– Både militære og politiske ledere bør stilles til ansvar

0
Norge var det landet som bombet Libya mest etter ordre fra Stoltenberg og Støre.

«Både militære og politiske ledere bør stilles til ansvar for feil begått i Afghanistan, «inkludert bombing av brudefølger», sier pensjonert generalløytnant Robert Mood til avisa Klassekampen.

Anført av Jens Stoltenberg gikk Norge med i Afghanistan allerede i 2001. Og norske styrker har vært der siden. USAs nederlag i Afghanistan er derfor også Norges nederlag. Men politikerne som har vedtatt denne krigen, evner ikke å reflektere over sine egne katastrofale feil eller å trekke noen lærdommer av dem.

Mood er nådeløs i sin dom og mener blant annet at det tidlig var en forståelse blant de militære lederne for at krigen ikke lot seg vinne militært, men at den likevel ble fortsatt av hensyn til hjemlige politiske årsaker.

Mood sier til Klassekampen:

– Jeg har vel opplevd at politikerne, både de norske og de jeg møtte i FN-sammenheng, nok var villige til å høre på det som blir sagt, men om de lyttet, det er jeg mer usikker på.

Det var en slags berøringsangst og en dominans av politisk logikk, som handler om å skyve ansvaret over på andre.

– Kanskje er det for lite refleksjon rundt at det er et personlig ansvar som følger med det å være nasjonsleder eller leder i Nato eller FN. Norske statsråder blir jo forskrekka bare ved tanken på at de i det hele tatt kan ha et personlig ansvar, sier han.

– Du mener man ikke er villig til å stå til ansvar for det man satte i gang?

– Vi burde stilt både militære ledere og politikere til ansvar for de feil som er gjort i Afghanistan. Inkludert bombing av brudefølger, spør du meg.

Kommentar: Bombingens uutholdelige letthet

Robert Mood har helt rett. Norske politikere er blant de villigste i verden når det gjelder å delta i USAs ulike kolonikriger rundt omkring i verden, og de gjør det med en nesten barnslig uansvarlighet. Mood nevner med rette Afghanistan, Irak og Syria, og i det siste tilfellet har Norge også vært en av de fremste statene når det gjelder å finansiere terror. Rundt 17 milliarder norske skattekroner er brukt av de rødgrønne og de blå for å finansiere terrorkrigen mot Syria.

Vi har nettopp vært gjennom et trist tiårsminne over Anders Behring Breiviks grufulle terrorhandlinger i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011, og det er med rette stilt krav om at det tas et oppgjør med terroristens ideologi.

Men samme år gikk Jens Stoltenberg og hans rødgrønne regjering til krig mot et land som aldri hadde gjort oss noe vondt, nemlig Libya, Afrikas mest velstående og velfungerende land. Og nettopp Norges bomber over Libya ble avgjørende for at landet ble lemlestet og ødelagt.

Og nettopp «vår» bombing ble utslagsgivende for at terrorister som som ikke sto noe tilbake for Breivik når det gjaldt fascistisk ideologi eller barbarisk grusomhet, kunne slakte ned for fote i Afghanistan.

Det rasistiske folkemordet i Tawergha

Landsbyen Tawergha lå fire mil sør for Misrata i Libya. Den hadde ca. 31.000 innbyggere, men ble totalt utrensket av våre jihadistiske allierte i 2011. Tawergha var hjem for svært mange svarte innbyggere, både libyere og fremmedarbeidere fra sørlige naboland. Da jihadistene med NATOs støtte tok kontroll over byen ble det rettet rasistiske angrep mot disse innbyggerne. De ble utsatt for lynsjing og halshogging. Denne terroren var tilstrekkelig til at alle innbyggerne rømte fra byen. Den ble totalt etnisk rensket.

Wall Street Journal skrev:

«Nå har opprørere brent hjem i den forlatte byen 40 kilometer sør for Misrata. Siden torsdag har The Wall Street Journal vært vitne til brenningen av mer enn et dusin hjem i byen oberst Gadhafi en gang overøste med penger og investeringer. I inngangsdørene til mange vandaliserte hjem i landets eneste kystby dominert av mørkhudede mennesker, skrev lyshudede opprørere ordene «slaver» og «neger.» «Vi setter fyr på den for å hindre noen i å bo her igjen,» sa en opprørsfighter mens flammer slukte flere lojalistiske hjem.»

Vi understreker: Det var jihadistiske terrorister som begikk denne forferdelige forbrytelsen. MEN de hadde ikke kunnet gjøre det, hvis ikke NATO med Norge i første rekke hadde ødelagte Libyas militære styrker og gitt luftstøtte til terroristene.

Men norske politikere viser ingen evne til å ta dette inn over seg. Jens Stoltenberg sa til og med i 2018 at han ville ha gjort akkurat det samme igjen.

Stoltenberg angrer ingenting

Men den hovedskyldige for den norske bombekrigen mot Libya, mannen som kuppet det hele gjennom på tvers av grunnloven og  andre norske lover, angrer ingenting.

Dagsrevyen intervjuet ham 14. september 2018, og han sa at han ville ha gjort akkurat det samme igjen. Også SVs Thor Egil Braadland, som var spesialrådgiver i SVs stortingsgruppe, mener at det var riktig å gå til krig, og han har ikke angret noen ting.

De ansvarlige må stilles til ansvar

Robert Mood er som yrkesmilitær opptatt av ansvar. Og det største ansvaret har de som rår over liv og død, og som sender norske soldater til krig i fremmede land. Men nettopp disse kyllinghaukene, disse skrivebordskrigerne, har sørget for at de aldri må ta ansvar for noen ting. Det er en farlig tradisjon, og den må brytes. De skyldige må stilles til ansvar, ellers kommer vi ikke videre som folk, og vi vil heller ikke sikre oss mot at de samme alvorlige feilene gjøres igjen.

Les: Bombingens uutholdelige letthet

10 år etter Libya-bombing: På tide med ærlige refleksjoner?

Forrige artikkelNy støtteordning til vindkraftutbygging i Norge
Neste artikkelRegjeringa har forpliktet seg til å holde Pfizer skadesløse og betale enhver juridisk utgift for dem
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).