Av Ted Snider, 16. februar, 2023
Selv om de blir utkjempet i forvirringen av en enkelt katastrofal konflikt, er det fire nært beslektede, men forskjellige, kriger som utkjempes i Ukraina. Den første er krigen i Ukraina. Den andre er krigen mellom Russland og Ukraina. Den tredje er stedfortrederkrigen mellom NATO og Russland. Og den fjerde er den direkte krigen mellom USA og Russland. Å dekonstruere denne ene konflikten i sine fire virkelige kriger kan være nødvendig for å forstå problemene som må løses hvis en forhandlet løsning skal være mulig.
De latente innenlandske problemene som har blitt revet opp av denne krigen er ikke nye. De er det opprevne stoffet i den ukrainske nasjonen. De strekker seg tilbake lenge før krigen og den vil ikke bli løst på en trygg måte før også de er endelig løst.
Ukraina har alltid vært en delt nasjon: nordvestlige og sentrale Ukraina, som en gang hadde vært en del av det polsk-litauiske samveldet og deretter det østerriksk-ungarske imperiet, har alltid vendt vestover til Europa; sørøst, lenge en del av det russiske imperiet, har alltid vendt øst mot Russland. Historisk har Vest-Ukraina stemt på presidentkandidater med europeisk orientert politikk, og Øst-Ukraina har stemt på presidenter med russisk-orientert politikk. Det er en nasjonal dragkamp som alltid risikerte å rive landet i to.
Dragkampen ble åpenbar under valget i 2004, mellom Viktor Janukovitsj og hans russisk-orienterte østlige base og Viktor Jusjtsjenko og hans amerikanske og europeisk-orienterte vestlige base. Da Jusjtsjenko ble tvunget til å utnevne Janukovitsj som sin statsminister, ble nasjonen og dens regjering farlig trukket i motsatt retning.
For første gang var det nasjonalistiske synet som bare så det vestlige, europeiske Ukraina som virkelig ukrainsk, representert, gjennom Jusjtsjenko, i regjering. Det polariserte nasjonen. Snart var styret hans den mest upopulære regjeringen i Ukrainas historie, og seks år senere ville Jusjtsjenko bare få 5,5% av de nasjonale stemmene. Janukovitsjs påfølgende valg var et bittert nederlag for nasjonalistene. Nicolai Petro, professor i statsvitenskap ved University of Rhode Island og forfatter av The Tragedy of Ukraine, sier at «det ble sett på som et svik som beviste at valg alene ikke lenger kunne stoles på for å garantere ukrainsk uavhengighet». Det satte scenen for kuppet fire år senere.
Det USA-sponsede kuppet i 2014 tok Janukovitsj, som var akseptabel for Russland, ut av makten og erstattet ham med en vestlig orientert president som ble håndplukket av onkel Sam. De vestlige og nasjonalistiske deltakerne i kuppet så det som et redskap for å trekke Ukraina tilbake fra Russland og returnere det til sin europeisk-ukrainske identitet. Petro siterer Igor Guzhva, som sier at «for første gang i moderne ukrainsk historie hadde det skjedd et regimeskifte gjennom angrep fra en del av landet mot rettighetene til en annen (del av landet)». De etnisk russiske regionene i Ukraina hadde blitt beseiret i et kupp. (Overs.tillegg og utheving)
Den nye regjeringen garanterte amnesti for alle voldshandlinger som forsvarte kuppet. (Det var mange.) Petro forklarer at den nye regjeringen måtte stole på radikale, nasjonalistiske elementer og deres militser. De etniske russerne i Donbass ville senere bli utsatt for angrep på deres språk, deres kultur, deres rettigheter, deres eiendom og deres liv.
Den første valgte regjeringen etter kuppet, Pjotr Porosjenkos regjering, ble, med Petros ord, «hovedsponsoren … av ukrainsk nasjonalisme.» Richard Sakwa, professor i russisk og europeisk politikk ved Kent, sier: «Porosjenko arvet en regjering som i stor grad besto av militante.» Hans regjering representerte «en monistisk* visjon om Ukrainas statsdannelse som benektet det pluralistiske alternativet som Donbas krevde …» (*monisme: «er en forklaring på mangfoldet i verden ut fra én substans eller ett grunnprinsipp. Den står i motsetning til dualisme og pluralisme». Snl.no. Overs. merkn.)
Donbass gjorde opprør mot kuppregjeringen, og i mai 2014 hadde de godkjent folkeavstemninger som erklærte en form for autonomi. Krigen i Ukraina hadde begynt.
Det var det USA-støttede kuppet som utnyttet den iboende konflikten i Ukraina og var katalysatoren for den første krigen.
Hvis USA bærer en stor del av skylden for krigen i Ukraina, bærer Russland skylden for krigen mellom Russland og Ukraina.
