oss 100 kroner!
Av Ted Snider og Nicolai N. Petro – 18. januar 2024
Det essensielle argumentet som brukes for å unngå forhandlinger og fortsette støtten til krigen i Ukraina, er basert på en usannhet. Denne løgnen, gjentatt av president Joe Biden, er at da Vladimir Putin bestemte seg for å invadere, hadde han til hensikt å erobre hele Ukraina og «tilintetgjøre» det.
Falskheten har blitt avslørt flere ganger av militære eksperter, som både før og etter invasjonen har påpekt at Russland ikke kunne ha ment å erobre hele Ukraina, fordi de ikke invaderte med tilstrekkelige styrker til å gjøre det. Faktisk var dette en viktig årsak til at høytstående ukrainske tjenestemenn, og til og med president Volodymyr Zelensky selv, bare dager før invasjonen hevdet at det ikke ville skje.
Feilen som de fleste analytikere på den tiden gjorde (disse forfatterne inkludert), var å anta at siden troppene mobilisert av Russland ikke var tilstrekkelig for en fullskala okkupasjon av Ukraina, var ingen militær operasjon, ikke engang en begrenset, i vente. Det var først senere at vestlige politiske ledere snudde denne feilen til sin propagandafordel ved å insistere på at Russland alltid hadde til hensikt å først ta Kiev, deretter hele Ukraina, og til slutt til og med angripe NATO.
Men hvis grunnleggende militærlogikk tas i betraktning, indikerer det faktum at Putin bare forpliktet 120.000-190.000 menn til sin kampanje og ikke mobiliserte flere ressurser før måneder senere, etter at Kiev avviste fredsavtalen i Istanbul, at hans mål i Ukraina var begrenset og dreide seg om å garantere sikkerheten til befolkningen i Donbass og Krim fra ukrainske angrep og Russland fra NATO-utvidelse. Gitt at Ukraina hadde kuttet av Krims vann og elektrisitet flere år tidligere, krevde dette en landbro til regionen; derav de ulovlige annekteringene av regionene Kherson og Zaporozhye.
Vi har også indirekte bekreftelse på at territorium ikke var hans mål, fra en uangripelig kilde: NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, som uttalte at Putin invaderte Ukraina for å hindre NATOs utvidelse. Dette ville forklare hvorfor Putin, så snart disse målene var innen rekkevidde da ukrainske tjenestemenn initierte utkastet til Istanbul-avtalen i mars 2022, stoppet angrepet og trakk russiske styrker ut av Kiev, i stedet for å bevege seg lenger inn i Ukraina.
Denne bakgrunnen er viktig, fordi argumentet for å øke vestlig militær støtte til Ukraina hviler så tungt på påstanden om at Russland alltid hadde til hensikt å ekspandere ytterligere, angripe NATO og gjenopprette det russiske imperiet.
Men, som den kjente forskeren John Mearsheimer har påpekt, «det er ingen bevis i den offentlige dokumentasjonen for at Putin vurderte, langt mindre hadde til hensikt å sette en stopper for Ukraina som en uavhengig stat og gjøre den til en del av Stor-Russland da han sendte sine tropper inn i Ukraina 24. februar.» Det var aldri et av Putins uttalte mål, og det ble heller aldri tatt på alvor av den ukrainske ledelsen. David Arakhamia, leder av Ukrainas forhandlingsteam i Hviterussland og Istanbul, avslørte nylig at «nøkkelpunktet» for Russland var at Ukraina ikke ble med i NATO, og at «alt annet bare var retorikk og politisk ‘krydder’».
Putin selv har konsekvent sagt at «denne konflikten handler ikke om territorium … [den] handler om prinsippene som ligger til grunn for den nye internasjonale orden.» Vi skal ikke ta ham på ordet, men det er likevel verdt å spørre: Hadde Putins ambisjoner vært territorielle, ville han ha ventet til 2014 med å annektere Krim? Ville overhuset i det russiske parlamentet ha opphevet Putins midlertidige myndighet til å bruke tropper i Ukraina i juni 2015? Ville han ha motsatt seg folkeavstemningene om uavhengighet i Donetsk og Lugansk i 2014?
Hvis Putin virkelig hadde ønsket å innlemme deler av det tidligere Sovjetunionen, hadde han en ideell mulighet til å gjøre det i august 2008, da russiske tropper bare var en times kjøretur fra den georgiske hovedstaden Tbilisi. Han kunne ganske enkelt ha anerkjent uavhengigheten til Abkhasia og Sør-Ossetia, og deretter annektert dem til Russland, men det gjorde han ikke. I en gjennomgang av Putins nåværende oppførsel konkluderer derfor USAs tidligere viseforsvarsminister Stephen Bryen, med at «Russland har ingen intensjon om å ekspandere utenfor konfliktområdet i Ukraina».
