oss 150 kroner!
Vår uvilje til å tenke på hvordan vi kan endre vår virkelighet kan rett og slett være kapitalismens støy som taler gjennom oss.
Jonathan-Cook.net og Consortium News
Vi står på randen av en rekke katastrofer vi selv har skapt, og menneskeheten vil være usedvanlig heldig om vi overlever. Det finnes en vei videre, men å kunne se den og hvor den fører vil betinge — i hvert fall fra de fleste vestlige — en krevende fantasi. Vi må legge bort mange av de tingene vi har lært å identifisere oss mest med. Det vil kreve at vi innser at våre mest kjære verdier faktisk er skadelige.
Det er en virkelig stor oppgave.
Jeg blir minnet om et spørsmål som ble stilt i 2014, til kritikere av status quo, av Sunny Hundal, som en gang var et av sentrumsliberalismens mest kjente ansikt utad. Hundal spurte leserne av sin da innflytelsesrike blogg, Liberal Conspiracy:
«Hvis du vil erstatte det nåværende kapitalistiske systemet med noe annet, hvem skal lage buksene dine, iPhonene dine og drive Twitter?»
Bemerkelsesverdig, Hundal la snart bloggen sin på is og ble talsperson for energisektoren i næringslivet.
Likevel avslører det i seg selv hvor sjarmerende liberale argumenter fra bare 12 år siden nå høres ut. Det er som å ta en titt tilbake i det viktorianske tankesettet.
I dag heter Twitter X og drives ikke av en hyggelig fyr som heter «Jack», men av en tidvis billionær ved navn Elon Musk. Det er mannen som en dag forventer å bruke sitt personlige rakettprogram til å kolonisere rommet. I mellomtiden mener han at muslimer og deres «liberale» allierte må drives ut av Vesten for å unngå en borgerkrig han ser ut til å ha til hensikt å utløse.
På samme måte er liberale ikke lenger like begeistret for mobiltelefoner som de var i 2014, da iPhone ble sett på som det ultimate beviset på menneskehetens fremgang gjennom teknologisk innovasjon.
Nå ønsker liberale at unge mennesker skal beskyttes mot skjermene sine – muligens fordi disse skjermene ofte viser altfor tydelig hvordan våre ledere, både liberale og konservative, aktivt har bidratt til et folkemord og er fast bestemt på å ødelegge planeten.
Bukser … Vel, liberalere synes antakelig fortsatt det er umulig å forestille seg et godt liv uten et par Lewis 501.
Den vestlige liberaleren kan selvsagt ikke forholde seg til ideen om at bukser eller iPhones kan lages uavhengig av kapitalismen, for ikke å snakke om at det å eie seks par bukser og kvitte seg med iPhonen annethvert år kanskje ikke er den beste bruken av planetens begrensede ressurser.
Smuler fra bordet
Juli 2014: Lost Hills Trailer Park i San Joaquin-dalen i California, med minst 244 fracking-brønner i det nærliggende Lost Hills oljefeltet like nede i veien. (Sarah Craig/Faces of Fracking, Flickr, CC BY-NC-ND 2.0)
Sannheten er at demokrati — av den liberale typen — ikke er en iboende del av det politiske livet i det vi liker å kalle «Vesten». Det er ingenting uunngåelig, eller irreversibelt, med liberalt demokrati.
Faktisk har Vesten bare vært overfladisk demokratisk — i den forstand at alle får stemmerett — det siste århundret eller så. Selv da har demokratiet vært sterkt begrenset og kontrollert: Offentligheten får vanligvis valget mellom to kapitalistiske partier, det ene mer ekstremt enn det andre, etter et liv med eksponering for meninger formet for dem av kapitalismens ultimate vinnere — milliardærene som eier massemediene.
Selvfølgelig har «demokrati» også på disse premissene kun fungert hjemme. Vestens koloniale «eventyr» — å undertrykke og tømme det globale sør for ressurser — tok egentlig aldri slutt.
I noen tiår av den «postkoloniale» æraen installerte vi lydige lokale diktatorer for å gjøre vårt skitne arbeid. I det siste kvarte århundret har våre standard-vaner vendt tilbake: vi truer, invaderer og plyndrer åpent stater som ikke raskt underkaster seg våre påbud.
I en verden med raskt minkende ressurser har våre herskere bestemt seg for at de må rive opp selve krigens regler de selv utarbeidet etter andre verdenskrig. Jungelens lov er tilbake.
Faktisk er vestlig «demokrati» ikke en menneskeskapt gjenstand av vår kultur. Det er en menneskeskapt gjenstand av tid og omstendigheter. Med konger og prinser som ga plass til en ny type kjøpmenn og entreprenører, viste de tidlige kapitalistene at de var enda flinkere til å stjele.