Det er ikke det samme som å akseptere det vestlige mantraet om den «uprovoserte» krigen. Russland har legitime sikkerhetsbekymringer og kan virkelig ha følt at de, med ordene til sin ambassadør til USA, hadde «kommet til et punkt der vi ikke har rom for å trekke oss tilbake». Men det rettferdiggjør ikke angrepet på Ukraina. Krigen var et valg tatt av Russland uten autorisasjon fra FN eller et umiddelbart behov for selvforsvar. Det er en ulovlig krig. Og Russland bærer ansvaret for å starte den.
I en kronikkartikkel i The New York Times den 7. februar spør Christopher Caldwell: «Russland startet krigen mellom Russland og Ukraina. Hvem startet krigen mellom Russland og USA?»
USA og dets NATO-allierte forsyner Ukraina med penger, våpen, trening, etterretning og mål for å bekjempe Russland. De leverer planene og krigsspillene. De tilbyr en stadig økende liste over avanserte våpen som krysser tidligere selvpålagte røde linjer. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov har sagt at «NATO er i hovedsak engasjert i en krig med Russland gjennom en stedfortreder og bevæpner denne stedfortrederen. Krig betyr krig.» Speaker i den russiske dumaen trakk en lignende konklusjon: «USA deltar i de militære operasjonene i Ukraina. I dag koordinerer og konstruerer Washington i utgangspunktet militære operasjoner, og deltar dermed direkte i de militære aksjonene mot vårt land.»
I sin Times-artikkel påpeker Caldwell at «I en tid med smarte enheter, robotikk og fjernkontroll har USAs involvering i krigen alltid vært større enn den så ut til.» Han forklarer at «De fleste av de nye våpnenes destruktive kraft kommer fra at de er bundet til et amerikansk informasjonsnettverk … Så USA deltar i disse militære operasjonene i det øyeblikket de skjer. Det er å kjempe.»
Så USA og NATO bærer sin del av det militære ansvaret for stedfortrederkrigen mot Russland. Men de bærer også ansvaret diplomatisk. To ganger, i mars og april 2022, var Ukraina og Russland klare til å forhandle om en slutt på krigen som tilfredsstilte begges interesser. Men to ganger grep USA og Storbritannia inn og satte en stopper for disse forhandlingene.
Frem til det øyeblikket var krigen mellom Russland og Ukraina, Russlands ansvar; fra det øyeblikket delte USA og Storbritannia ansvaret. Krigen ble nå utkjempet, ikke for å forsvare Ukrainas interesser, men for å fremme amerikanske og NATO-interesser i «en krig som på mange måter er større enn Russland [og] større enn Ukraina», med de tilstående ordene til utenriksdepartementets talsmann Ned Price.
Det er USA som bærer hoveddelen av ansvaret for sin stedfortrederkrig mot Russland.
«CIA hevdet at … det måtte være skjult … Alle forsto hva som sto på spill… Hvis angrepet kunne spores tilbake til USA, ‘er det en krigshandling.’»
Ifølge rapportering fra Seymour Hersh var dette den interne diskusjonen i USAs regjering før den bestemte seg for å angripe Nord Stream-rørledningen, som drives i fellesskap av Russland og Tyskland, den 26. september 2022.
Hvis Hersh har rett, er USA ansvarlig for, til nå ukjent, direkte krig mot Russland. «Det er en krigshandling», som medlemmene av Bidens autoriserte arbeidsgruppe, som ble ledet av den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Jake Sullivan og inkluderte representanter for fellesstaben, CIA, utenriksdepartementet og finansdepartementet, var fullt klar over.
Deres første møte ble holdt i desember 2021. Hersh påpeker at tidslinjen avslører at president Biden hadde begynt å planlegge en krigshandling mot Russland «to måneder før de første russiske stridsvognene rullet inn i Ukraina».
USA er ansvarlig for den direkte krigen mot Russland.
Det utkjempes fire kriger samtidig i krigen i Ukraina. Russland bærer ansvaret for den som får all medieoppmerksomhet: Russlands krig mot Ukraina. Men Washington bærer et betydelig ansvar for de tre krigene som ikke får nok oppmerksomhet: krigen i Ukraina, USAs og NATOs stedfortrederkrig mot Russland, og den direkte amerikanske krigen mot Russland. Hvis en omfattende og varig løsning på krigen i Ukraina skal ha en sjanse til å lykkes, kan det være nødvendig å analysere krigen i de fire relaterte, men forskjellige, konfliktene og å forstå årsakene og problemene bak hver.
Om Ted Snider
Ted Snider er fast spaltist og skriver om amerikansk utenrikspolitikk og historie på Antiwar.com og The Libertarian Institute. Han er også en hyppig bidragsyter til Responsible Statecraft og The American Conservative, samt andre utgivere.
Who Really Started the Ukraine Wars?
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.