oss 150 kroner!
Hvordan Oljefondet ble pantsatt til Wall Street og City of London
ÅPENT BREV TIL Oljefondssjef Nicolai Tangen, Hovedstyret i Norges Bank, og representanter for det norske folk på Stortinget.
Dette dokumentet er et åpent brev til dere som har blitt betrodd det øverste moralske, juridiske og økonomiske ansvaret for det norske folks felles formuesgoder – med vår nasjonale sparebøsse og livsnerve, Oljefondet, i spissen.
Vi står i dag overfor en historisk korsvei der det globale finansielle og monetære systemet rister i sine grunnvoller. Mens stormakter og oppvåknede sentralbanker rigger seg med fysiske realverdier som gull for å møte en uunngåelig monetær omstart, har dere tillatt at generasjoners oppsparte midler forblir låst i en passiv indeksrobot, prisgitt Wall Streets overnasjonale clearingsystemer og juridiske feller.
Når oljefondssjefen selv innrømmer at fondet kan rase med 80 prosent, er det ikke lenger snakk om teoretisk risiko – det er en varslet katastrofe. Dette brevet er en dokumentert systemanalyse av de skjulte truslene som lurer på innsiden av den finansielle trehesten dere har invitert inn på Bankplassen. Det krever umiddelbare, proaktive grep, et fundamentalt strategisk retningsskifte, og fremfor alt: Et ærlig og uforbeholdent svar til det norske folk, som er fondets rettmessige eiere.
I år 1184 f.Kr. falt byen Troja. Det var ikke rå militær makt som la byen i grus, men trojanernes egen godtroenhet. Grekerne etterlot en praktfull trehest som en gave – et symbol på fred. Stolte og lettede rullet trojanerne hesten inn bak sine egne uinntagelige murer. Men da natten falt på og byen sov, krøp greske soldater ut av hestebuken og åpnet byportene innenfra. Troja ble fullstendig ødelagt av en trussel de selv hadde invitert inn.
Den trojanske hesten lærer oss en livsviktig lekse: Den største faren står aldri utenfor murene – den er det du selv åpner porten for. Det geniale med bedraget er at det gjør offeret medskyldig i sin egen undergang.
I dag står det norske folk overfor en moderne, finansiell trojansk hest. Den er vakkert pyntet og presenteres for oss som «teknologisk innovasjon», «profesjonalitet» og «trygghet». Men ruller vi denne «gaven» inn bak våre egne murer, risikerer vi å oppdage de ødeleggende kreftene for sent. Gjemt i trehestens buk ligger nemlig teknologier som stablecoins, tokenisering og det nye QFC-regimet. Hvis dette nye digitale operativsystemet blir fylt med USAs ubetalelige statsgjeld, er det en dødelig felle designet for å konfiskere formuen vår. Men, dersom det samme systemet tvinges over på en ny global gullstandard – der digitale tokens forankres i fysiske realverdier – kan det tvert imot bli redningen som bevarer folks kjøpekraft. Tragedien er at Oljefondets ledelse og styre ikke forstår dette skillet, og har plassert alle våre sjetonger i spillet uten en Plan B.
Midt i dette lumske landskapet står vår felles nasjonalformue – Oljefondet. Det har blitt rullet rett inn i et globalt finanssystem som vi selv har invitert inn, uten at det norske folk aner hva som faktisk skjuler seg på innsiden av trehesten.
Hva om Tangen er vår tids Odyssevs?
Under Arendalsuka kom en uttalelse fra oljefondssjef Nicolai Tangen som burde rystet Norge: Oljefondet kan rase med 80 prosent. Dette bekrefter ordrett advarslene jeg sendte skriftlig til styret i Norges Bank halvannet år i forveien.
I myten om Troja var det hærføreren Odyssevs som først krøp ut av trehesten. Han var strategen som visste nøyaktig hva som skjulte seg i mørket, og som ledet angrepet fra innsiden.
Hva om Tangen vet hva som skjuler seg i den moderne trojanske hesten? Hvis han forstår at vi er låst i et gjelds-, valuta- og clearingregime som er designet for å utradere verdiene våre, er ikke denne uttalelsen en tilfeldig spådom. Da er det en kalkulert ansvarsfraskrivelse – en advarsel hvisket direkte fra innsiden av hesten, av ham som selv svinger porten åpen.
Dette handler ikke om en leder som plutselig har våknet og sett lyset; I beste fall er det kapteinen på Titanic som ser hvilket enormt isfjell som stikker opp av vannet, som det er umulig å styre unna. I verste fall er det vår tids Odyssevs som vet nøyaktig hva er med på. Uansett er smertelig åpenbart at Tangen ikke er egnet til den ansvarsfulle jobben han er satt til å gjøre.
La oss spole tiden tilbake til 26. februar 2025. Dagen før hadde NRK-programmet Debatten belyst de dype, urovekkende sprekkene i den globale økonomien. Som en umiddelbar reaksjon sendte jeg en haste-epost til rekrutteringsselskapet Spencer Stuart med en innstendig oppfordring om å videresende mitt budskap umiddelbart til styret i Norges Bank og NBIM. Emnet var klart og tydelig: «Oljefondet – akutt systemrisiko».
