oss 150 kroner!
Følg nøye med, for Sverige viser deg hvordan imperiet administreres.
Om morgenen 6. august, nær kystbyen Furuvik, ble et russisk ektepar ved navn Semyon Rusanov og Tatyana Milenina, erklært som en trussel mot den svenske statens sikkerhet. De hadde bodd i Spania i fem år. De motsatte seg krigen i Ukraina. De hadde ikke satt sin fot i Russland siden 2022. De hadde telt, fiskestenger og to turist walkie-talkier, og de hadde slått leir innen synsvidde av sommerhytta som ble brukt av administrerende direktør i et våpenselskap. For dette ble de avhørt i syv timer, låst inne i et migrasjonsfengsel og beordret utvist.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herAntiwar.com, 18. september 2026.
Ingen anklage om spionasje ble reist. Ingen tiltale ble reist. Säpo, den svenske sikkerhetstjenesten, tok aldri saken. Parets advokat sa at de aldri ble varslet om noen mistenkt kriminalitet. Bevisene i sin helhet var at de snakket russisk, bar radioer som ofte blir solgt til turgåere, og ikke kunne forklare valget av leirplass – til en politimanns tilfredshet. På dette grunnlaget gikk staten til aksjon mot dem.
En utenlandsk leser kan kanskje tenke på dette som europeisk besynderlighet og gå videre. Det vil være feilaktig. Det som skjedde i Furuvik er en liten, klar demonstrasjon av maskineriet Washington har brukt tre år på å installere over hele Europa – maskineriet rundt den nødvendige fienden – og vrakgodset i sentrum av historien ligger på bunnen av Østersjøen, hvor bevisene ikke peker mot Moskva, og egentlig ikke mot Stockholm, men mot hjemlandet vårt, USA.
Rørledningen Washington lovet å ødelegge
Vi må begynne med rørledningen, for alt annet henger sammen med den.
Den 7. februar 2022 – sytten dager før russiske stridsvogner krysset inn i Ukraina – sto president Joe Biden ved siden av den daværende tyske kansleren Olaf Scholz og ga et løfte om Nord Stream 2, rørledningen bygget for å frakte russisk gass til Tyskland. «Hvis Russland invaderer», sa Biden, «vil det ikke lenger være noen Nord Stream 2. Vi skal få en slutt på den». En journalist spurte hvordan, gitt at prosjektet lå under tysk kontroll. «Jeg lover deg», svarte presidenten, «vi vil klare det».
Syv måneder senere gjorde noen det. Den 26. september 2022 ødela fire eksplosjoner Nord Stream 1 og 2-rørledningene under Østersjøen. I februar 2023 publiserte Seymour Hersh – reporteren som avslørte My Lai-massakren og CIAs innenlandske spionasje – en beretning, hentet fra en person med direkte kjennskap til planleggingen, om hvordan USA utførte operasjonen: Marinedykkere fra Diving and Salvage Center i Panama City, Florida, som plantet fjernutløste ladninger under dekke av NATO-øvelsen BALTOPS 22, detonert tre måneder senere ved hjelp av en sonarbøye sluppet fra et norsk fly. Hersh rapporterte at operasjonen ble kanalisert gjennom marinedykkere nettopp fordi de, i motsetning til Special Operations Command, ikke er pålagt å rapportere til Kongressen – da byråkratiet knyttet til nasjonal sikkerhet debatterte planen, kom CIA-direktør William Burns tilbake og sa: «Gjør det». Hensikten, fortalte Hershs kilde, var å låse Europa inn i krigen på et tidspunkt da allierte vaklet: ødelegg rørledningen, og du fjerner fristelsen til å inngå fred og kjøpe russisk gass igjen.
