oss 150 kroner!
Det mest alvorlige med Norges rolle i Ukraina-krigen er ikke bare hva vi gjør. Det mest alvorlige er at vi nekter å erkjenne hva vi gjør.
Vi sier at vi ikke er part i krigen. Vi sier at vi bare hjelper Ukraina. Vi sier at vi forsvarer folkeretten. Vi sier at vi står på demokratiets side. Men samtidig sender vi våpen, penger, militær opplæring, etterretning, politisk støtte og stadig sterkere alliansebindinger inn i en krig som trekker Europa nærmere en direkte konfrontasjon med Russland.
Dette er ikke nøytralitet. Dette er ikke avstand. Dette er ikke fredspolitikk. Dette er krigsdeltakelse uten formell krigserklæring.
Norge har beveget seg langt bort fra den fredsnasjonen vi liker å fremstille oss som. Vi har gått fra å snakke om diplomati til å finansiere våpen. Fra å snakke om forhandlinger til å applaudere militær opptrapping. Fra å være en mulig brobygger til å bli en lojal brikke i NATOs krigsstrategi.
Og det skjer nesten uten offentlig debatt.
Når norske politikere sier at «Norge ikke er involvert», bør de tvinges til å svare konkret: Hva betyr involvert? Er vi ikke involvert fordi norske soldater ikke skyter direkte mot russiske soldater? Er vi ikke involvert når norske våpen kan brukes på slagmarken? Er vi ikke involvert når norske instruktører trener ukrainske soldater? Er vi ikke involvert når norske milliarder bidrar til å holde krigen gående? Er vi ikke involvert når norsk territorium, norske baser og norsk infrastruktur blir stadig tettere knyttet til amerikanske og allierte militærplaner?
Dette er politisk språkbruk som tilslører virkeligheten. Det er en måte å berolige befolkningen på, samtidig som Norge trekkes dypere inn i en krig der konsekvensene kan bli katastrofale.
Når tidligere oberstløytnant Vasily Prozorov, etter 19 år i Ukrainas sikkerhetstjeneste SBU, forteller om hemmelige fengsler, fabrikerte saker, overgrep i Donbas, drap, vestlig opplæring og et ukrainsk sikkerhetsapparat med mørke sider, burde det minste Norge gjorde være å kreve full åpenhet. Han er en omstridt kilde. Han har hoppet av til Russland. Han må etterprøves. Men nettopp derfor burde norske myndigheter være de første til å kreve uavhengige undersøkelser.
I stedet er stillheten øredøvende.
For dersom bare deler av Prozorovs påstander er riktige, betyr det at Norge kan ha støttet, trent eller finansiert strukturer vi ikke har reell kontroll over. Da holder det ikke å gjenta slagord om demokrati og frihet. Da må vi spørre: Hvem har mottatt norsk støtte? Hvilke ukrainske enheter har fått opplæring? Hvilke sikkerhetsmiljøer samarbeider NATO-land med? Hvilke garantier har Norge for at vår støtte ikke indirekte bidrar til overgrep, hevnaksjoner eller ulovlige operasjoner?
Det er ikke nok å si at Ukraina kjemper en rettferdig forsvarskrig. Selv en rettferdig sak kan bli ført med urettferdige midler. Selv en alliert kan begå overgrep. Selv våre venner må kontrolleres.
Men i Norge har vi fått en krigsdebatt der nyanser blir mistenkeliggjort. Den som stiller spørsmål ved Ukraina-støtten, blir raskt stemplet som prorussisk. Den som kritiserer NATO, blir kalt naiv. Den som advarer mot eskalering, blir beskyldt for å gå Putins ærend. Slik dør demokratiet i utenrikspolitikken: ikke ved at sensuren innføres åpent, men ved at det blir sosialt og politisk farlig å stille nødvendige spørsmål.
Norge har et særlig ansvar fordi vi ikke er et hvilket som helst land. Vi ligger i nord. Vi grenser til Russland. Vi ligger nær Kola-halvøya, der Russland har noen av sine viktigste strategiske atomstyrker. Vår geografi gjør oss utsatt. Vår basepolitikk gjør oss sårbare. Vår økende militære integrasjon med USA og NATO gjør oss mer synlige i russisk trusseltenkning.
