Hjem Internasjonalt

Med buksene rundt anklene – «eliten» og Ukrainadebatten

0
Ine Eriksen Søreide i Debatten på NRK. Bambi på isen.

For en som liker burlesk politisk teater har det vært en nytelse å følge det politiske mediesirkuset rundt annonsekampanjen til partiet Fred og rettferdighet (FOR). Og det er grunn til å ta av seg hatten for en brilliant politisk taktikk som satte kampen mot krigen på dagsordenen som vi hittil ikke har sett det i Norge.

Marielle Leraand og Glenn Diesen lyktes i å holde debatten rundt kjernespørsmålet: Hvorfor skal Norge bevilge 85 milliarder kroner til at enda flere ukrainere skal dø når vi burde bruke dem til å skape nettopp fred og rettferdighet?

Søreide som bambi på isen

Ine Eriksen Søreide, som har vært både forsvarsminister og utenriksminister, skal liksom være en av sluggerne i norsk politikk. Hun ble fullstendig avslørt og spilt ut. En sak er at hun valgt å mer enn antyde at kampanjen til FOR var betalt av Russland. Å gjøre det uten noen form for dokumentasjon burde egentlig ikke være mulig for en person i hennes posisjon. Og hun ble da også avkledd.

Men det var nesten verre at da debatten faktisk kom, viste hun seg totalt ute av stand til å argumentere. «Dette er tull», kvalifiserer ikke som argument. Søreide er et drivhusprodukt, en person fra politikkens beskyttede oppdrettsanlegg i Norge. Hun er ikke vant med å bli motssagt. Hun er ikke vant med å måtte møte faktabasert argumentasjon. Hun har avansert i gradene uten å måtte møte kvalifisert motstand.

Etter at Norge gikk i spissen for å ødelegge Afrikas mest velstående stat, Libya, presterte Søreide å erklære at hun var «stolt av vår innsats». Det var en krigsforbrytelse av rang, men hun var altså stolt.

Og mediene lot henne naturligvis slippe unna med det. Akkurat som de har latt Stoltenberg (ville bombet Libya igjen) og Støre slippe unna med det.

Ine Eriksen Søreide er stolt av bombingen av Libya.

Disse oppdrettskaninene vet ikke hvordan de skal argumentere mot en kvalifisert motstander.

Det fikk vi til de grader demonstrert under NRKs Debatten.

Avslørende inkonsekvent

Den hysteriske kampanjen om at FOR sikkert var betalt av Russland bør settes opp mot det hvordan norske politikere og medier reagerte da regjeringa i Georgia forlangte at NGOene i landet skulle oppgi sine inntektskilder. Det var ikke mer enn det USA lenge har krevd av organisasjoner der og noe som likner den norske partiloven.

Men da voldelige demonstranter protesterte mot dette kravet fikk de støtte og sympati fra norske medier og politikere.

Så i Georgia, der tusenvis av NGOer helt opplagt opptrer som utenlandske agenter, er det altså helt greit at de får holde finansieringa hemmelig.

Den norske Helsingforskomité synes det er greit at USA, Norge med flere har slike lover, men ikke at Georgia omsider skaffer seg en slik lov. I en artikkel av 17. april skriver komiteen:

«Hvis lovforslaget blir vedtatt, vil det føre til at sivilsamfunnsgrupper blir utsatt for mer kontroll, sanksjoner, undersøkelser og bøter når de mottar mer enn 20% av finansieringen fra utenlandske kilder. De må registrere seg og åpent si at de ‘forfølger interessene til en fremmed makt’. Organisasjoner som ikke gjør det kan risikere store straffer (…) Lokale og internasjonale rettighetsgrupper har fordømt lovutkastet, som har anstrengt forholdet til EU og USA».

Bak dette sto Aage Borchgrevink, som var en av angriperne i NRK Debatten.

Nå viste det seg jo, som man måtte anta, at det var en nordmann som hadde finansiert kampanjen til FOR. Det man da gjorde var å prøve seg med et karakterdrap på ham.

Juger om årsaken til krigen

FORs motdebattanter i NRK ville ikke høre om at det hadde vært et statskupp i Ukraina i 2014, enda det kuppet både er veldokumentert og til og med sjefen for «det private CIA», Stratfor, George Friedman, kalte det det mest opplagte statskuppet i historien:

Les også her:

Norske myndigheter har i virkeligheten deltatt svært tidlig i forberedelsene til krigen mot Russland i Ukraina, og daværende utenriksminister Børge Brende møtte den fascistinfiltrerte kuppregjeringa i Kiev umiddelbart etter kuppet og uttalte:

Kiev og uttaler:

– Jeg opplever det som en god og representativ regjering, sammensatt av ulike representanter. Jeg synes det er en regjering vi kan samarbeide med, sier Brende.

