oss 150 kroner!
Hvordan EØS-avtalen baner vei for kjernekraft i vannlandet Norge.
I 2018 mistet Norge den suverene kontrollen over egen kraftforsyning da Energipakke 3 og ACER ble en del av EØS-avtalen. Med det stuntet importerte vannlandet Norge varig høye strømpriser og krav om eksport.
Da EUs klimapolitikk ble formelt implementert i 2019, smeltet energi- og klimapolitikken sammen. Dette frivillige stuntet tvinger oss inn i et kunstig, juridisk bindende skapt kraftunderskudd – en overnasjonal styring som vil materialisere og forsterke seg ytterligere gjennom de kommende Energipakkene. (4 og 5)
Norge har i utgangspunktet et solid kraftoverskudd basert på fleksibel vannkraft med lave produksjonskostnader. Likevel foregår det nå offisielle utredninger for å etablere kommersiell kjernekraft i Trøndelag (Heim og Aure).
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDette er ikke et resultat av en naturlig kraftkrise, men av dette finfine samspillet mellom EØS-retten, overnasjonale energi- og klimamål samt private kapitalinteresser.
Selve jussen rundt atomkraft reguleres uavhengig av EØS-avtalen fordi Det europeiske atomenergifelleskap (Euratom) ble holdt utenfor da EØS-avtalen ble inngått. EU kan derfor verken pålegge eller nekte Norge å bygge kjernekraft. Men fordi Norge står utenfor Euratom, har vi heller ikke tilgang til EUs felles sikkerhetsinfrastruktur.
Kjernekraftutvalget (NOU 2026: 4) slår fast at Norge må utvikle hele det regulatoriske apparatet og kompetansen helt fra bunnen av, og vår særnorske Atomenergilov fra 1972 må skrives helt om fordi den kun er laget for små forskningsreaktorer.
Euratom-unntaket gir oss riktignok lov til å bygge selve reaktorene, men i det sekundet atomene splittes og blir til elektroner i en ledning, overtar EØS-avtalens forrangsprinsipp og markedsliberalisme fullstendig. Strømmen blir transformert til en kommersiell «vare» underlagt EUs konkurranseregler.
Det «unike handlingsrommet» er derfor ikke til for folket – det er et eksklusivt smutthull for private milliardærer.
Når staten er lammet av statsstøttereglene, ligger banen vid åpen for at private kommersielle aktører kan kuppe banen.
De bygger private, lukkede nett («off-grid») for å unndra seg det felles offentlige systemet.
De gjør det ikke for å hjelpe Ola og Kari Nordmann, men fordi de har fritt leie til å selge luksusstrøm direkte til utenlandske tech-giganter til europeiske ågerpriser – trygt beskyttet av det permanente prisgulvet som EØS-avtalen har påtvingt det norske markedet.
Når vi ser på de ferskeste tallene og uttalelsene fra Statnett, ser vi at datasentre alene står for omtrent halvparten av all reservert nettkapasitet i landet. Bare de 32 nye datasentrene som planlegges koblet til innen utgangen av 2027, vil legge beslag på rundt 60 prosent av Norges årlige kraftoverskudd. Samtidig står kjernekraft for nær halvparten av de nye produksjonsplanene som meldes inn til modenhetsvurdering. De to sidene er som skapt for hverandre i markedet.
Det er altså ingen tilfeldighet at dette skjer akkurat nå. EUs kommende Energipakke 5 setter knallharde, juridiske krav til realiseringen av unionens «grønne» og digitale omstilling. Gigantiske KI-datasentre og subsidierte batterifabrikker er selve ryggraden i denne overnasjonale planen, der kjernekraftens rolle er å serve disse.
Det kommersielle spillet henger sammen på følgende måte:
1. EØS-prisene danner det økonomiske «gulvet».
Kjernekraft – spesielt små, modulære reaktorer (SMR) – er svært dyrt å bygge. Regjeringens eget Kjernekraftutvalg viser at SMR-kraftverk krever en varig strømpris på over 1,10 til 1,60 kroner per kWh for overhodet å gå i pluss.
Før Energipakkene/ACER og EØS-markedet lå norsk strømpris historisk på rundt 30–40 øre.
