oss 150 kroner!
I dette innlegget svarer Frode Bygdnes på artikkelen til Jarl Hellesvik som reiste spørsmålet Har det vært en brutal fornorskning av samene i Norge?
Har det vært en brutal fornorskningspolitikk av samer? Ja det vil jeg si i betydninga stygg fornorskningspolitikk. Jeg har nylig gjort ferdig et prosjekt til Troms historielag om gjenreisningsleirene i Harstad-området etter krigen. Resultatet ble bl.a. boka Finnmarksbyen i Troms. Det er ikke fritt for at jeg vil påstå at den største fornorskninga av samene skjedde etter 2. verdenskrig. Tvangsevakueringa av Finnmark og Nord-Troms la grunnlaget for den kulturkollisjonen som kom. Befolkninga i Finnmark og Nord-Troms sin opplevelse med det norske storsamfunnet førte til den største sivile ulydigheta etter krigen fordi mange vendte tilbake uten myndighetenes tillatelse.
Tyskerne brant alt for at den sovjetiske hæren eller norske myndigheter ikke kulle ha noen mulighet til å etablere seg i det frigjorte området. Det var viktig å få kystsamfunnene med blant annet sjøsamer sørover. De startet lengst nord i landet, og mange av dem kom da lengst sør i landet.
Hverken NS eller tyskerne hadde et opplegg for dette. De oppfordret alle til å ta seg til slektninger eller kjente. Men det var da mest etniske norske som hadde slektninger nedover kysten. Samer og kvener har heller slektningene mer mot Nord-Sverige og Finland. Bare se på språkgrensene for samer, og Jarl Hellesvik egen slektsreferanse. Dermed ble det en slags sortering på etnisitet. Nordmenn i motsetning samer og kvener, etablerte seg langs kysten i nord.
Flere av de tidsvitnene vi har intervjuet i prosjektet, sier at de reiste ned i kofta, tok den av seg for aldri mer å ta den på. Og da de kom heim igjen, brant de det tyskerne ikke hadde brent. Det er uttrykk for en brutal kulturkollisjon, og den opplevelsen syns jeg Jarl Hellesvik sitt innlegg underslår når han bare går fram til 1930. Kanskje av samme grunn som noen av de tvangsevakuerte sa da vi viste dem foreldrene sin korrespondanse. Nå forsto de hvor godt foreldrene hadde beskyttet dem som barn under tvangsevakueringa.
Mottakelsen i sør var ikke bare god. Under krigen var det oppslag i butikkene at de evakuerte måtte stille seg bakerst i køen for å få rasjonerte varer. Det var NS og tyskerne som leide dem inn til folk der de skulle bo. Mange ble sendt til storbønder som billig arbeidskraft. De sa at finnmarkingene flyktet unna bolsjevikene og ble derfor tatt for ns-folk. Londonregjeringa hadde oppfordret til å ikke la seg evakuere og heller skape kaos på riksveg 50 slik at tyske soldatene ikke kom seg sørover. Våre tidsvitner som da var barn, forteller bl.a. at den venninna hun fikk, sa at foreldrene hadde bedt henne om å være forsiktig med hva hun sa for hun var av ns-folk.
Etter krigen var hele landet utarma. De som hadde fått inn ekstra beboere, håpet nå å få en eller to munner mindre å mette. Da kan en være både utspekulert og stygg med utgangspunkt i kulturtrekk. Det er aldri trivelig å bo på nåde hos folk. Så det var en betydelig push-effekt som lite er belyst. De som ble igjen, og det var mange, de skjulte heller sin bakgrunn.
Rundt Harstad var det 5 militære forlegninger som ble satt i stand for reevakuering av Finnmark. Myndighetene trodde det var nødvendig fordi så mange hadde reist ulovlig samt at 25.000 var blitt igjen i et arktisk klima uten infrastruktur og i et område som var minelagt både på sjø og land. Men presset på leirene av folk sørfra var så stort at myndighetene så seg nødt til å åpne alle 7 leirene i Troms for de tvangsevakuerte sørfra. Vi har arbeidet med den største leiren på Trondenes som vi kalte for Finnmarksbyen i Troms. Her bodde ca 2000 tvangsevakuerte den gang Harstad hadde 4500 innbyggere.
Ei jente vi intervjuet fortalte at hver gang hun gikk til Harstad hadde hun med seg et bilde av huset som var brent i Hammerfest. For hun var lei av kommentarer om at hun hadde vel bare bodd i gamme. En av revytekstene de laget i leiren var slik. «I Harstad er de ganske greie, men når de blir sinna så kaller de oss for finna». Ei jente på min alder jobba på postkontoret i Harstad på 70-tallet. Der forsvant det en 100-lapp. Da ble hun konfrontert med at vi veit hva slags folk du kommer fra. Foreldrene hadde bodd i leiren.
Eksemplene er mange for at de tvangsevakuerte opplevde en kulturkollisjon der det norske storsamfunnet tok fra dem verdigheten. Bare for å nevne så organiserte myndighetene de tvangsevakuerte under Fange- og flyktningedirektoratet. De var ingen av delene. De fraba seg å bli kalt for flyktninger. Finnmark folkeskole var i leiren på Trondenes. Lærere ble hentet fra bl.a. prestegården. Skolen skulle avvikles så ingen utdanna lærere ble rekruttert. Og bladet Alle Kvinner skrev overskrifta i en reportasje, hvor 14-åringer ikke kan lese. Den viste ingen forståelse for at mange hadde ikke norsk som morsmål, eller at skolebygningene hadde vært okkupert i 5 år. Jeg mener at Svein Lund har gjort et meget godt arbeid med å få fram historia om skolepolitikken fra denne tida.
Til slutt vil jeg rette oppmerksomheta på kjernespørsmålet. Selv om mange har fornorska seg frivillig av forskjellige grunner, så gir det ingen rett til å ikke respektere de som vil fremme sin kultur, sine røtter og sine interesser. Dess færre de er, jo viktigere er det at en innrømmer dem særrettigheter. Det gjelder alle minoritetene vi er sammensatt av, same, kven, nordmenn, russer eller tamil, slik Ragnar Olsen synger om. Det er dette mangfoldet vi skal være stolt av, kjenne til og verdsette. Det gjør oss alle rikere. Og de minste gruppene må ha sitt vern. Vi har en stor fordel her nord med at mange er ei blanding av flere. Det gir grunnlag for forståelse og muligheter til å vise respekt for hverandre.
Frode Bygdnes