I e-posten advarte jeg i utvetydige ordelag om den uunngåelige dominoeffekten: en forestående kollaps i kredittmarkedet, som umiddelbart vil utløse en kollaps i verdipapirmarkedet, og som til slutt vil ende i en total økonomisk kollaps. Mitt budskap til styremedlemmene var ikke til å misforstå: Hvis ikke det gjøres dramatiske og umiddelbare grep for å sikre verdiene i fondet nå, ikke i morgen, vil denne enorme formuen med matematisk sikkerhet gå opp i røyk.
Jeg oppfordret styrene til å kalle inn til et øyeblikkelig krisemøte. Dette handlet overhodet ikke om å fremme mitt eget kandidatur til stillingen som oljefondsjef, men om et felles, grunnleggende samfunnsansvar for å sikre at verdiene beskyttes og føres tilbake til sin rettmessige, juridiske eier – det norske folk. Styret valgte å gjøre det de alltid gjør når ubehagelige realiteter presenteres: De foretok seg absolutt ingenting.
Myten om den fantastiske avkastningen og «indeksroboten»
Det har etablert seg en ubestridt sannhet i den norske offentligheten om at Oljefondet forvaltes på en eksepsjonelt profesjonell måte, og at avkastningen er intet mindre enn fantastisk. Skreller man bort den glansede PR-retorikken fra ledelsen, avdekkes imidlertid en passiv og ugjennomtenkt strategi som er direkte livsfarlig for vår felles formue.
Kjernen i denne feilslåtte forvaltningen handler om en grunnleggende misforståelse av risiko. Ledelsen skryter uhemmet av at våre felles verdier er spredt utover mer enn 9000 forskjellige selskaper verden over. De kaller dette «diversifisering». Men å spre investeringene så tynt er ikke smart risikospredning; det er en viljeløs strategi som har forvandlet Oljefondet til en gigantisk, algoritmestyrt indeksrobot. Fondet kjøper litt av alt, men eier i realiteten ingenting med reell innflytelse.
En profesjonell og seriøs kapitalforvalter – som et aktivt Private Equity-fond – ville gjort det stikk motsatte: De ville tatt store, konsentrerte og strategiske eierposisjoner i et begrenset utvalg av selskaper, kanskje noen hundre, hvor man faktisk har innflytelse og reell mulighet til å beskytte og utvikle verdiene. I stedet oppfører NBIM seg som en passiv passasjer som kaster milliarder etter «hummer og kanari»-selskaper, mens det aktive eierskapet tilsynelatende er redusert til sosialdemokratisk markeringsbehov om ymse sosiale anliggender og etiske retningslinjer for fondet. Denne mangelen på konsentrert eierskap gjør fondet umulig å forvalte effektivt. Det er rett og slett elendig drevet.
At vi styres av en sårbar indeksrobot blir akutt synlig i urolige tider. Fondets verdi har den siste tiden svingt voldsomt og ligger i dag på rundt 20 000 milliarder kroner, etter å ha falt markant de siste ukene som direkte følge av en svekket amerikansk dollar. Dette avslører en akutt og urovekkende valutasårbarhet.
Det mest slående beviset på forvaltningens svakhet finner vi ved å sammenligne fondet med historiens ultimate verdimåler: fysisk gull. Selv med en gullpris som har korrigert noe ned den siste tiden til rundt USD 4 700 per unse, viser det historiske regnestykket at dersom vår felles oljerikdom i stedet hadde vært plassert i fysisk gull, ville det norske folk vært 33 prosent rikere i dag. Oljefondet ville da hatt en verdi på rundt 26 700 milliarder kroner.
Denne differansen på svimlende 6 700 milliarder kroner representerer et ufattelig tap av fellesverdier. For å sette det i et folkelig perspektiv: Tapet tilsvarer kostnaden ved å bygge nesten 1 700 operabygg i Oslo, eller 6 700 Holmenkollbakker. Det er penger som i stedet kunne vært brukt på bedre veier, skoler, politi, helsevesen, pensjoner, eller til å redusere skattetrykket for å øke produktiviteten og skape nye arbeidsplasser i næringslivet.
Norge har i stedet valgt stikk motsatt vei. Under Svein Gjedrem tid som sentralbanksjef solgte Norge ut sin beskjedne gullbeholdning til spottpris i 2004. Det er usikkert hvorfor Gjedrem solgte til spottpris og det er ikke mulig å finne ut hvem som var kjøper. Hvis sentralbanker over hele verden de siste årene har hamstret enorme mengder gull for å ha en forsikringspolise mot inflasjon, stagflasjon og systemkollaps, nekter Norges Bank å bruke en eneste krone på gull. Vi er i dag den eneste sentralbanken i Europa helt uten gullreserve. Dette er uansvarlig i en tid der Bank for International Settlements (BIS) for lengst har oppgradert gull til en «First Tier Asset» – den sikreste aktivaklassen som finnes. Nicolai Tangen, som i kraft av sin posisjon burde vite bedre, burde ha satt jobben sin på spill for å rette opp i denne historiske feilen.
For å opprettholde denne illusjonen om profesjonalitet har fondet bygget opp et voldsomt og kostbart byråkrati. Fondet har i dag rundt 550 ansatte fra 38 forskjellige land, fordelt på fasjonable kontorer i Oslo, London, New York, Singapore og Shanghai. Hadde formuen vår i stedet vært plassert i fysisk gull, ville vi ikke trengt dette apparatet. Alt vi hadde trengt var et hvelv og 10–12 personer til vakthold. Da kunne vi løst inn gull etter behov og ledd hele veien til banken når det globale finanssystemet kollapser.