Med slike nasjonale priser ville ingen investorer rørt kjernekraft i Norge.
Etter integreringen i EU har EØS-avtalen importert det høye europeiske prisnivået til Norge. Det er dette permanent høye prisnivået som gjør at private kommersielle aktører i det hele tatt ser det som lønnsomt å planlegge atomreaktorer på norsk jord.
2. Tech-gigantene har ekstrem betalingsvilje:
Vanlig norsk industri og vanlige husholdninger verken kan eller vil betale 1,50–2,00 kr/kWh for strømmen. Men det vil internasjonale tech-giganter (som driver gigantiske KI-datasentre).
De inngår langsiktige, private milliardavtaler (PPA-er) direkte med selskaper som Norsk Kjernekraft AS.
Tech-selskapene er desperate etter stabil kraft døgnet rundt (basellast) for å drifte serverne sine, og de har råd til å betale europeiske ågerpriser for å sikre seg den.
3. Resultatet?
Norsk natur blir en energikoloni:
Når Norsk Kjernekraft AS reiser rundt til norske kommuner for å sikre seg arealer, er det ikke for å fylle opp den felles kraftbassenget vårt med billig strøm til Ola og Kari Nordmann. De etablerer seg for å fange opp den enorme betalingsviljen fra utenlandske datasentre, beskyttet av det høye prisnivået som det europeiske energimarkedet garanterer.
Hadde vi meldt oss ut av EØS og EØS-energimarkedet og tatt tilbake nasjonal kontroll, ville hele forretningsgrunnlaget for dette private kjernekraftstuntet kollapset på dagen.
Hvis du fortsatt tror dette handler om ‘lokal forsyningssikkerhet’ for vanlige folk, bør du lytte til sjefen for hele gildet:
Jonny Hesthammer.
Administrerende direktør i Norsk Kjernekraft AS legger ikke engang skjul på forretningsmodellen. Han sier rett ut i media at de kan bygge uten subsidier fordi utenlandske datasentre står klare til å betale. Selskapet bekrefter offisielt at de ikke skal selge strøm til det vanlige spotmarkedet, men låse kraften til lukkede, private avtaler.
Hesthammer og hans prosjektdirektør, Ola Borten Moe, driver ikke med veldedighet for norske distrikter; de har rigget en kommersiell forretningsmodell som er 100% avhengig av at EØS-avtalen fortsetter å holde det norske prisnivået kunstig høyt, slik at de kan tyne maksimal profitt ut av tech-gigantenes enorme betalingsvilje.
Ola Borten Moe er ikke lenger bare en politiker som deler sine meninger fra sidelinjen – han er tungt inne på den kommersielle siden.
Fra januar 2026 gikk den tidligere olje- og energiministeren inn i fulltidsstilling som prosjektdirektør i Norsk Kjernekraft AS, og han er i tillegg daglig leder for datterselskapet Trondheimsleia Kjernekraft AS.
Statens eget Kjernekraftutvalg la som tidligere nevnt nylig frem en rapport som slår fast at kjernekraft i Norge krever strømpriser på mellom 1,10 og 2,20 kroner per kWh for å være lønnsomt. Borten Moe har gått hardt ut mot denne rapporten.
Hvorfor?
Fordi han vet at forretningsmodellen hans er helt avhengig av at EØS-avtalen fortsetter å holde de norske strømprisene kunstig høye, slik at Norsk Kjernekraft AS kan selge dyr strøm til utenlandske tech-giganter.
Ola Borten Moe opptrer altså ikke som en nøytral, bekymret samfunnsborger. Han er fulltidssansatt som prosjektdirektør i Norsk Kjernekraft AS. Han løper ærend for milliardæren Trond Mohn og andre private investorer. Det er en ren kommersiell business.
Når Borten Moe og selskapet hans febrilsk angriper Kjernekraftutvalgets faglige konklusjoner om at kjernekraft krever europeiske ågerpriser for å lønne seg, er det fordi han kjemper for egen bunnlinje. De er nemlig helt avhengige av at EØS-avtalen fortsetter å flå norske strømkunder, slik at prisgulvet sikrer profitten deres når de skal selge strømmen i lukkede nett til utenlandske datasentre.