Jo mer Norge stiller seg til disposisjon for allierte militærplaner, desto mer kan Norge bli oppfattet som en fremskutt plattform i en konflikt med Russland. Det betyr ikke at Russland har rett til å true oss. Det betyr ikke at vi skal bøye oss for press. Men det betyr at norske ledere har plikt til å forstå risikoen de påfører befolkningen.
Den risikoen blir sjelden ærlig forklart.
Hva kan konsekvensene bli av en ytterligere provokasjon av Russland? Mer militær aktivitet i nordområdene. Flere russiske øvelser nær norske interesser. Økt etterretning. Cyberangrep. Sabotasje mot energi-infrastruktur. Press mot sjøkabler og havner. Større fare for misforståelser mellom militære styrker. Og i verste fall at norske mål blir en del av russisk planverk dersom krigen mellom NATO og Russland blir direkte.
Likevel opptrer norske politikere som om Norge kan delta i opptrappingen uten selv å bli utsatt for følgene. Det er en farlig illusjon.
Enda farligere er atomvåpenspørsmålet.
Norge har lenge hatt en linje om at det ikke skal være atomvåpen på norsk jord i fredstid. Men hvor sterk er denne linjen egentlig dersom NATO krever mer? Hvor sterk er den dersom Finland åpner døren ytterligere? Hvor sterk er den dersom USA, Frankrike eller andre allierte mener at nordområdene må inngå tydeligere i atomavskrekkingen?
Skal Norge følge Finland? Skal vi tillate atomvåpen på norsk jord, eller åpne for transport, lagring eller midlertidig utplassering under dekke av alliert forsvar? Skal norske havner, flyplasser og baser bli en del av stormaktenes atomstrategiske spill?
Mitt svar er klart: Nei.
Atomvåpen på norsk jord vil ikke gjøre Norge tryggere. Det vil gjøre oss til et viktigere mål. Det vil trekke oss dypere inn i en logikk der sikkerhet måles i evnen til gjensidig utslettelse. Det vil være et historisk brudd med norsk beroligelsespolitikk. Og det vil gjøre enhver tale om Norge som fredsnasjon nærmest meningsløs.
Norge har allerede beveget seg for langt i retning av krigsstaten. Våpenindustrien tjener. Forsvarsbudsjettene øker. Amerikansk militær tilstedeværelse styrkes. NATO får stadig større innflytelse over norsk sikkerhetspolitikk. Og samtidig blir fredsspråket stående igjen som pynt i festtaler.
Som veteran vet jeg hva krig gjør med mennesker. Krig skaper ikke bare helter og frigjøring. Krig skaper ødelagte kropper, ødelagte sinn, ødelagte familier og ødelagte samfunn. Den skaper hat som varer i generasjoner. Den skaper overgrep som senere bortforklares av dem som vant propagandakrigen. Den skaper veteraner som blir hyllet i taler, men glemt når stillheten kommer.
Derfor reagerer jeg sterkt når Norge så lettvint gjør seg til en del av en krigsmaskin og samtidig kaller det ansvarlighet.
Ekte ansvarlighet ville vært å kreve våpenhvile, forhandlinger og uavhengige granskinger. Ekte ansvarlighet ville vært å kontrollere hvor norsk støtte går. Ekte ansvarlighet ville vært å si nei til atomvåpen, nei til ytterligere provokasjoner og nei til at norsk territorium brukes som fremskutt plattform i stormaktenes konflikt.
Norge må ikke bli et land som finansierer krig, trener soldater, stiller baser til disposisjon og deretter later som vi bare er humanitære hjelpere.
Vi er involvert. Spørsmålet er hvor langt vi skal la oss trekke inn før vi våkner.
Og når norske politikere sier at dette handler om trygghet, bør vi svare: Trygghet for hvem? For folket i Norge? For våpenindustrien? For NATO? For USA? For politikere som vil fremstå handlekraftige?
Norge trenger ikke mer krigsretorikk. Norge trenger mot til å tenke selv. Vi trenger en utenrikspolitikk som setter norsk sikkerhet, fred, folkerett og menneskeliv foran alliansepress og geopolitisk lojalitet.
For små land overlever ikke ved å være mest mulig lydige. De overlever ved å være kloke.
Og akkurat nå er Norge altfor lydig, altfor krigersk og altfor lite klokt.