Han har også lovt denne regjeringa norsk støtte. Noe skal man jo kaste bort Oljefondet på.

Ni av nye regjeringsmedlemmene og statlige lederne har bakgrunn fra det fascistiske Svoboda og de militante høyreekstremistene i «Høyre sektor».

Så vet vi hva Brende mente med «god og representativ».

Verken Søreide eller Brende så noen grunn til å protestere da nazister brente i hjel nesten 50 mennesker i Odessa 2. mai 2014, enda denne massakren og tilsvarende forbrytelser i Mariupol og andre steder var bakgrunnen for opprørene i Donetsk og Luhansk som førte til opprettelsen av de sjølerklærte folkerepublikkene i Luhansk.

Deretter innledet Kiev-regimet en borgerkrig mot innbyggerne i Donbass, en krig som ble kalt en «anti-terrorist operasjon», en krig som drepte 14.000 mennesker og ble støttet av NATO.

Krigen hadde altså pågått i åtte år da Russland invaderte Ukraina i februar 2022. I den perioden hadde NATO systematisk bygd om, bygd opp og rustet opp den ukrainske hæren til NATO-standard.

Krigen i Ukraina: Hvordan USA bereda grunnen for Russlands invasjon

Jonathan Cook skriver:

Mens Tyskland og Frankrike meklet fram de såkalte Minsk-avtalene, som tok sikte på å stoppe nedslaktingen i Donbass ved å gi større regionalt selvstyre, så Washington etter måter å intensivere blodutgytelsen på. Penger og våpen strømmet inn i Ukraina. Ultranasjonalistiske grupper fikk trening, og det ble jobbet for å integrere de ukrainske styrkene i NATO gjennom det som ble kalt “interoperasjonalitet”. I juli 2021, mens spenningene var økende, avholdt USA en felles marineøvelse med den ukrainske marinen, “Operation Sea Breeze”,  som førte til at russerne avfyrte varselskudd da en britisk jager gikk inn i territorialfarvannet rundt Krim.

Når vinteren kom uttalte den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov at Moskva hadde nådd kokepunktet. Russiske troppeformasjoner rykket fram mot Ukrainas grenser i store antall – et utvetydig signal om at Moskva sin tålmodighet med Ukrainas delaktighet i amerikanske provokasjoner var i ferd med å ta slutt. President Zelensky, som opprinnelig var valgt inn på et løfte om fred i Donbass, men ute av stand til å tøyle de ytterliggående elementene i de væpnede styrkene, opptrappet ytterligere. Ultranasjonalistiske styrker intensiverte artilleribeskytningen av Donbass i ukene før invasjonen. På samme tid stengte Zelensky kritiske mediepublikasjoner og kom snart til å forby flere opposisjonspartier, samt å pålegge mediene å implementere en “forent informasjonspolitikk.” Mens spenningene økte truet den ukrainske presidenten med at landet ville utvikle atomvåpen og søke om en hurtigbehandling av NATO-medlemskap, som ville binde Vesten videre i nedslaktingen i Donbass og risikere direkte krig med Russland.

Hetsen mot Glenn Diesen

Det har lenge pågått en hets mot professor Glenn Diesen i Norge. Den hetsen ble forsøkt gjentatt i NRK Debatten, blant annet av Aage Borchgrevink, men Diesen redegjorde rolig og saklig for sin forskning og sin deltakelse, ikke bare i russiske medier, men også i kinesiske, indiske, spanske, italienske og amerikanske medier.

Jeg ble oppringt av NRK før debatten og de spurte meg om hvorfor vi kunne finne på å publisere artikler av Glenn Diesen på steigan.no.

Mitt svar var at vi er stolte over å kunne publisere en internasjonal kapasitet av Diesens format hos oss, at Disen er anerkjent over hele verden og at det er en tåpelighet og provinsiell dumhet at han ikke er fast gjest i NRK.

I denne debatten har SV og Rødt skjemt seg ut. De står på NATOs og de norske krigshissernes side. Men FOR med Marielle Leraand og Glenn Diesen har sørget for at kampen for fred endelig er satt på dagsordenen i Norge.

Forrige artikkelNorsk Bonde- og Småbrukarlag viser korta
Neste artikkelTidligere israelsk parlamentsmedlem: «Hvert barn, hver baby i Gaza er en fiende»
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).