Pengefiksjonen – Svindelen bak formuen vår
(Faksimile Google)
For at det norske folk skal forstå hvorfor vår felles oljeformue svever i akutt livsfare, må vi rive ned sløret foran det vi i dag kaller penger. Vi har blitt oppdratt til å tro at penger representerer en håndfast vinnende verdi, og at bankene låner ut oppsparte midler fra sine hvelv. Sannheten er langt mer rystende: Moderne penger er en fiksjon, og hele vårt finansielle fundament er bygget på en gigantisk, gjeldsbasert illusjon.
Selve kjernen i denne økonomiske fiksjonen er at private forretningsbanker har fått monopol på å skape penger ut av tynn luft når de gir lån. Dette er ikke en konspirasjonsteori, men et empirisk bevisbart faktum. Professor Richard Werner ved University of Oxford gjennomførte en banebrytende test i samarbeid med britiske BBC, der han overvåket en banks interne systemer under en utlånsprosess. Studien slo fast at banken ikke overførte eksisterende midler fra andre kontoer, men rett og slett opprettet de nye pengene digitalt på kontoen i samme sekund som lånet ble innvilget.
Dette bekreftes oppsiktsvekkende nok av våre egne sentralbanker. I april 2017 holdt daværende visesentralbanksjef i Norges Bank, Jon Nicolaisen, et foredrag i Vitenskapsakademiet. Der uttalte han rett ut at pengene banken låner deg, ikke trekkes fra en annen persons konto eller et hvelv fylt med kontanter. Banken skaper pengene selv – ut av ingenting. Han kalte det rett ut *«Fiat – la det bli». Både direktører i Danmarks Nationalbank og seniorrådgivere i Bank of England har bekreftet nøyaktig det samme: Banker skaper sine egne innskudd gjennom utlån.
Dette betyr i praksis at bankene låner ut penger de aldri har vært i besittelse av, og som aldri skulle ha eksistert. Vi, innbyggerne, må derimot betale tilbake disse fiktive pengene gjennom tiår med hardt arbeid. På toppen av det hele belastes vi med renter på denne nyskapte gjelden, noe som øker pengemengden og driver opp prisene. Resultatet er en konstant prisinflasjon som spiser opp vår reelle kjøpekraft. Hadde du eller jeg skapt penger på denne måten, ville vi umiddelbart blitt dømt for falskmyntneri etter straffelovens § 367–369, som har en strafferamme på ti års fengsel. Men fordi det er finanseliten og staten som gjør det, kalles det moderne pengepolitikk.
Dette gjeldsbaserte pyramidespillet har skapt et banksystem som er fullstendig hult på innsiden. Gjennom såkalt Fractional Reserve Banking har bankene lov til å holde på en mikroskopisk brøkdel av pengene de skylder kundene. Bankene så tomme for fysiske kontanter at dersom mer enn 3 prosent av kundene forsøker å ta ut innskuddene sine samtidig, vil banksystemet kollapse umiddelbart. De er med andre ord teknisk konkurs. Til sammenligning dekker det norske Bankenes sikringsfond bare rundt 2 prosent av de totale klientinnskuddene – en ren bløff som er sjanseløs til å dekke tapene ved en reell bankkollaps.
Vi befinner oss nå i sluttfasen av dette gjeldsbaserte fiat-systemet. Historien viser at samtlige fiat-valutaer gjennom tidene, uten unntak, før eller siden kollapser under sin egen vekt av ubetalelig gjeld. Når det globale gjeldsfjellet revner, vil hele dette finansielle luftslottet gå opp i røyk. Siden Oljefondet har plassert våre virkelige verdier og naturressurser i nettopp slike papirløfter og fiktive bankverdier, vil hele formuen bli dratt med i dragsuget. Nicolai Tangen og Norges Banks styre har plassert folkets verdier i selve episenteret av en matematisk uunngåelig kollaps, fullstendig blinde for at pengene de teller på skjermene sine, i realiteten ikke eksisterer.
Det store dollar-skiftet og det monetære veiskillet
For å forstå hvorfor Oljefondet i dag befinner seg i en akutt og umiddelbar fare, må vi rette blikket mot det globale valutamarkedet. Det gjeldsbaserte fiatsystemet har nådd sin absolutte endestasjon. USA drukner i over 40 billioner dollar i offentlig gjeld, i tillegg til svimlende 100-150 billioner dollar+ i ufinansierte fremtidige helse- og pensjonsforpliktelser. Denne gjelden er det fysisk og matematisk umulig å betale tilbake. De eneste utveiene for amerikanske myndigheter er å enten slette gjelden, inflatere den bort, eller gjennomføre en fullstendig kontrollert, monetær omstart – en såkalt monetær reset.
I Europa står det enda verre til; et bankerott kontinent med produkter resten av verden er uinteressert i å kjøpe. Europa, som en gang styrte verden med en nådeløs og dødelig kolonial presisjon, står i dag igjen som et kontinent som lever på minnene av sin egen fordoms storhet, hvor krig med Russland synes å være den politiske klassens eneste alternativ.
