Krigen i Ukraina: Hvordan USA bereda grunnen for Russlands invasjon

0
Amerikanske soldater deltok i militærparaden i Kiev i august 2018. Foto:Shutterstock.

Mens det nærmer seg et år siden Russland invaderte Ukraina, har den vestlige fortellingen om et “uprovosert” overfall blitt umulig å opprettholde.

Av Jonathan Cook.

Jonathan Cook.

Oversatt av Isak Mamen Finne

Etterpåklokskap er en nyttig øvelse å ty til for å analysere den pågående krigen i Ukraina, nesten ett år etter at Russland invaderte.

Sist februar virket det i hvert fall ved første øyekast plausibelt å omtale Russlands president Vladimir Putins beslutning om å sende bakkestyrker over grensa til nabolandet, som intet mindre enn et tilfelle av «uprovosert aggresjon».
Putin måtte enten ha vært drevet av galskap, eller stormannsgalskap, i et forsøk på å gjenopplive Sovjetunionens ekspansjonistiske agenda. Hvis ikke forsøk på å stanse ham ble iverksatt, ville han utgjøre en fare for resten av Europa.
Det standhaftige demokratiet Ukraina ville trenge Vestens uforbeholdne støtte – og en nært sagt uavgrenset tilgang til våpen – for å holde stand mot et bandittregime.

Men denne fortellingen fremstår stadig mer uholdbar, i hvert fall hvis man innhenter informasjon utenfor det vestlige medieetablisementet – medier som aldri tidligere har vært så ensrettede, så urokkelige i sin krigshissing, selektive hukommelse og uansvarlighet.

Enhver som utviser motforestillinger til de 11 siste månedene med uforsonlige bestrebelser etter å eskalere krigen – med et uvisst antall døde, eksploderende energipriser, global matmangel, og en økende risiko for atomkrig som resultat – blir ansett for å svikte Ukraina og uthengt som Putin-apologet. Ingen avvik fra linjen blir tolerert. Putin er Hitler, tiden er 1938, og alle som søker en løsning som kan de-eskalere konflikten gjentar den britiske statsminister Neville Chamberlain sin utskjelte appeasementpolitikk. I hvert fall er det det vi blir fortalt. For å avsløre det uholdbare i denne fremstillingen, må man vurdere den i konteksten den inngår i.

Slutten på æraen med evig krig

Nesten seks måneder før Putin invaderte Ukraina, trakk president Joe Biden de amerikanske styrkene ut av Afghanistan etter to tiår med okkupasjon. Det var en tilsynelatende oppfyllelse av lovnaden om å gjøre slutt på Washington sin periode med uavbrutt krig, en periode han sa hadde kostet amerikanerne dyrt i både menneskeliv og ressurser. Implisitt i dette løftet lå ikke bare at Biden-administrasjonen skulle trekke tilbake tropper fra “hengemyrene” i Afghanistan og Irak, men også å sørge for at amerikanske skattepenger ikke fortsatte å fylle lommene til militær-kontraktører, våpenprodusenter og korrupte utenlandske tjenestemenn og politikere. Amerikanske dollar skulle i stedet brukes til å løse problemer på hjemmebane. Men etter Russlands invasjon har denne antagelsen raknet. Etter ti måneder er det vanskelig å forestille seg at dette noen gang har vært Bidens intensjon. Forrige måned godkjente den amerikanske kongressen en ny svimlende pakke med hovedsakelig militær “støtte” til Ukraina, og nådde med det et beløp på rundt 100 milliarder dollar på under ett år, som utvilsomt kommer i tillegg til andre relaterte kostnader som er unndratt offentligheten. Dette overgår Russland sitt årlige militærbudsjett på 65 billioner, nominert i euro.

Washington og Europa har pøst våpen, stadig flere offensive våpen inkludert, inn i Ukraina. Oppmuntret av dette har Kiev utvidet operasjonsfeltet sitt stadig lenger inn på russisk territorium. Amerikanske tjenestemenn og deres ukrainske motstykker, snakker om at kampen mot Russland vil fortsette til Moskva er “nedkjempet” eller Putin avsatt, og gjør med det dette til enda en av de “evige krigene” Biden nylig  hadde markert at tilhørte fortiden – denne gangen i Europa i stedet for Midt-Østen. I et oppslag i Washington Post formanet de to tidligere utenriksministre Condoleezza Rice og Robert Gates Biden til å “møte det påtrengende behovet etter å dramatisk øke forsyningene til Ukraina og styrke dets militære kapasitet … Det er bedre å stoppe Putin nå, før kostnaden blir enda høyere for USA og NATO.”

