oss 150 kroner!
Ukrainas president Volodymyr Zelenskys «Ukrainske seiersplan» har fått, ikke uventet, en veldig lunken mottakelse i Washington. Biden-administrasjonens embetsrepresentanter ser ut til å ha mottatt den som noe betraktelig mindre enn en «omfattende strategi» og mer som en «ompakket forespørsel» av Zelenskys ønskeliste over våpen og oppheving av restriksjoner på bruken av dem. Planen har angivelig gjort «Bidens topprådgivere motløse», de sier at den «ikke tilbyr noen klar vei til en Ukraina-seier».
Antiwar.com, 1. oktober 2024
For å lykkes krevde Zelenskys plan oppfyllelsen av to håp: suksess i hans Kursk-invasjon på russisk territorium og tillatelse til å skyte langtrekkende vestlige missiler dypere inn på russisk territorium. Den første har nå mislyktes og den andre mislyktes i å materialisere seg. Og selv om tillatelsen fortsatt skulle materialisere seg snart, er den kanskje ikke lenger tilstrekkelig.
Biden kunngjorde 8 milliarder dollar i militærbistand til Ukraina, midlene måtte brukes opp innen utgangen av september, fordi Kongressen nektet å forlenge presidentens tilbaketrekkingsmyndighet over pengene. Pakken inkluderer presisjonsstyrte glidebomber, et Patriot-luftvernbatteri, droner, luft-til-bakke-ammunisjon og løftet om å trene ytterligere 18 ukrainske piloter på F-16 jagerfly, neste år. Men Bidens kunngjøring inneholdt ingen oppheving av restriksjoner på langdistansemissiler, og ingen omtale av NATO-medlemskap. Det var en trøstepremie til Zelensky, som ikke tok hjem den virkelige prisen, og kan signalisere døden til den «ukrainske seiersplanen».
Biden motstår presset fra Zelensky og noen av deres vestlige allierte, og fortsetter å høre på sitt etterretningssamfunn, at opphevingen av restriksjoner på langdistansevåpen innebærer «potensiell risiko og usikre gevinster». Etterretningssamfunnet og Pentagon fortsetter å vurdere at frigjøringen av langdistansemissiler kan føre til betydelig eskalering, med Russland som «sannsynligvis vil gjengjelde med større styrke mot USA og dets koalisjonspartnere», og lite håp om å transformere slagmarken fordi «ukrainerne har for tiden et begrenset antall av våpnene, og det er uklart hvor mange flere, om noen, de vestlige allierte kan gi».
Håpet som Zelensky festet til Kursk-offensiven har det gått enda verre med. Håpet var at inntrengningen i Russland ville øke presset på Russland for å forhandle og lette presset på Donbas-fronten, ved å avlede russiske styrker fra ukrainsk territorium til russisk territorium. Men den gjorde ingen av delene. Zelensky og hans øverstkommanderende Oleksandr Syrskyi må kanskje allerede svare for de store tapene av troppene og de fremskutte våpnene i Kursk, og for russiske troppers farlige fremrykking mot en smuldrende ukrainsk front, som ble svekket av avledningen av deres best trente tropper. Men nå er det rapporter om at nyhetene blir verre.
Det er rapporter om at Russland, som nå går til motangrep i Kursk, har slått til mot ukrainske styrker, inkludert 82. Airborne Assault Brigade, på mer enn et dusin steder langs Kursk-fronten. Brigaden, som er godt trent og tungt utstyrt av NATO, leder den ukrainske offensiven i Kursk. Men det er nå ubekreftede rapporter om at Brigaden blir rotert ut av Kursk for å bli sendt tilbake til den virkelige krigen i Ukraina. Den beslutningen kan signalisere Ukrainas erkjennelse av at Kursk-invasjonen var en kostbar feilberegning som førte til tap av elitetropper, sofistikert utstyr og svært kostbare nederlag langs Donbas-fronten.
Og disse tapene på Donbas-fronten er den andre delen av de forverrede nyhetene. Mens oppmerksomheten har vært rettet mot Pokrovsk, er det nå rapporter om det forestående tapet av Vuhledar (Ugledar), det andre viktige logistiske knutepunktet som de ukrainske væpnede styrkene er avhengige av, for å forsyne sine styrker i øst og forsvare territorium i vest.
De russiske væpnede styrkene har brutt gjennom 72. Mechanized Brigades forsvar. Vuhledar er avgjørende for Ukrainas forsvar av den sørlige delen av Donetsk i Donbas. De russiske styrkene har nå omringet byen og sperret den 72. brigaden inne. De har angivelig blitt informert om at de enten må bli og møte død og ødeleggelse eller overgi seg. De russiske væpnede styrkene har gitt kontaktinformasjon for å arrangere overgivelse, medisinske- og andre nødvendigheter. Mange ukrainske soldater skal allerede ha overgitt seg.