I denne desperate sluttfasen av fiatsystemet ser vi fremveksten av ny digital teknologi gjennom stablecoins, XRP-ledgeren og lignende systemer. Disse markedsføres som frigjørende innovasjon, men sannheten er at de representerer et historisk tveegget sverd. Vi står i dag overfor to vidt forskjellige fremtidsscenarier – en dødelig gjeldsfelle, eller en ny og ærlig valutaarkitektur.
Scenario A: Den farlige gjeldsfellen (Det digitale Ponzisystemet)
Finansanalytikeren Catherine Austin Fitts har lenge advart om at dersom stablecoins – digitale dollartokens – forblir uregulerte og knyttet til dagens fiatsystem, fungerer de i realiteten som en ny kanal for å distribuere USAs statsgjeld direkte til verdens befolkning.
Mekanismen, ifølge Fitts, er like enkel som den er utspekulert: Hver gang en småsparer i utlandet eller en investor i Norge kjøper en digital dollar-stablecoin, må utstederen av denne stablecoin kjøpe amerikanske statsobligasjoner (Treasuries) som sikkerhet. På denne måten blir vanlige mennesker ubevisst de nye långiverne til den insolvente amerikanske staten. Dette er en digital forlengelse av et gigantisk Ponzisystem, designet for å rulle gjelden videre og suge inn stadig ny kapital fra det globale personmarkedet. Det samme gjelder dersom den nye lynraske infrastrukturen i XRP-ledgeren kun brukes til å «tokenisere» verdiløse gjeldsbrev for å omsette dem raskere.
Scenario B: Det rettferdige alternativet (Gullstandarden)
Det finnes et annet og langt mer positivt scenario. Dersom det nye digitale systemet kobles opp mot reelle verdier, endres bildet totalt. BRICS-alliansen har for lengst innsett at fiat-epoken er over, og har hamstret enorme mengder fysisk gull for å bygge et alternativt betalingssystem basert på realverdier. Under Trumps politiske ledelse og finansminister Scott Bessent ser det ut til at også USA forbereder sin egen strategiske reset. For å gjenopprette tilliten og gjøre USA konkurransedyktig, kan de introdusere en ny, gull- eller råvareankret digital valuta – for eksempel en “US Gold Note”.
Hvis nye reguleringer som den amerikanske Clarity Act tvinger frem en bunnsolid og transparent dekning av stablecoins, og de nye Basel III-reglene og den globale kommunikasjonsstandarden ISO 20022 brukes til å koble XRP-ledgeren opp mot fysiske råvarer og gull, kan vi få en monetær reset som faktisk beskytter befolkningens kjøpekraft og stopper Ponzidynamikken. Da vil vi gå fra falske papirløfter til et system basert på ekte, sporbare realverdier.
Oljefondets totale mangel på posisjonering
Tragedien for Norge er at uansett hvilket av disse to scenariene som utspiller seg, står vi fullstendig forsvarsløse. Oljefondet er i dag investert med omtrent 70 prosent i aksjer og 30 prosent i obligasjoner, samt litt eiendom, med en massiv og dominerende eksponering mot den gamle, uregulerte amerikanske dollaren. Vi har ingen Plan B.
«It’s the bond market, stupid” – James Carville, Bill Clintons finansielle rådgiver’s beskrivelse av det sikreste tegnet på en nært forestående finansiell kollaps.
Når 10‑åringen (amerikansk statsobligasjon) ligger på 4,7 % (0,52% i 2020) og 30‑åringen på 5,3 % (0,99 % i 2020), er vi ikke lenger i en normal syklus. Vi er i den fasen Ray Dalio, sjefen i fondet Bridgewater Associates med et forvarsel som beskriver slutten på et imperium:
«Når gjelden blir så dyr at staten må velge mellom kollaps eller pengetrykking. Det er slik finansielle armageddon (systemkollaps) begynner.» Deretter stuper aksjemarkedet.
Snipp, snapp, snute: Tangens varsel om (snarlig) kollaps av oljefondet er ute».
Pest eller kolera: Dersom Scenario A treffer oss, vil en kollaps i dollarmarkedet dra hele Oljefondet med seg i dragsuget som usikrede kreditorer. Vi sitter igjen med ingenting.
Dersom Scenario B treffer oss, og USA gjennomfører en styrt overgang til en gullankret valuta, vil dollaren vi sitter på i dag devalueres kraftig for å slette den gamle gjelden. Oljefondets papirverdier vil da bli barbert med 60 til 80 prosent målt i reell kjøpekraft.
Norge har ingenting. Vi sitter med et gigantisk olje-papirfond i en synkende dollar-skute. Nicolai Tangen og styret i Norges Bank har redusert vår nasjonalformue til en passiv innsatsfaktor i et globalt spill de ikke forstår; med Tangen – kanskje vår tids Odyssevs – som unntaket.
En advarsel Norges Bank, regjeringen og Stortinget bør lytte til
Når Treasury Secretary i USA, Scott Bessent, nå advarer om at land som ikke lojalt følger USAs sanksjoner kan miste tilgangen til selve dollarmotoren, er det i realiteten en erkjennelse av at dagens pengesystem står foran sitt nådestøt. Dette kan være en villet handling: både Trump og Bessent er åpne om at systemet har gått ut på dato, at gjelden ikke lenger kan betjenes, og at en kontrollert detonasjon er bedre enn et ukontrollert sammenbrudd. Dermed renner timeglasset ut for Norges Bank og våre ansvarlige politikere. De har svært kort tid igjen til å snu den kursen Tangen har ledet fondet inn i, før vi blir stående som passive tilskuere til et systemskifte som vil utslette vår nasjonale formue, og med det utslettelse av hele den norske forsikrings- og pensjonsbransjen, lastet opp som de er med de samme giftige verdipapirene som oljefondet. Ola og Kari – rik og fattig, får den samme medisinen.
