oss 100 kroner!
Klassekampen, 21. desember 1985.
For et halvt år tilbake, nærmere bestemt mandag 13. mai var jeg ferdig lossa i Valencia klokka halv fire. Jeg hadde mer eller mindre gitt opp muligheten til å komme hjem til 17. mai, siden det var dårlig med lass i Spania, og siden 16. mai var Kristi himmelsprett, altså helligdag og kjøreforbud for lastebiler i Tyskland. Men fra Norge fikk jeg beskjed om å gå til Frankrike, og starte lastinga onsdag morgen langs grensa mot Syd-Tyskland, og så videre inn i Tyskland.
Klokka fire onsdag ettermiddag var jeg ferdig lasta noen mil sør for Stuttgart. Med et par og førti tonn totalt er det fullt mulig å nå grensa før morgenen hvis man står på, og det hadde jeg tenkt.
Enorm trafikk, veiarbeid og dritt lange køer på seks og sju kilometer flere steder i syd gjør at timene går, og jeg var ikke på høyde med Hamburg før i fire-tida på morgenen. Men det går nå i alle fall. Jeg går fri autobahn polisen, og tollerne på Padborg sier som regel ikke noe hvis man kommer før sju, og lager de bråk, holder det som regel å si at man passerte Hamburg før midnatt, og sov noen timer på Holmoor eller Hüttener Berge.
Det skjer noe rart med kroppen når man sitter slik og kjører heile natta gjennom. Eneste selskapet er radioen og kassettspilleren, og så walkien da, om det skulle dukke opp noen kjentfolk. Men stort sett er en overlatt til sitt eget selskap, og det kan jo være så som så. Når man sitter i en slik tilstand mellom våken og søvn, virkelighet og drøm, er det liksom tanker og ideer velter opp og fram fra mørke kanaler. Jeg husker spesielt godt hva jeg tenkte denne natta, for det gjorde meg i så godt humør at jeg kjørte på straken til Hirtshals.
Denne natta tenkte jeg hvor flott det ville være om direktørene kunne gå og feie dritten. Slik som det var i Kina under kulturrevolusjonen. At man man noen uker i året, eller noen dager i måneden skulle skifte jobb. I en artikkel i «Kina i dag» (en krone i abonnement) gikk sykehusdirektøren og vaska golv, og uttalte seg rosende om hvor fornuftig det var å møte sine egne forordninger nedenifra.
Hvordan ville det for eksempel være hvis tollerne måtte ha en måned i året som trailersjåfører? Og hva ville vel da være mer naturlig enn at vi overtok jobbene deres i den måneden? Jeg så faktisk for meg tollbua på Venlo, mellom Tyskland og Nederland, hele gangen er full av oppstressede tollere som avtjener trailermåneden sin, med oljeflekker på kinna, røde øyner av for lite søvn, som står og tripper nervøst med tollpapirer, statistikk-kort, tillatelser og laufsedler i nevene. De står og ser med bedende øyne på oss trailersjåfører som sitter innafor glassveggene med beina på bordet og sludrer i vei om et eller annet mens vi røyker filtersigaretter og drikker filterkaffe.
Til slutt sprekker det for en av dem som allerede ligger 4 timer etter skjema fordi han fikk dobbelpunktering på hengeren og bare hadde et reservehjul. Det er unødvendig å fortelle at det regna.
-«Går det an å bli ekspedert her», piper han. Vi ser advarende på ham, ovenfra og ned, og svarer kort:
-«Vi har kaffepause».
Samtidig lar vi blikket gli arrogant over de andre tollerne som er ute på trailermåneden sin, og blikket gir dem en advarsel: «Den neste som åpner kjeften får dieselkontroll, tosken som jekka seg opp her nå kjører vi full hyttesjekk og lastekontroll på. Det tar et par timer. Var det noen andre som ønska noe»?
Det er farlig å gro fast kamerater. Det er farlig å tro at man aldri møter seg sjøl i døra. Det er farlig å bare se verden fra sin egen lille brønn, med mindre – selvfølgelig – man er arbeider og skal arve jorda.
Les mer av Steppeulven.
