oss 150 kroner!
Norgespris: Støre utelukker ikke prisøkning
Når Jonas Gahr Støre står i TV 2-duellen under Arendalsuka i august 2026 og snakker varmt om den «tryggheten» Norgespris på 50 øre gir frem mot 2029, driver han med et gigantisk politisk skuespill.
Det hverken han eller TV 2 forteller det norske folk, er at hele ordningen er en skjør unntakskonstruksjon som balanserer på en juridisk knivsegg i Brussel.
Støre og regjeringen har i realiteten stått i et brennhett juridisk dragsug med overvåkingsorganet ESA helt siden ordningen ble lansert.
26 markedsaktører og organisasjoner har klaget Norgespris inn for ESA fordi ordningen bryter fundamentalt med EØS-avtalens prinsipper om fri prisdannelse og statsstøtte.
ESA godtar ikke varige inngrep: Jussen i EØS-avtalen slår fast at statlige inngrep i strømprisene kun kan rettferdiggjøres som kortvarige krisetiltak ved legitime formål.
Det er nettopp derfor Støre i august 2026 plutselig må ut og rygge, og innrømme at «vi kan ikke ta en beslutning på fire år fra starten» og at prisen må «vurderes årlig».
Det er ikke fordi regjeringen ønsker det at prisen skal vurderes hvert år – det er fordi ESA nekter dem å innføre en varig, fast makspris.
Hvis regjeringen låser prisen permanent til 50 øre uten ESAs løpende godkjenning, utgjør det et drakonisk traktatbrudd som kan ende i EFTA-domstolen.
Støre – og de andre – må pent tilpasse ordningen etter rammene Brussel tillater.
Norgespris er ingenting annet enn at staten betaler tilbake en ørliten brøkdel av pengene de først har flådd av innbyggerne sine gjennom de overnasjonale strømprisene og nettleien.
Siden det indre markedets spilleregler krever full konkurranse, forbyr EØS-avtalens statsstøtteregler regjeringen å gi varig, målrettet strømstøtte til norsk næringsliv og industri.
Norske bedrifter må blø i det frie markedet, mens staten kun får lov til å gi en begrenset, midlertidig og ESA-kontrollert håndsrekning til husholdningene for å unngå totalt folkeopprør.
Hvis maktpartiene ikke hadde bundet oss til masten gjennom lojalitetsplikten og EØS-lovens § 2, Energimarkedspakkene og ACER, ville vi beholdt vårt nasjonale, politisk styrte kraftsystem.
Da hadde vi hatt en varig, stabil og lav strømpris basert på produksjonskostnad pluss et rimelig påslag – helt uten behov for «støtteordninger» og årlige evalueringer godkjent av byråkrater i Brussel.
Støre og makteliten bruker media til å arrangere en duell om hvorvidt støtten er god nok, for å flytte fokus bort fra at de har solgt ut råderetten over selve arvesølvet vårt.
De behandler symptomene med plaster, mens EØS-avtalen fortsetter å spise opp det økonomiske fundamentet til både folket og næringslivet.
Siri Hermo