Snipp, snapp, snute – så var den velferdsstaten våre folkevalgte har forvaltet for oss – ute
(Per Gynt – norsk lystløgner – Faksimile Google)
Den juridiske tidsinnstilte bomben – QFC-regimet og «The Great Taking»
Nå kommer vi til den kanskje mest rystende og minst kjente sannheten om Oljefondet: Myten om at fondet tilhører det norske folk. Sannheten er at vi formelt og juridisk har blitt frarøvet eierrettighetene til vår egen fellesformue. Gjennom en skjult, overnasjonal prosess som har pågått over flere tiår, har vår ubestridte eiendomsrett til verdipapirene blitt slettet og erstattet med en simpel «bruksrett» (såkalt security entitlement). Dette juridiske og tekniske kuppet beskrives i detalj av David Webb i boken og dokumentaren «The Great Taking».
Mer om det her: (100) OLJEFONDET TILBAKE TIL FOLKET – by Hans Eirik Olav
For å forstå fellen, må vi se på den digitale arkitekturen under dagens finansmarkeder. Når Oljefondet kjøper aksjer eller obligasjoner, registreres disse hos sentrale depoter som VPS/Euronext i Norge, Euroclear i Europa og DTCC i USA. Men vi eier ikke disse spesifikke aksjene. I henhold til den amerikanske handelsloven (Uniform Commercial Code, UCC § 8-501) har vi kun en digital «sikkerhetsrettighet». Den reelle, juridiske eiendomsretten ligger hos de finansielle mellommennene.
Dette gjelder ikke bare Oljefondet. Nøyaktig samme eierstruktur og sårbarhet gjelder for alle norske pensjonsfond, forsikringsmidler, offentlige og private verdipapirer, samt aksjer og eiendeler beheftet med gjeld. Alt er i realiteten pantsatt til fordel for storbankene på Wall Street og i City of London.
Dette ble oppsiktsvekkende nok bekreftet i et offisielt svar fra den amerikanske sentralbanken (FED) til EU-kommisjonen. På direkte spørsmål om en investor har rettigheter til spesifikke verdipapirer i en felles pott, svarte FED kontant:
«Nei. Innehaveren av verdipapirrettighetene har ikke rettigheter knyttet til bestemte verdipapirer i poolen (…) han har kun en forholdsmessig andel av de finansielle eiendelene som eies av verdipapirformidleren».
Det er her den tidsinnstilte bomben ligger: QFC-regimet (Qualified Financial Contracts). Dette juridiske regimet sikrer at ved en kreditthendelse – som en systemisk finanskrise – vil de såkalte «prioriterte kreditorene» ha rett til å beslaglegge alle verdipapirer som er stilt som sikkerhet i clearingsystemene. Og hvem er disse prioriterte kreditorene? Det er de absolutte gigantene på Wall Street, som J.P. Morgan, Goldman Sachs m.fl., antakelig også selskaper som BlackRock, Vanguard og State Street.
Dette er ingen fjern, mareritt liknende drøm. Det ble etablert en ubestridelig rettslig presedens av USAs høyesterett i saken mellom Lehman Brothers og J.P. Morgan i 2018. Dommen slo fast at prioriterte kreditorer med «Safe Harbor»-beskyttelse har loven på sin side til å forsyne seg først og beslaglegge alle underliggende verdipapirer ved en konkurs.
Vanlige eiere av bruksrettigheter – som det norske Oljefondet – blir stående igjen som usikrede kreditorer med absolutt ingenting. NULL.
Dette forklares best med «Black Jack-analogien». Forestill deg en storspiller fra Wall Street (for eksempel J.P. Morgan) som spiller Black Jack i Las Vegas. Hvis han på en eller annen måte taper mot kasinoet, er sjetongene hans forsikret gjennom et juridisk pant i dine sjetonger, slik at han aldri kan tape uansett. I dette spillet er Wall Street-bankene «Huset» eller dealeren som deler ut kortene og alltid vet hva som ligger på toppen av bunken. Oljefondet er den naive spilleren rundt bordet som uvillig spiller med sine eierrettigheter som innsats. Når kasinoet stenger for kvelden – altså når det finansielle systemet kollapser – henter Huset inn alle sjetongene og tar gevinsten. Det er rigget, urettferdig og utrolig nok helt ukjent for befolkningen.
(J. P. Morgan: “Only gold is money. Everything else is credit” – Faksimile Google)
Dette systemet ble bygget systematisk over flere tiår. Oppgjørssentralen Euroclear ble grunnlagt i 1968 av nettopp J.P. Morgan & Co. Den amerikanske ekvivalenten, DTCC, ble i 1973 stablet på beina av Bill Dentzer – en tidligere CIA-agent med lang erfaring fra hemmelige operasjoner og regimeskifter i Sør-Amerika. Dentzer ble hyret inn av Rockefeller, mannen som eier tomten FN bygget i New York står på. I dag kontrolleres eierskapet til over 83 prosent av alle amerikanske aksjer av det lukkede skyggeselskapet Cede & Company, som fungerer som nominee-mottaker for DTCC. Ingen vet hvem som egentlig kontrollerer eller jobber i Cede & Co, men de sitter på rettighetene til verdier for titalls billioner dollar, inkludert våre såkalte eierandeler gjennom Oljefondet.