Det falske narrativet om russiske intensjoner har tjent sitt grunnleggende formål om å samle vestlige land bak Ukraina. Fortsetter man å insistere på det nå, risikerer man imidlertid å involvere NATO direkte i konflikten, og truer selve Ukrainas overlevelse.
Hvis utfordringen Vesten står overfor i denne konflikten defineres som «eksistensiell», hvilket annet valg har NATO da enn å sende sine egne militære styrker inn for å hindre Ukrainas nederlag? President Biden antydet det samme da han sa: «Hvis Putin tar Ukraina, vil han ikke stoppe der. Det er viktig å se det lange løp her. Han kommer til å fortsette…Da vil vi ha noe vi ikke søker og som vi ikke har i dag: amerikanske tropper som kjemper mot russiske tropper.»
På et tidspunkt må det tas en beslutning om enten å utvide Vestens forpliktelse kraftig, eller overlate Ukraina til sin skjebne. Dessverre gjør president Bidens forespørsel om 61 milliarder dollar i ekstra finansiering for 2024, ingen av delene, siden Ukraina trenger minst fem ganger det beløpet for å vinne, ifølge landets øverste militære sjef. Med den ukrainske motoffensiven som allerede går tom for damp på grunn av manglende finansiering, mangel på våpen og uholdbare tap, vil Ukraina sannsynligvis snart stå overfor en russisk motoffensiv.
Før et slikt angrep kan imidlertid Russland tilby Ukraina nye fredsbetingelser, om enn langt mindre fordelaktige enn de de tilbød i mars 2022. Hvis Ukraina steiler, vil Russland presse sin overveldende fordel og ta mer territorium, som de egentlig ikke ønsker (for en god diskusjon om hvorfor, se den tidligere ukrainske diplomaten Rostislav Isjtsjenko), for å tvinge Ukraina til forhandlingsbordet.
Da vil Vesten stå overfor et skjebnesvangert valg: enten godta Ukrainas overgivelse eller sende inn NATO-tropper. Begge scenariene vil trolig føre til skarpe splittelser i NATO-alliansen, siden Ungarn, Slovakia og Tyrkia alle har indikert at de ønsker en fredelig løsning på konflikten, ikke eskalering.
Det eneste som en eskalering imidlertid ikke kan garantere, er Russlands nederlag. Det er fordi, ved å bekrefte Putins narrativ om at NATO har til hensikt å ødelegge Russland, vil hans støtte både i Russland og rundt om i verden trolig skyte i været. Et mer splittet Vesten vil dermed stå overfor et mer forent Russland, denne gangen åpent støttet av BRICS-landene, så vel som mange andre store internasjonale aktører som for tiden er på sidelinjen. Dette ville effektivt snu bordet av USAs strategi med å bruke Ukraina for å begrense Kinas globale ambisjoner. I stedet vil det nå være Russland og dets allierte som bruker Ukraina til å demme opp for USAs globale ambisjoner.
Det var, i ikke liten grad, Vestens opprinnelige falske fortelling om Russlands mål i Ukraina som har ført oss til dette dystre utfallet; europeisk sikkerhet svekket, spøkelset om atomkrig, Ukraina ødelagt, og USAs globale anseelse undergravd. Den falske fortellingen har allerede blitt brukt en gang før for å kullkaste Istanbul-avtalen, som kunne ha avsluttet krigen før hundretusener døde. For at fredsforhandlinger skal bli et akseptabelt alternativ til gjensidig utslettelse, må denne løgnen avsløres og forkastes.
Artikkelen er hentet Libertarian Institute.
To End the War in Ukraine, Expose Its Core Lie
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Om Ted Snider og Nicolai N. Petro
Ted Snider er en vanlig spaltist om amerikansk utenrikspolitikk og historie ved Antiwar.com og Libertarian Institute, og er en hyppig bidragsyter til Responsible Statecraft, The American Conservative og andre mediekanaler. Han kan kontaktes på tedsnider@bell.net Nicolai N. Petro er professor i statsvitenskap ved University of Rhode Island, og forfatter av boken The Tragedy of Ukraine: What Classical Greek Tragedy Can Teach Us About Conflict Resolution (Berlin og Boston: De Gruyter, 2023).
Se også intervju med professor Nicolai Petro om han siste bok, «The Tragedy of Ukraine»:
Benjamin Abelows «How the West brought War to Ukraine», lydbok, ca. 58 min:
How the West Brought War to Ukraine | by Benjamin Abelow | Medium
