oss 150 kroner!
Jarl Hellesvik fortsetter på steigan.no 22. mai 2026 sitt forsvar av fornorskingspolitikken overfor samene. I sine angrep på meg og andre som mener at samiske språk og kultur er verdt å ta vare på.blir han mer og mer fanatisk og desperat og går langt over alle grenser for behandling og omtale av politiske meningsmotstandere.
Hellesvik skriver:
Det Svein Lund har bedrevet, er på skammelig vis, å fremstille disse menneskene [samisktalende som snakka norsk til sine barn] som noen stakkarer som ikke var i stand til å gjøre voksne, selvstendige valg for sine barn i det som de mente var til deres beste. Det gjør han også i det innlegget som jeg kommenterer her. Å stakkarsliggjøre de døde er som kjent en billig øvelse.
I songen «Mearrasápmelažžii» – Til sjøsamen, synger Mari Boine, her i norsk oversetting:
Når mor sier til deg:
«En same kan da ingenting.
Hva skal du vel med
alt det der samiske?»
Så ikke undre deg, hun har levd lenge,
husk hvem som har lært henne det,
husk hva hun har opplevd.
På 1950- /60-tallet hadde allereie fleire generasjonar vore gjennom denne erfaringa. Dei hadde fått høre frå lærarar, prestar, øvrighettspersonar av alle slag at det samiske var verdilaust, gamaldags, mindreverdig. Gud forsto ikkje samisk, mens norsk var vegen til frelse. Vi kan fylle ei hel bok med sitat frå øvrigheitspersonar om det negative ved samisk språk og kultur, i tillegg til alt det i samme stil som aldri blei nedskreve for ettertida, men bare gjorde sin virknad i samtida. Eg må nøye meg med nokre få:
Her er eit utdrag frå 1700-talet:
Men presset for å gå over til norsk fortsatte. Amtmann Christen Heiberg og prost Christopher Garmann foreslo at samene burde nektes å gifte seg så lenge de ikke hadde lært norsk. I 1774 blei bispesetet overtatt av dansken Markus Frederik Bang, som var en uforsonlig motstander av samisk språk og uttalte at Gud ikke hører bønner på samisk. Han sørga for at Seminarium lapponicum blei nedlagt ved en kongelig resolusjon i 1774, der det heter: «… Seminarium lapponicum er opphevet, hvorimod det norske Sprog skal indføres blandt Lapperne, og de unge tilholdes at lære deres Kristendom paa Norsk» Bang gikk så hardt inn for at all undervisning skulle være på norsk (dansk) at han refsa prester og misjonærer som fortsatte å bruke samisk i sine menigheter og innskjerpa at den kongelige «Befaling om at den finske Ungdom tilholdes at lære deres Christendom paa norsk, vorder efterlevet»
Hans etterfølger som biskop, Johan Christian Schønheyder, var like uforsonlig mot samisk språk. I en beretning han sendte kongen 18. desember 1790 skriver han: «Siden det Kongelige Reskript af 3. november 1774 hvorved Seminarium Lapponicum blev ophævet, er det og bør være vedtaget, at det er spildt og forgieves Arbeide, at give Lapperne Underviisning i Christendommen og øvrige dermed forbunden Dyrkelse i deres eget Sprog. Thi Sproget selv er aldeles ubrugt og uvant til aandelige Ideer, indskrænket til de sandselige og faa Ting hvormed disse uopdragne Mennesker i deres indskrænkede Brug af Naturen og Menneskelighedens Kræfter, behielpe sig.» Skylda for at det sto så dårlig til med opplysning og kristendom blant samene la han på «det forhadte Sprog, som holdt Dyrkelsen og Religionsundervisning borte fra dem» og han kritiserte prestene som «af undskyldelig Forfængelighed havde fattet Kjærlighed til det lappiske Sprog».
(Kilde: Samisk skolehistorie 4)
Tidlig på 1900-tallet skreiv forfattaren Nils Collett Vogt: «Ett sprog i Finmarken! Det er maalet. I de sidste ti aar, og særlig da efter internaternes oprettelse, har fornorskningsarbeidet heroppe for alvor tat fart. Saa langt er man nu kommet, at de fleste av den yngre generation taler norsk med lethet, og gaar utviklingen i samme spor som hittil, vil inden tyve aar kanske maalet være naadd. Under disse forhold at ville indfore lappisk og kvænsk i norske skoler er intet andet end forloren sentimentalitet, opalet i feminine hjerner sydpaa.«
Dette er eit lite glimt av ein ideologi som norske lærarar i rundt hundre år var pålagt å formidle overfor sine samiske elevar – og foreldra deira. Det var denne haldninga som var det viktigaste midlet til språkskifte, det eg tidligare har omtalt som «frivillig tvang». For elevar og foreldre kunne det vere brutalt nok å bli innprenta frå den tida sine autoritetar at språket deira og kulturen deira var mindreverdig, og at dei derfor var mindreverdige menneske. For dei fleste var det nok til at dei med tida ga opp sitt eige og la alt samisk til side. Når det ikkje heldt, er det vel kjent at det også blei brukt meir direkte brutale metodar. Det var ikkje nødvendig å slå alle elevar som snakka samisk eller sette dei i skammekroken. Det var nok at det skjedde med nokre ganske få, til at ryktet om det skremte andre frå å gjøre det same.
Det er ikkje å stakkarsliggjøre folk å påvise at ein slik påverknad gjennom fleire generasjonar til slutt får sin verknad.
Den organisasjonen som har gjort mest for å rette opp synet på samisk språk og kultur etter den lange nedvurderinga er Norske Samers Riksforbund. Det er visst derfor at JH har lagt denne for hat. NSR har nettopp påvist at fornorskinga ikkje var ein frivillig prosess, men eit press med karakter av «frivillig tvang», men også med stort innslag av meir brutale metodar.
JH påberopar seg å vere eit tidsvitne og at han derfor har rett, mens eg som vaks opp sørpå derfor har feil. Sidan eg dermed på livstid er dømt som ukvalifisert til å ha noko meining om samiske spørsmål, avsluttar eg har og overlet denne debatten til dei meir kvalifiserte. Eg uttfordrar særlig medlemmar av NSR til å svare. Dei kan vel ikkje avvisast som ukvalifiserte søringar.
Svein Lund
Her er innleggene i debatten til nå:
Kritikk av den rådende samepolitikken skal ikke tåles
«Samer og samepolitikk» – Svar til Jarl Hellesvik