Norske myndigheter, Stortinget og Finansdepartementet har de siste 15–20 årene godtroende dundret rett inn i fellen. Uten å forstå den finansielle akrobatikken har de godkjent internasjonale CCP-mandater (sentrale motparter), og dermed akseptert at verdipapirhandel skal cleares gjennom overnasjonale organer som DTCC og Euroclear. Disse sentrale motpartene er bevisst underkapitaliserte og strukturert for å kollapse. Når den store kollapsen utløses, vil det ekstremt underfinansierte Default Fund-fondet vise seg å være ren bløff, og de prioriterte kreditorene vil beslaglegge alt som finnes av underliggende sikkerheter.
Mens det norske folk tror vi eier verdens største statlige fond, er sannheten at verdiene våre i realiteten allerede er pantsatt til bankkartellet på Wall Street og i City of London. Nicolai Tangen og Norges Bank sitter helt stille i båten, blinde for at vi ikke eier en eneste aksje, men bare en digital illusjon som kan slettes over natten.
Vårt eneste håp er at det finnes en skinnende ridder «et eller annet sted der ute» som redder oss fra alle gribbene gjemt i den trojanske hesten. Tiden vil vise.
Den trojanske hesten fra City of London
Når man ser de rystende realitetene i det globale finanssystemet under ett, tvinges vi til å stille det aller mest ubehagelige spørsmålet: Hvem er det egentlig Oljefondets sjef, Nicolai Tangen, jobber for? Er han det norske folks trofaste forvalter, eller fungerer han i realiteten som en trojansk hest for det internasjonale bankkartellet? Er Tangen vår tids versjon av Odyssevs?
For å forsøke å svare på dette må vi undersøke Tangens bakgrunn. Han har sin karriere fra City of London – selve episenteret for global finansakrobatikk og skyggebanking. Det var her, i korridorene styrt av Londons og Wall Streets absolutte storbanker, at Tangen bygget sin enorme milliardformue. Tangens milliardfond ble ikke reist ut av ingenting; det ble muliggjort og finansiert gjennom kredittlinjer fra nøyaktig de samme finansinstitusjonene som i dag kontrollerer det globale fiat- gjeldsmarkedet, og som sitter på QFC-avtalene som gjør dem i stand til å konfiskere våre felles verdier ved neste kollaps. Dette spillet er temmelig likt det de har gjort flere ganger før, blant annet under børskrakket i New York i 1929, hvor de plukket opp verdier «for en slikk og ingenting».
Da Tangen i 2020 ble hentet til Norge for å overta Oljefondet, møtte han massiv og berettiget kritikk for sine tette bindinger til skatteparadiser og egne fond. Kritikken ble ytterligere forsterket av den oppsiktsvekkende London‑invitasjonen året før, der Tangen samlet sentrale beslutningstakere — blant dem sentralbanksjef Øystein Olsen — til et luksusarrangement med konsert av Sting. At en kandidat til landets mest sensitive finansielle toppjobb inviterte nettopp dem som senere skulle vurdere hans habilitet, burde i seg selv ha utløst alarmklokker i hele det politiske Norge.
For å døyve kritikken og berolige offentligheten foretok han deretter en klassisk skinnmanøver: Han trakk seg formelt ut av sine egne fond og overførte eierandelene. Mainstream‑media og næringslivsjournalister bet rått på agnet, og kritikken døde raskt ut. At erfarne journalister og landets redaktører lot seg tilfredsstille av denne skinnmanøveren — til tross for at habilitetsspørsmålet allerede var kompromittert av Sting‑invitasjonen — reiser i seg selv et uunngåelig spørsmål om hvilken side de egentlig står på: det norske folks, eller storkapitalens.
For hvorfor var en London-milliardær så ekstremt interessert i å gi opp sin lukrative, frie tilværelse for å bli en norsk statstjenestemann med en forholdsvis moderat lønn? Er han rett og slett et ekstremt godt menneske som plutselig ble mer opptatt av det norske folks ve og vel enn sin egen formue? Eller kan det ha sammenheng med en gjengjeldelsesplikt overfor de kreftene som i sin tid finansierte hans egen rikdom? Ved systematisk å snu det blinde øyet til de skingrende varsellampene i Oljefondets portefølje, har Tangen sørget for at vår felles formue forblir låst i et system preget av ekstrem systemrisiko.
Det er her den djevelske koblingen til QFC-regimet trer frem. Som vi har sett, eier ikke det norske folk aksjene i Oljefondet; vi har bare en simpel bruksrett. Den virkelige, juridiske eiendomsretten ligger hos de prioriterte kreditorene på Wall Street og i City of London. Hvis Tangen helt bevisst har unnlatt å sikre fondet mot denne juridiske fellen – for eksempel ved å nekte å bygge en fysisk gullreserve – fungerer han i praksis som en døråpner. Han leder den norske gullhøna rett inn i reviret til sine gamle finansvenner, slik at de kan beslaglegge formuen vår i det øyeblikket systemet kollapser. Ganske likt Odyssevs og Troja.