Det hvite hus og Norge benektet delaktighet. Hershs beretning hviler på én anonym kilde og er ikke uavhengig bekreftet. Jeg legger dette ved, ikke som et bevist faktum, men som den beretningen Washington aldri har måttet svare på under ed – fordi, som vi skal se, valgte det ene landet som var posisjonert til å tvinge frem det svaret, i stedet å se bort. Og uansett hva man mener om Hershs kilde, er de harde fakta rundt den ikke omstridt:
Presidenten lovet offentlig å få en slutt på rørledningen, rørledningen ble ødelagt, og USA var, noe selv kritikere av Russland innrømmet, den som vant mest på ødeleggelsen.
Allierte som gikk med på å ikke se
To av de fire eksplosjonene skjedde innenfor Sveriges egen eksklusive økonomiske sone. Dette var det største angrepet på sivil infrastruktur i moderne europeisk historie, og Sverige satt på åstedet. Det sendte ned dykkere. De fant vrakdeler som bar eksplosivt restmateriale. Landet erklærte saken som grov sabotasje. Og så, over seksten måneder, gjorde det alt i sin makt for ikke å fastslå hvem som var ansvarlig.
Da Danmark og Tyskland foreslo et felles etterforskningsteam, nektet Sverige å delta, fordi det ville kreve deling av materiale «underlagt konfidensialitet direkte knyttet til nasjonal sikkerhet». Da de avsluttet etterforskningen i februar 2024, hevdet de at de manglet jurisdiksjon over et angrep i internasjonalt farvann, og de overleverte sine forseglede funn til Tyskland, hvor hemmelighetslover holdt dem skjult for offentligheten. Sveriges egen statlige kringkaster beskrev utfallet uten et snev av illusjon. Det var, ifølge SVTs analytikere, «en ganske praktisk utvei for Sverige», fordi et reelt offentlig oppgjør innebar «en åpenbar risiko for at myndigheter og ledende politikere ble involvert og forverret en allerede dårlig sikkerhetssituasjon».
Det er ikke nødvendig å påstå at Sverige ødela bevis. Den offentlige journalen viser det ikke, og anklagen er unødvendig. Det Sverige åpent gjorde er poenget. Landet satt på det fysiske vrakgodset etter et angrep som omformet kontinentets energikart, og det bestemte seg for ikke å se, offentlig, på saken, og kalte beslutningen nasjonal sikkerhet. En alliert av USA, som satt på bevis som kunne ha implisert USA, valgte å lukke saken og overlevere bevismaterialet til Berlin. Slik ser alliansedisiplin ut fra innsiden: ikke ordre som blir bjeffet nedover en kommandokjede, men en mindre partner som stille nekter å stille spørsmålet, der svarene ville gjort den større partneren forlegen.
Tidspunktet fjerner enhver tvil om innsatsen. Sverige stengte Nord Stream-saken i februar 2024. Det ble medlem av NATO, og forlot 200 års nøytralitet, 7. mars – én måned senere. Et land ydmyker ikke alliansen det er i ferd med å slutte seg til.
Avstemningen det svenske folket ble nektet
For et utenlandsk publikum er det neste del av artikkelen som bør treffe hardest, fordi den viser mekanismen der «Vesten» blir skapt og presentert for deg som spontan.
NATO-utvidelse selges hjemme som det frie valget for skremte nasjoner til å strømme inn under Washingtons paraply. Sverige viser hvordan det valget faktisk blir produsert. Landets grunnlov åpner for bindende folkeavstemninger om spørsmål av nasjonal betydning. Det å gi opp to hundre år med nøytralitet var et slikt spørsmål. Da Venstrepartiet foreslo å sette NATO-medlemskap ut til folkeavstemning, nektet statsminister Magdalena Andersson. En folkeavstemning, sa hun, var «en dårlig idé». Hennes begrunnelse var den samme frasen, tynnslitt og glatt av lang tids bruk: «Det finnes mye informasjon om nasjonal sikkerhet som er hemmelig, så det er viktige spørsmål i en slik folkeavstemning som ikke kan diskuteres og viktige fakta som ikke kan legges på bordet». Utenriksministeren la til at en folkeavstemning bare ville polarisere befolkningen og gi Russland en åpning for desinformasjon – slik at innbyggerne selv ble omklassifisert til å utgjøre en sikkerhetsrisiko.