Forrige måned advarte Natos generalsekretær Jens Stoltenberg om at en direkte krig mellom den vestlige militæralliansen og Russland var en reell mulighet. Noen dager senere ble den ukrainske presidenten Volodomyr Zelensky mottatt som en helt under et “overraskende” besøk i Washington. Visepresident Kamala Harris og speaker i Representantenes hus Nancy Pelosi utfoldet et ukrainsk flagg bak deres gjest, som to betatte skolejenter, når han henvendte seg til kongressen. 
Amerikanske lovgivere møtte Zelensky med en tre minutter lang stående applaus – til og med lenger enn det som ble gitt en annen kjent “mann av fred” og demokratiforkjemper, Israels Benjamin Netanyahu. Den ukrainske presidenten var som et ekko av den amerikanske presidenten under 2. Verdenskrig, Franklin D. Roosevelt, da han kalte på “absolutt seier”

Alt dette bare understreket det faktum at Biden-administrasjonen har utnyttet Russlands “uprovoserte” invasjon til å føre sin egen stedfortrederkrig. Ukraina har blitt åsted for en kamp der Washington kan fullbyrde avslutningen på Den kalde krigen. Gitt begivenhetenes nærhet i tid, vil et kynisk sinn være fristet til å lure på om uttrekningen fra Afghanistan ikke var motivert av å løse hjemlige problemer, men for å forberede en ny konfrontasjon, og puste nytt liv i doktrinen om “full spectrum dominance.” Måtte Afghanistan forlates, sånn at amerikanske ressurser kunne bli investert i en krig mot Russland i stede, men uten amerikanske likposer?

Fakkelmarsj for nazi-kollaboratøren Stepan Bandera 1. januar 2021. Dagen er offisiell minnedag for Bandera i Ukraina. Shutterstock

Fiendtlige intensjoner

Mot dette kan det selvfølgelig innvendes at Biden-administrasjonen ikke kunne vite at Putin var i ferd med å invadere Ukraina. Det var den russiske lederens beslutning, ikke Washingtons. Sett bort ifra…

Ledende amerikanske tjenestemenn og eksperter på USA-Russland-relasjoner – fra George Kennan og William Burns, nåværende CIA-direktør, til John Mearsheimer og nylig avdøde Stephen Cohen – har i årevis advart mot at den USA-ledede ekspansjonen av NATO inn mot Russlands dørterskel var nødt til å framprovosere en russisk militær reaksjon.

I 2008 hadde Putin advart mot konsekvensene når NATO for første gang fremmet muligheten for at Ukraina og Georgia – to forhenværende sovjetrepublikker på Russlands grense – skulle tilbys medlemskap. Kort tid senere etterlot han ikke noe rom for tvil ved å invadere Georgia. Det var formodentlig denne “uprovoserte” handlingen som utsatte NATO sin gjennomføring av planen. Imidlertid kunngjorde alliansen på nytt sin intensjon om å tilby Ukraina NATO-medlemskap i juni 2021. Noen uker senere inngikk USA separate avtaler om forsvarssamarbeid og strategisk partnerskap med Ukraina, og tilbød dermed i praksis mange av de samme fordelene ved å være del av NATO uten offisielt å være medlem.
I tiden mellom de to NATO-erklæringene i 2008 og 2021, demonstrerte USA gjentatte ganger sine fiendtlige intensjoner overfor Moskva, og hvordan Ukraina kunne tjene deres aggressive og geostrategiske posisjonering i regionen.