For snart ett år siden sendte jeg atikkelen «Oljefondet som forduftet»* til Tangen med en åpen oppfordring om å tilbakevise mine påstander, se: OLJEFONDET SOM FORDUFTET – by Hans Eirik Olav (fra side 4 utover). Under Arendalsuka i fjor bekreftet han overfor felles bekjente av meg at han faktisk hadde lest dokumentet, før han brått måtte «løpe videre til et nytt møte» fordi han ikke var spesielt lysten på å diskutere temaet. Jeg har fremdeles ikke mottatt et formelt svar på min forespørsel.
Den øredøvende tausheten
Tangens taushet er øredøvende, og svaret ligger da forutsetningsvis innbakt i hans egne handlinger. Når Tangen nå plutselig går ut og advarer om at Oljefondet kan rase med 80 prosent, er dette i realiteten en gigantisk ansvarsfraskrivelse med ekstremt god timing. Det fremstår som om Tangen allerede har blitt briefet av sine kontakter i City of London om tidslinjen for den kommende økonomiske og finansielle kollapsen. Ved å advare offentlig på forhånd vasker han sine hender. Når krakket kommer, og verdien på oljefondet faller med 60-80% eller mer; samt Wall Streets prioriterte kreditorer aktiverer sine QFC-pant og plukker opp det norske folks verdier for en slikk og ingenting, kan Tangen trekke på skuldrene og si: «Hva var det jeg sa? Jeg advarte dere jo under Arendalsuka.»
Sannheten er at det norske folk holdes fullstendig i mørket om dette spillet. Vi tror vi er rike, mens vi i realiteten styres av en mann som har plassert hele vår livsnerve i hendene på det samme bankkartellet som i sin tid finansierte hans eget imperium.
Den halte som leder den blinde
(Faksimile Google)
For å forstå hvordan det har vært mulig å blottlegge det norske folks livsnerve for en så katastrofal, systemisk sårbarhet, må vi rette søkelyset mot menneskene som sitter med det øverste ansvaret. Dette er ikke et ansiktsløst byråkrati; det er en høyst konkret, komfortabel elite av akademikere, karrierebyråkrater og PR-orienterte finansfolk som gjerne «leker butikk» med fellesskapets penger. De er flinke til å kle seg i dyre dresser og delta på den prestisjetunge årstalen i Norges Bank, men i møte med dype, uunngåelige systemkriser har de vist seg fullstendig blinde, kunnskapsløse og uansvarlige. De har rett og slett nektet å gjøre jobben sin.
I spissen for Norges Banks hovedstyre sitter sentralbanksjef Ida Wolden Bache. Hun er en klassisk, akademisk makroøkonom oppflasket i det byråkratiske systemet. Under hennes ledelse har Norges Bank konsekvent nektet å bygge opp en eneste kilo med gullreserver, stikk i strid med hva andre oppvåknede sentralbanker gjør for å beskytte sine nasjoner mot systemkollaps, stagflasjon og inflasjon. Bache har oversett den akutte systemrisikoen og har unnlatt å foreta seg noe som helst for å reposisjonere fondet før den uunngåelige stormen treffer.
Rett ved hennes side sitter første visesentralbanksjef Pål Longva. Han har tilbrakt hele sin karriere i Finansdepartementets trygge og lune byråkrati. Longva har overhode ingen praktisk erfaring med systemrisiko, komplekse derivater eller de finansiell-juridiske fellene som ligger innbakt i QFC-regimet. Han representerer en forvaltningskultur som antar at alt går bra så lenge man følger de etablerte, vestlige regelverkene slavisk.
Videre består styret av økonomiprofessorene Ingvild Almås og Karen Helene Ulltveit-Moe. De er eksponenter for en teoritung og virkelighetsfjern akademia-kultur. Almås har null erfaring med praktisk kapitalforvaltning i tider med systemiske kriser. Ulltveit-Moe fremstår på sin side fullstendig ignorant overfor den massive dollarrisikoen fondet bærer på. Hun har ikke forstått det fundamentale monetære skiftet og de råvarebaserte alternativene som BRICS-alliansen nå bygger opp.
Heller ikke de øvrige medlemmene tilfører den kritiske kompetansen som kreves når det brenner på finansmarkedene. Bankmannen Arne Hyttnes har sin bakgrunn fra tradisjonell, gammeldags bankdrift, og mangler fullstendig kompetanse på moderne, overnasjonale clearingsystemer og QFC-fellen. Styrets jurist, **Sindre Heyerdahl**, burde ha vært den første til å slå alarm om det rystende faktum at det norske folks eiendomsrett til fondet er slettet og redusert til en simpel bruksrett. Likevel har han ikke løftet en finger for å utfordre QFC-regimet, til tross for at det representerer en akutt og eksistensiell trussel mot nasjonalformuens eksistens.