Så den mest betydningsfulle utenrikspolitiske beslutningen i Sveriges moderne historie ble presset gjennom parlamentet i all hast, og folket, i hvis navn beslutningen ble tatt, avga aldri en stemme. Sveriges fredsbevegelse, en av de eldste i Europa, snakket til et tomt rom. Paraplyen senket seg ikke over en nasjon som tryglet om den. Den ble slått opp over en nasjon som ikke ble konsultert, av en regjering som fortalte sitt eget folk at de ikke kunne få vite årsakene.
Hver del av dette administreres med samme nøkkel. Uttrykket som førte to turister i fengsel, som hemmeligstemplet etterforskningen av rørledningen, som fjernet en nasjons sikkerhetspolitiske tilknytning fra rekkevidden til sine egne velgere – nasjonal sikkerhet – er ikke beskrivelsen av en trussel. Det er navnet på en låst dør, og Washington har nå universalnøkler til mange av dem over hele Europa.
Først Russland, så Ukraina, og alliansen er trygg uansett
Her er vendingen som eksponerer hele apparatet.
I to år var den rådende og udokumenterte oppfatningen i amerikansk presse at Russland hadde sprengt sin egen rørledning – en påstand som aldri overlevde et øyeblikks gransking, siden eksplosjonene ødela Moskvas viktigste økonomiske innflytelse over Europa, men som passet inn i stemningen og ikke krevde bevis. Den historien har kollapset, men ikke i Hershs retning. Tyske påtalemyndigheter hevder nå at sabotasjen ble utført av en ukrainsk celle som leide en yacht i den tyske havnen Rostock, med forfalskede dokumenter og dykket ned i dypet for å plante sprengladningene. En mistenkt, den tidligere ukrainske offiseren Serhii Kuznetsov, ble utlevert fra Italia og siktet i juli for å koordinere angrepet på vegne av ukrainske statlige enheter. En annen, Volodymyr Zhuravlyov, ble arrestert i Kroatia i august 2026 – på settet til en Hollywood-film om sabotasjen. Da Polen ble bedt om å utlevere ham, nektet domstolen og fastslo at ødeleggelse av en fiendes infrastruktur i krigstid «ikke er sabotasje, men betegner en militær handling».
To forklaringer konkurrerer altså om hva som skjedde på havbunnen:
Amerikanske dykkere som handler på ordre av presidenten, eller en ukrainsk celle som handler på vegne av Kiev. De tiltalte ukrainerne benekter det, myndighetene benekter det, og domstolene vil krangle om det i årevis. Men legg merke til hva begge versjonene har til felles. Ingen av dem anklager Russland. Begge peker på Sveriges egen side av krigen. Og det er nettopp derfor det svenske stempelet om hemmelighold var verdt det det kostet. En offentlig dom tidlig i 2024, på terskelen til Sveriges NATO-tilslutning, ville ha tvunget alliansen til å innrømme at parten som bombet en rørledning i Sveriges eget farvann ikke var den russiske fienden hele opprustningen var bygget for å bekjempe. Det var Washington, eller det var Kiev. Uansett var fienden bak bombeaksjonen på havbunnen, en av Sveriges egne venner.
Det er logikken bak en krigsøkonomi, og amerikanerne har sett sin egen regjering styre den i en generasjon. Fienden blir ikke oppdaget ved etterforskning; fienden er fastsatt på forhånd av politikken, og fakta ordnes rundt den eller begraves under den. Når Russland kunne klandres, var rørledningen bevis på den russiske trusselen. Da bevisene vendte seg mot Washington og Kiev, ble rørledningen omgjort til et problem i en tysk domstol og til svensk stillhet. Trusselen er produktet.