Tilbake i 2001, kort tid etter at NATO begynte å ekspandere mot Russlands grenser, trakk USA seg ensidig fra ABM-avtalen fra 1972, som var ment å hindre et våpenkappløp mellom de to historiske fiendene. Uten å lenger være belemret av avtalen begynte USA å plassere antiballistiske rakettsystemer i NATO sin utvidede sone i Øst, i Romania i 2016 og i Polen i 2022. Dekkhistorien var at disse våpensystemene kun var av defensiv natur, ment å avskjære raketter fra Iran. Men Moskva kunne ikke ignorere det faktum at disse våpnene også var kapable til offensiv bruk, og at kryssermissiler med atomstridshoder for første gang kunne bli avfyrt mot Russland med kort flytid. 
Forsterkende på Moskva sine bekymringer må det ha vært da president Donald Trump i 2019 ensidig trakk USA ut av INF-avtalen.

Mens NATO tilnærmet seg Ukraina sommeren 2021, må faren for at USA med Kievs hjelp ble i stand til å igangsette et forkjøpsangrep – og i prosessen ødelegge Moskvas evne til å svare effektivt, og dermed svekke deres kjernefysiske avskrekkingsevne – ha veiet tungt på russiske tjenestemenns sinn.

Amerikanske fingeravtrykk

Det stoppet ikke der. Den ukrainske staten som oppsto etter Sovjetunionens sammenbrudd var dypt splittet geografisk – noe som kom svært godt til uttrykk gjennom valg – over hvorvidt landet skulle søke mot Russland eller EU og NATO for sine handels- og sikkerhetsrelasjoner. Svært jevne valg svingte fram og tilbake mellom disse sidene. Landet var i en vedvarende politisk krise, og også dypt plaget av korrupsjon.

Dette var den større bakgrunnen for et kupp/revolusjon i 2014 som styrtet en regjering i Kiev som var valgt på å bevare bånd til Moskva. I dets sted kom det på plass en regjering som var åpent antirussisk. Washingtons fingeravtrykk – forkledd som “fremming av demokrati” – var overalt å finne på det plutselige regjeringsskiftet til et regime som var helt i overensstemmelse med USA sine geostrategiske målsetninger i regionen. Mange russisktalende i landet – konsentrert i de østlige og sørlige delene og på Krim – ble oppildnet av denne maktovertakelsen. Stilt overfor trusselen om at de nye fiendtlige myndighetene i Kiev ville forsøke å stenge Russland ute fra Krim og landets eneste varmtvanns-marinebase, annekterte Moskva halvøya.          

Kort tid etter ble det holdt en folkeavsteming som viste at folket på Krim overveldende støttet tilslutningen til Russland. Vestlige medier sådde tvil ved avstemningens troverdighet, men senere spørreundersøkelser gjort av vestlige byråer antyder at tilslutningen i stor grad representerer folkeviljen.

Men det var den østlige Donbass-regionen som skulle bli kruttønna som til slutt utløste den russiske invasjonen forrige februar. I 2014 brøt det raskt ut en borgerkrig som satte russisktalende samfunn opp mot ultranasjonalistiske, anti-russiske krigere som hovedsakelig kom fra Vest-Ukraina, utilslørte nynazister inkludert. Flere tusen døde i de åtte årene med kamper.

Mens Tyskland og Frankrike meklet fram de såkalte Minsk-avtalene, som tok sikte på å stoppe nedslaktingen i Donbass ved å gi større regionalt selvstyre, så Washington etter måter å intensivere blodutgytelsen på. Penger og våpen strømmet inn i Ukraina. Ultranasjonalistiske grupper fikk trening, og det ble jobbet for å integrere de ukrainske styrkene i NATO gjennom det som ble kalt “interoperasjonalitet”. I juli 2021, mens spenningene var økende, avholdt USA en felles marineøvelse med den ukrainske marinen, “Operation Sea Breeze”,  som førte til at russerne avfyrte varselskudd da en britisk jager gikk inn i territorialfarvannet rundt Krim.