Flytter vi blikket til styringen og rekrutteringen av selve NBIM, fortsetter den ansvarsløse linjen. Tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen har en tung del av ansvaret. Som tradisjonell makroøkonom forstod han verken behovet for en beskyttende gullreserve eller farene ved QFC-regimet mens han satt med makten. Men, han liker en god middag og invitasjon til Sting konsert. I kulissene finner vi også Yngve Slyngstad, den tidligere NBIM-sjefen som i sin tid var hovedarkitekten bak å la fondet bli sittende fast i den feilslåtte, passive indeksstrategien som har gjort oss til et forsvarsløst bytte for Wall Street.
Mer om Olsen manglende økonomikunnskaper her: (100) Forsvarsskrift for Martin Bech Holte – by Hans Eirik Olav
For alt jeg vet er dette hyggelige mennesker. Men, samlet tegner dette et rystende bilde av en komfortabel elite som mangler både kart, kompass og grunnleggende systemforståelse. De har tillatt at det norske folks livsnerve og sparebøsse har blitt seilt rett inn i den største monetære omleggingen på hundre år, uten å innse at verdiene våre er beheftet med ekstrem systemisk risiko, samt pantsatt til de overnasjonale storbankene.
Redningsaksjonen for Norge – Tilbake til folket
Det handler om Norge, om vår felles trygghet, og om overlevelsen til den største formuen som generasjoner av nordmenn tror de har eierskap til. Det dreier seg om tapte formuesgoder, tapte sparekontoer og tapte pensjoner. Det dreier seg om systemisk risiko som i skrivende stund truer det vi populært omtaler som «den norske velferdsstaten».
Nicolai Tangen og hans styre har valgt å ignorere enhver advarsel om den tidsinnstilte juridiske bomben i QFC-regimet, den uunngåelige svekkelsen av dollaren, fremveksten av BRICS-alliansens gullbaserte alternativ, og den totale mangelen på en beskyttende gullreserve. Ved å gjøre dette har de latt vår nasjonale buffer seile fullstendig i blinde inn i den største monetære og finansielle omveltningen verden har sett på flere hundre år – uten kart, uten kompass og uten et fnugg av systemforståelse. Når Tangen nå selv innrømmer at fondet kan miste 80 prosent av sin verdi, er det ikke et uttrykk for midlertidig uflaks, men en direkte konsekvens av utilgivelig inkompetanse og en passiv ledelse som har nektet å ta ansvar. Dersom Tangen spiller på lag med sine venner i City of London og viser seg å være vår tids Odyssevs, da er han selvfølgelig ikke inkompetent. Da er han noe mye verre.
Antakelig er det for sent, men dersom det finnes vilje til å forsøke å «berge det som berges kan», før det gjeldsbaserte fiat-systemet kollapser under sin egen vekt av ubetalelig gjeld, må vi gjennomføre en drastisk og umiddelbar redningsaksjon. Vi har ekstremt dårlig tid, og vi må handle langs fire akutte akser:
- Et fundamentalt ledelseskifte: Vi må fjerne dagens ledelse og styre i Norges Bank og NBIM. Vi kan ikke lenger overlate vår felles fremtid til en elite av PR-orienterte finansakrobater, akademikere og karrierebyråkrater som har bevist at de ikke forstår systemrisiko. Vi trenger ledere med dyp makroøkonomisk forståelse og vilje til å utfordre de etablerte dogmene.
- Skrote indeksroboten og sikre reelt eierskap: Oljefondets passive strategi må avvikles. Vi må trekke kapitalen ut av de over 9000 selskapene vi ikke har noen kontroll over. I stedet må fondet reposisjoneres inn i mer konsentrerte, aktive og strategiske eierposisjoner i selskaper der vi faktisk har reell innflytelse, styrerepresentasjon og makt til å beskytte verdiene.
- Ut av Wall Streets og City of Londons felle: Vi må fri oss fra det overnasjonale clearingsystemets kvelegrep. Det norske folk må hente verdiene ut av de sentrale depotene hos DTCC og Euroclear, der de i dag i realiteten fungerer som pant for de globale storbankenes spekulative derivatkontrakter. Vi må juridisk rive i stykker den fiktive «bruksretten» som gjør oss rettsløst sårbare, og kreve vår ubestridte, rettslige eiendomsrett tilbake.
- Bygge opp en massiv, fysisk gullreserve: Vi må umiddelbart begynne arbeidet med å sikre formuen i reelle, fysiske verdier. Norge må gjøre som alle andre oppvåknede nasjoner: Vi må kjøpe fysisk gull og råvarer. Dette er den eneste ekte forsikringspolisen som vil beholde sin verdi og kjøpekraft når papirløftene og de gjeldsbaserte valutaene forsvinner i dragsuget av den kommende kollapsen.
Det mest fundamentale grepet er likevel moralsk og rettslig: Oljefondet må overføres økonomisk og juridisk tilbake til sin sanne, rettmessige eier. Det skal ikke tilhøre overnasjonale clearingselskaper på Wall Street, og det skal ikke være en lekeplass for en lukket, selvtilfreds elite på Bankplassen; definitivt ikke ledes av en person som «kjøpte seg til stillingen som sjef for oljefondet», og, som i verste fall, kan vise seg å være vår tids Odyssevs. Oljefondet må føres direkte tilbake dit det hører hjemme: Til det norske folk.
Tiden for å stole blindt på byråkrater, akademiske professorer og indeksroboter er ugjenkallelig over. Norge må våkne før formuen vår forsvinner for godt.
Antakelig, dessverre, er «løpet kjørt».
(Faksimile Google)