Saab-konsernet og direktørens hytte som var starten på denne artikkelen, forsto dette bedre enn noen andre: Siden februar 2022 har ordrebøkene steget til 318 milliarder kroner og aksjene steget med 131 prosent på syv måneder, og administrerende direktør sier rett ut til investorene at Russland «ikke er interessert i fred» og at opprustningen «så vidt har begynt».
Fienden som det russiske paret ble forvekslet med, er fiendebildet som betaler direktørens lønn, og de amerikanske skattebetalernes, og nå halve Europas lønninger.
Det retten sa, før de fikk den til å glemme
Semyon og Tatyana ble løslatt 11. august. En migrasjonsdomstol i Stockholm opphevet fengslingen av dem, og Migrasjonsbyrået opphevet snart etter utvisningsordren og det to år lange Schengen-forbudet. Byråets funn var klare: Politiet hadde ikke lagt frem bevis for at paret truet intern sikkerhet, offentlig orden eller trygghet. Retten var enda klarere. «Det faktum at det er russisk statsborgerskap, og at de snakker russisk», fastslo den, «kan ikke være grunnlag for en beslutning om fengsling».
En dommer i et NATO-land i 2026 var forpliktet til å fastslå, som om han kunngjorde en oppdagelse, at det å være russisk ikke er en forbrytelse – fordi apparatet rundt henne allerede hadde bestemt, uten noen bevis, at det var nært nok. Selv da ville ikke staten slippe taket: Paret er fortsatt under en separat midlertidig etterforskning for ulovlig inntrenging og, absurd nok, «forberedelse til grovt tyveri» – et famlende system som har arrestert noen og nå må finne på en grunn.
De russiske turistene var heldige på den ene måten som betyr noe. De fikk en rettssal, og i en rettssal må bevisene vurderes. Da dette ble krevd, ble frasen som hadde ført dem i fengsel oppløst til russisk aksent og to vandreradioer. Rørledningen fikk aldri en rettssal. Det svenske folket fikk aldri stemmesedler. Ved avkreving av vanlig bevisstandard, viste fienden Sverige trengte – fienden hele alliansen trenger, og som din egen regjering selger deg med samme ord – seg å ikke inneholde noe i det hele tatt. Det er poenget med en fiende. Den er ikke der for å bli bevist. Den er der for å holde døren låst, og for å hindre deg i å spørre hva Washington gjorde på den andre siden av døren.
En merknad om bevis. Seymour Hershs beretning om USAs ansvar for Nord Stream-angrepet hviler på én anonym kilde og blir benektet av de amerikanske og norske myndighetene. Den presenteres her som en alvorlig, ubestridt påstand, ikke som et etablert faktum. Den konkurrerende tyske rettsforfølgelsen av ukrainske mistenkte pågår, og disse mistenkte nekter for involvering – ansvaret er fortsatt juridisk uløst. Det som er dokumentert og ubestridt: Bidens offentlige løfte om å «få en slutt» på Nord Stream 2, ødeleggelsen av rørledningene, Sveriges funn av eksplosivt vrakgods, avslaget om en felles etterforskning, nedleggelsen av saken på grunnlag av jurisdiksjon én måned før de ble med i NATO, og migrasjonsdomstolens avgjørelse. Identifiseringen av Saab-sjef Micael Johansson som «beskyttet person» er SVT Gävleborgs, og inkluderer hans egne protokollførte uttalelser. Denne artikkelen hevder ikke at Sverige ødela bevis fra havbunnen. Protokollen viser selektivt hemmelighold, noe som er alvorlig nok.
Skjermdumper fra Twitter
Thomas Karat skriver undersøkende journalistikk publisert ved karat.substack.com og Libertarian Institute, med utgangspunkt i en bedriftskarriere og akademisk opplæring som atferdsanalytiker for å undersøke hvordan institusjoner produserer samtykke og påvirkning.
Les også:
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
The Enemy the Alliance Needs – Antiwar.com
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
