-punkt nettopp ikke». Å referere alle temperaturendringer til Kelvinskalaen med det absolutte nullpunkt, vil alle endringer framstå som minimale. Det er ikke hensiktsmessig.
Vi må referere til den del av skalaen hvor liv kan leve. Og det er dessverre mindre enn de 100 gradene Celsius inndeler sin skala mellom frysepunkt og kokepunkt. Vi mennesker tåler bare et sprang mellom 24 til 42 grader C, dvs. 18 grader. I den referansen er 1 grad C ei betydelig temperaturøkning, noe vi ser i Europa akkurat nå. Vi kan bruke klær og hjelpemidler for å kompensere temperaturen i våre omgivelser, men vi har et lite «vindu» vi kan oppholde oss i. Andre arter og annet liv har mye større toleranse, men også dette vinduet er lite. Koker vi vann, så har vi drept bakteriene, og under 0, så er det meste liv tapt og det som fortsatt kan kalles liv, er i dvale. Vi må bare innse at livet på jorda har et så lite vindu på celsius-skalaen, for ikke å trekke inn kelvin-skalaen, at vi bør være engstelig for den balansen vi har og som våre naboplaneter mangler.
Det er heller ikke riktig at celsius-skalaen ikke har en vitenskapelig forankring. Den har forankring i vann. Vann brukes ikke bare som referanse til temperatur. 1 kubikkdesimeter er en liter vann og veier 1 kilogram. Dette er et dogme, dvs. læresetning. Hadde meridianavstanden fra Nordpolen til ekvator vært lengre, hadde også et kilogram vært større fordi vår grunnleggende sannhet bygger på ISO-systemet.
Før den internasjonale standarden Frankrike fikk igjennom, hadde engelsmennene tommesystemet. En brukte kroppen som referanse som tomme, fot, alen, favn m.m. Franskmennene vant ikke bare fordi målene på kroppen varierer og vanskeliggjorde en standard. De vant fordi de brukte det dekadiske tallsystemet (titallsystemet) der engelsmennene heller halverte målene. Det ble lettere å regne for oss. Men alle vitenskapelige mål må ha en gjenkjennelig referanse. Da ble meteren ganske lik ei favn, men nok forskjellig til at den kunne erstatte ei favn. For å få det til var det bare å dele opp avstanden på meridianen gjennom Paris tilstrekkelig mange nok ganger. Våre læresetninger er bygd på politikk og blitt oss kunngjort som dogmer.
Næss hevder at Kelvinskalaen er tilnærmet lineær. Det er ikke så interessant for oss som lever mellom -30 til +40 grader Celsius. I overgangen mellom is og vann skal det like mye energi til å smelte isen som det trengs for å varme opp vannet ca. 80 grader Celsius, dvs. det gjelder også gradestokken til Kelvin. Når isen på Nordpolen smelter, så er det tilført like mye energi som at vi hadde varmet opp den samme massen med 80 grader. Isen er vår temperatur-buffer for å holde temperaturen nede på vårt levelige nivå. Havisen på Nordpolen forsvinner om vi bare går opp 2 grader Kelvin, fra -1grad C til +1grad C. Dette problemet må ikke kamufleres ved å gå til en lineær skala med bare pluss-tall.
Frode Bygdnes