Den mislykkede Kursk-invasjonen, desperasjonen og tilbaketrekningen langs Donbas-fronten, og den tilsynelatende døden til Ukrainas plan for «seier i siste minutt», kan føre til den gryende innrømmelsen i både Washington og Kiev, om at en retrett til traktaten som ble forhandlet frem i Istanbul, kan være det strategisk forsvarligste trekket.
Den traktaten fastslo at Ukraina kunne søke EU-medlemskap, men ville gi en skriftlig garanti for at de ikke ville bli med i NATO. Den ga beskyttelse for etniske russere i Ukraina, sikkerhetsgarantier for Ukraina og begrensninger på de ukrainske væpnede styrkene. Donbas ville være autonomt, Krim ville være russisk. Kherson- og Zaporozhye-regionene som Russland nå har innlemmet, var på den tiden fortsatt en del av Ukraina.
Russland har sagt at Istanbul-avtalen fortsatt kan være «grunnlaget for å starte forhandlinger». Putin har nylig lagt frem et fredsforslag basert på Istanbul-avtalen, men justert for dagens territorielle realiteter. «Ukrainske tropper må trekkes fullstendig tilbake fra Folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, regionene Kherson og Zaporizhia» og må gi offisiell varsling «om oppgivelsen av planene om å bli med i NATO». «Bokstavelig talt … i samme øyeblikk vil Russland «utstede en ordre om våpenhvile og starte forhandlinger». Ukraina må også godta begrensninger på størrelsen på sine væpnede styrker, og de må sikre rettighetene til de russisktalende innbyggerne i Ukraina.
Det er viktig å merke seg at Putin ikke krevde at Ukraina lovlig anerkjenner Russlands annektering av disse territoriene, en innrømmelse som lar Ukraina erkjenne realiteten og bevege seg mot fred uten formelt å godta overføring av territorium.
En tilbaketrekning til den traktaten som ble forhandlet frem i Istanbul kan være det beste utfallet Ukraina kan håpe på, og å vente og fortsette å presse deres sak med krig, vil sannsynligvis bare gjøre utfallet verre. Den nåværende situasjonen tilbyr tilbaketrekning fra territoriene tapt til Russland, men ingen formell anerkjennelse av tapet av dem. Flere russiske kilder har til og med antydet at Putin ville «nøye seg med det landet han har nå og fryse konflikten ved de nåværende frontlinjene». Men rapporter fra slagmarken tyder på at disse linjene bare vil bli drastisk verre for Ukraina jo lenger de venter med å forhandle.
Denne virkeligheten rundt forhandlinger og slagmark, antyder at det kan være et presserende behov for Ukraina å skynde seg tilbake til Istanbul, for å sikre den beste avtalen de kan få før frontlinjen beveger seg dramatisk lenger vest. Den avgjørelsen vil tillate Ukraina å beholde 80 % av sitt territorium, opprettholde sin suverenitet og forfølge den vestlige reorienteringen i EU.
Men det ville etterlate mange mennesker, fra USAs president Joe Biden, tidligere britisk statsminister Boris Johnson og Volodymyr Zelensky, til å svare for deres beslutning om å fortsette å kjempe krigen mot Russland, etter at en fred som var akseptabel for Ukraina og Russland, var på bordet. Det mest sannsynlige utfallet etter den mislykkede Kursk-invasjonen og den døde ukrainske seiersplanen, er det samme oppgjøret Ukraina kunne ha hatt før krigen og før de mistet noe land, bortsett fra Krim, før tapet av hundretusener av liv og før forgiftningen av det internasjonale miljøet, og begynnelsen på en ny kald krig.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
Ukraine Should Rush Back to Istanbul
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Andre artikler av Ted Snider:
Hvem startet egentlig krigene i Ukraina? – steigan.no
Ukraina og de seks krigene – steigan.no
For å få slutt på krigen i Ukraina, avslør løgnens kjerne – steigan.no
Støvler på bakken: Bidens plan for Ukraina – steigan.no
Zelenskys seiersplan inneholder ingen seier og ingen plan – steigan.no
Ikke risiker å syne Putins bløff – steigan.no
Ted Snider er en regelmessig spaltist om amerikansk utenrikspolitikk og historie ved Antiwar.com og The Libertarian Institute. Han er også en hyppig bidragsyter til Responsible Statecraft ogThe American Conservative, så vel som andre utgivere. For å støtte arbeidet hans eller for media eller virtuelle presentasjonsforespørsler, kontakt ham på tedsnider@bell.net.