Når vinteren kom uttalte den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov at Moskva hadde nådd kokepunktet. Russiske troppeformasjoner rykket fram mot Ukrainas grenser i store antall – et utvetydig signal om at Moskva sin tålmodighet med Ukrainas delaktighet i amerikanske provokasjoner var i ferd med å ta slutt. President Zelensky, som opprinnelig var valgt inn på et løfte om fred i Donbass, men ute av stand til å tøyle de ytterliggående elementene i de væpnede styrkene, opptrappet ytterligere. Ultranasjonalistiske styrker intensiverte artilleribeskytningen av Donbass i ukene før invasjonen. På samme tid stengte Zelensky kritiske mediepublikasjoner og kom snart til å forby flere opposisjonspartier, samt å pålegge mediene å implementere en “forent informasjonspolitikk.” Mens spenningene økte truet den ukrainske presidenten med at landet ville utvikle atomvåpen og søke om en hurtigbehandling av NATO-medlemskap, som ville binde Vesten videre i nedslaktingen i Donbass og risikere direkte krig med Russland.

Lysbrudd

Det var da, etter 14 år med amerikansk innblanding på Russlands grenser, at Moskva sendte inn sine soldater, “uprovosert.”

Putins opprinnelige plan, uansett hva det vestlige medie-narrativet hevdet, så ut til å ta sikte på en så lett operasjon som mulig, sett i sammenheng med at det var en ulovlig invasjon. Fra starten av kunne Russland ha utført de ødeleggende angrepene på sivil infrastruktur som vi ser i dag, og ødelegge transportforbindelser og elektrisitetsforsyningen i store deler av landet. Men de så ut til å bevisst unngå en amerikansk “shock and awe”-form for krigføring.  

I stede satte de ut for å iverksette en rask maktdemonstrasjon. Det så ut til at Moskva feilaktig antok at Zelensky ville akseptere at Kiev hadde overspilt, innse at USA – tusener av mil unna – ikke kunne tjene som sikkerhetsgarantist, og bli presset til å avvæpne ultra-nasjonalistene som hadde angrepet russiske samfunn i Øst de siste åtte årene. Det var ikke slik det kom til å utspille seg. Sett fra Moskva sin side virker ikke Putin sin feiltagelse å ha vært igangsettelsen av en uprovosert krig mot Ukraina, men at han ventet så lenge med å gjøre som han gjorde.

I et nylig intervju med den tidligere tyske kansler Angela Merkel, som var med å lede forhandlingene som førte fram til Minsk-avtalene, så hun ut til – om enn ufrivillig – å gi støtte til dette synspunktet: samtalene hadde fungert som et røykteppe som ga tid til å forberede Ukraina for krig med Russland.

Snarere enn en rask seier og en avtale om en ny sikkerhetsordning, er nå Russland engasjert i en langvarig stedfortrederkrig mot USA og NATO, der ukrainerne tjener som kanonføde. Kampene, og drepingen, foregår uten ende i sikte. Med et Vesten som er fast bestemt på å sette foten ned for alle fredsframstøt og som sender våpen så fort som de kan produseres, ser utfallet bedrøvelig ut: enten en langvarig, blodig konflikt mellom en pro-russisk og en anti-russisk blokk, eller videre eskalering til en kjernefysisk konfrontasjon. 

Realiteten er at uten den amerikanske intervensjonen, ville Ukraina hadde måttet komme fram til en samforstand med sin mye større nabo – akkurat som Mexico og Canada har vært tvunget til å gjøre det med USA. Nå er Ukrainas skjebne i stor grad ute av dets hender. Landet har blitt en bonde på sjakkbrettet til stormaktene og deres intriger. Washington bryr seg mindre om Ukrainas fremtid enn det gjør om å svekke Russland militært og isolere det fra Kina, som tilsynelatende er det neste målet i sikte når USA forfølger sitt mål om “full spectrum dominance.”

På samme tid har USA oppnådd et enda viktigere mål, ved å rive fra hverandre ethvert håp om tilnærming mellom Europa og Russland; økt den europeiske avhengigheten av USA, både økonomisk og militært; og drevet europeerne til å stille seg bak USA i de nye “evigvarende krigene” mot Russland og Kina. Mye mer ressurser vil bli spilt, og mye mer blod vil bli spilt. De eneste vinnerne vil være de nykonservative haukene som dominerer Washington og krigsindustrien med dens lobbyister. De som profiterer på Vestens endeløse militære eventyr.  


Opprinnelig publisert i Middle East Eye:

Russia-Ukraine war: How the US paved the way to Moscow’s invasion

Oversatt til norsk for steigan.no av Isak Mamen Finne.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.