De kommersielle aktørene (Norsk Kjernekraft AS) har altså funnet en forretningsmodell som utnytter kombinasjonen av EØS-avtalens høye prisnivå og internasjonale IT-giganters ekstreme strømbehov.
De tjener i praksis penger gjennom tre kommersielle pilarer:
1. Langsiktige, dyre kraftavtaler (PPA-er) med tech-giganter:
Kjernekraftaktørene baserer ikke inntektene sine på den vanlige spotprisen på strøm i Norge. I stedet inngår de langsiktede kraftkjøpsavtaler (såkalte PPA-er – Power Purchase Agreements) direkte med gigantiske selskaper som Google og Meta.
Disse har en ekstrem betalingsvilje. KI-datasentre og store batterifabrikker er helt avhengige av 100 % stabil strøm døgnet rundt, hele året. De kan ikke risikere at vinden løyer.
Norsk Kjernekraft AS har selv vist til at tech-giganter i USA er villige til å betale opp mot 1,40 til 2,20 kroner per kilowattime (kWh) i slike avtaler for å sikre seg ren basellast-kraft. Dette er langt høyere enn det historiske norske prisnivået, og gjør prosjektene enormt lønnsomme for investorene uten at de trenger en eneste krone i statlig subsidier.
2. «Off-grid»-smutthullet (Salg utenom det offentlige nettet):
Ved å bygge små, modulære reaktorer (SMR) «off-grid» – altså i lukkede, private nett direkte koblet til ett spesifikt datasenter eller industriområde – omgår de behovet for å søke om kapasitet i det sprengte offentlige strømnettet.
Investorene bygger kraftverket vegg-i-vegg med kunden. Dermed sparer de milliarder i nettleie, og de slipper å vente i den kilometerlange statlige strømkøen. De selger strømmen direkte som en privat vare, låst til europeiske markedssatser.
3. Utnyttelse av EØS-markedets kunstig høye prisgulv:
Det er her koblingen til EØS-avtalen blir tydelig.
Hvorfor er utenlandske selskaper villige til å betale over 1,50 kr/kWh for strøm i Norge?
– Fordi EØS-avtalen og utenlandskablene har koblet Norge på EUs strømmarked.
Prissmitte som forretningsidé:
Hadde Norge vært utenfor EØS og hatt nasjonal kontroll, ville vi hatt makspris på strøm og politisk styring av energien. Da ville det vært umulig for private aktører å kreve europeiske ågerpriser. EØS-avtalen garanterer i praksis at strøm er en mangelvare med permanent høye priser i Europa, noe som gjør det ekstremt attraktivt for kommersielle krefter å bygge privat kjernekraft for å høste denne profitten.
De tjener altså gode penger ved å bruke norsk areal til å produsere stabil luksusstrøm, selge den dyrt til utenlandske tech-giganter via private avtaler, og profitterer slik på det høye prisnivået som EØS-avtalen har påtvunget det norske markedet.
Det er altså EØS-avtalen som utgjør livsgrunnlaget for kommersiell kjernekraft i Norge. Uten det europeiske energimarkedet og prissmitten fra Europa ville det kommersielle grunnlaget for denne teknologien falt bort.
Så vil jeg at folk skal tygge litt på dette:
Selv om politikerne på Stortinget har lagt de formelle markedslovene i skuffen frem til 2029 for å dempe det politiske raseriet, rulles prinsippene ut bakveien gjennom lojalitetsplikten i EØS-avtalens Protokoll 31. Energipakke 4 og 5 henger over oss som et juridisk sverd, men de private aktørene og tech-gigantene venter ikke på Stortingets votering uti 2030-årene.
De bygger forretningsmodellene sine på de overordnede EU-tettsaktene som allerede er vedtatt i EU, trygge på at lojalitetsplikten og EØS-rettens forrang vil beskytte profitten deres uansett.
Siri Hermo
Fotnote:
Norsk Kjernekraft AS er et typisk spekulantselskap. Det har ingen kapital og ingen inntjening, men er ekstremt godt tilpasset oppkjøp. Vinner de konsesjoner, vil det regne titall millioner over eierne når de selger seg ned.
Red.
