oss 150 kroner!
Norske bygg- og anleggsbedrifter med ordnede arbeidsforhold permitterer ansatte. Mens staten setter bort sykehus-bygging for 5 milliarder til selskaper uten tariffavtale. Må det være sånn?
Dette skriver journalist Thomas Vermes i ABC-Nyheter.
Vermes kritiserer hvordan offentlige innkjøp, særlig innen bygg og anlegg, favoriserer bedrifter uten tariffavtale – på tross av politisk hyllest av «den norske modellen» og et seriøst arbeidsliv.
Det offentlige kjøper varer og tjenester for rundt 835 milliarder kroner årlig, og har dermed stor makt. Bygg- og anleggsbransjen er i en djup bølgedal: Over 20.000 jobber er forsvunnet på tre år, permitteringer skjer, og lærlinger får kuttet sine veier til fagbrev. Likevel går store deler av de enorme sykehusbyggeprosjektene i Oslo (Nye Aker og Rikshospitalet) til selskaper preget av utenlandsk arbeidskraft uten tariffavtale.
Klassekampen har kartlagt kontrakter på totalt 9,4 milliarder kroner de siste to årene. Av disse gikk 5,13 milliarder til bedrifter uten tariffavtale, mens organiserte bedrifter med tariffavtaler bare fikk 4,25 milliarder. Marianne Wætnes Røiseland, administrerende direktør i Rørentreprenørene Norge, påpeker det absurde i at regjeringen oppfordrer bedrifter til å ta inn lærlinger fra norsk videregående skole, mens staten selv foretrekker billig utenlandsk arbeidskraft. Hun spør om Norge egentlig vil være selvforsynt med håndverkere.
Vermes viser til endringer i Anskaffelsesloven som trådte i kraft 1. juli. Loven krever i praksis bare at allmenngjorte tariffavtaler (minstelønn) følges. Krav om full tariffavtale er ikke nevnt, og lovendringene kan brukes som argument for å nekte slike krav. Begrunnelsen er ofte EØS-avtalen og EU-regler som forbyr diskriminering eller for strenge krav. Statssekretær Kjetil Vevle (Ap) bekrefter at regjeringen ikke har konkrete planer om å innføre krav om tariffavtale i offentlige anskaffelser, selv om de følger utviklingen i EU.
Eksempler på EØS-bruk som «politisk brekkstang» trekkes fram: Regjeringen har tidligere hevdet at Bane Nors ordning for små jernbanestasjoner er EØS-bundet og ikke kan overprøves. Under Erna Solbergs regjering gikk 110 millioner kroner i korona-støtte til et nederlandsk verft for et forskningsskip til Havforskningsinstituttet, begrunnet med at man ikke kunne omgå EØS eller drive proteksjonisme.
Vermes kritiserer også at ingen partier, inkludert EØS-motstanderne i Rødt og Senterpartiet, fremmet forslag om å styrke (ikke svekke) kravene til seriøst arbeidsliv under Stortingets behandling av anskaffelsesloven. Bergen kommune advarte i høringsrunden om at det lønner seg å ikke være tariffbundet, fordi mange viktige vilkår (overtid, ansiennitet, lærlinglønn, helligdagstillegg osv.) sjelden er allmenngjort. Kommunen ønsket krav om landsomfattende tariffavtale.
Videre påpeker han at krav om lærlinger i offentlige kontrakter kan oppfylles med utenlandske lærlinger eller praksiselever. Mulighetene for å bruke offentlige innkjøp til nasjonal næringsutvikling er sterkt begrenset av EØS-avtalens diskrimineringsforbud.
Vermes spør hvor det blir av mantraet om å «benytte seg av handlingsrommet i EØS», og mener interessen for stadig dypere EU-integrering er mer framtredende enn viljen til å prioritere norske bedrifter med ordnede arbeidsforhold.