En utvidet middelklasse, som levde på smuler fra bordet til de rike, ble trent til å fremme liberale verdier som rettferdiggjorde store ulikheter i rikdom som en følge av et påstått meritokrati*.
*(Meritokrati er et politisk system eller et annet sosialt system hvor makt og autoritet er fordelt blant medlemmene etter de evnene og ferdighetene de har. Kilde: meritokrati – Store norske leksikon O.a)
Iboende motsetninger i liberalismens teori og praksis kulminerte i et kort eksperiment i forrige århundre: Arbeiderklassen og kvinner fikk en symbolsk stemmerett — for å velge en av herskerklassens lojale representanter — i bytte mot å bli tilhengere av fri markedsøkonomi.
Men i en tid med tilbakegang har disse motsetningene blitt vanskeligere og vanskeligere å kontrollere. Etter hvert som overskuddene forsvinner, har også de liberale verdiene som våre «demokratiske eliter» en gang støttet med tomme ord, forsvunnet.
Maktbegjær
En landsbyboer i Goi i Ogoniland i Niger-deltaet viser råoljen som har erodert breddene av elva gjennom sprekker i rørledningen installert av Shell Oil, mai 2019. (Milieudefensie, Flickr, CC BY-NC-SA 2.0)
Overklassen forstår at tidevannet er i ferd med å snu. Verdens ressurser er begrensede og begynner å ta slutt. Kapitalismens modell for masseforbruk kan bare fremskynde slutten. Forbruk forurenser planeten. Den driver klimakaoset. Den ødelegger andre arter som opprettholder en levende planet.
Men, som en crack-avhengig, kan ikke milliardærklassen gi avkall på det som gir dem det de lengter etter: Rikdom og makt. Deres unnskyldning er at hvis de noen gang skulle stoppe, ville andre — ledet av Kina — ta deres plass. Deres eneste trøst er at de, innhyllet i rikdommen sin, forventer å overleve litt lenger enn oss andre.
Vår trøst, derimot, er å forestille oss at vi kan vinne fordi vi er de mange.
Historien tyder på at det kanskje ikke er så enkelt. Saddam Hussein, for eksempel, håndhevet et brutalt styringssystem over irakere — støttet av Vesten — i mange tiår, inntil vi ombestemte oss og styrtet ham. Det gjorde også Muammar Gaddafi. Det samme gjorde utallige despoter.
Å forstå at du blir undertrykt er ikke det samme som frigjøring. Det krever mye mer:Lederskap, organisasjon, kollektiv vilje, en følelse av et bedre alternativ.
Milliardærklassen gjør det derfor så vanskelig som mulig for ledere å komme frem, for offentligheten å forestille seg et alternativ og organisere seg. Enhver Jeremy Corbyn vil bli demonisert. Alle protester på studentenes universitetsområde, som Extinction Rebellion eller Palestine Action, vil bli kriminalisert.
Medienes rolle, fra The Guardian og BBC til Daily Mail og The Telegraph, fra The New York Times til Fox News, er å fylle hodene våre med så mye propaganda som hyller merkeklær og iPhones, at vi velger å fortsette bønnen ved kapitalismens alter, selv om tempelveggene synlig sprekker opp og faller sammen.
Ofre for overgrep
For nesten 20 år siden forklarte økofilosofen Derrick Jensen, på minneverdig vis, hvordan denne følelsen av identifikasjon med våre undertrykkere fungerer. Han sammenlignet oss med ofre for gjentatt vold i hjemmet.
Hvis din erfaring er at maten kommer fra butikken og vannet ditt kommer fra en kran, vil du forsvare systemet som bringer det til deg til døden, fordi livet ditt avhenger av det.
Derimot, hvis din erfaring er at vannet kommer fra ei elv … Og at maten din kommer fra matjorda, vil du forsvare til døden den elva og den matjorda, fordi livet ditt avhenger av det.
Vi har blitt forvirret og innblandet i dette systemet, hvor livene våre faktisk avhenger av systemet som utnytter oss.
Og, bør vi legge til, et system som nå åpenbart er i ferd med å ødelegge oss.
Faren for milliardærene, nå som Nord-Amerika og Europa brenner både billedlig og bokstavelig, er at vi — de mange — begynner å våkne. Vi ser bildene av folkemord og skogbranner på de samme iPhonene milliardærene gjorde oss så avhengige av.
Kan vi snart begynne å forstå at vår overlevelse avhenger mer av å identifisere oss med elver, trær og jord enn med fabrikker, supermarkeder og Elon Musk?
Som Iraks Saddam Hussein har milliardærene tvangsmidler. De har fortsatt media som pumper ut «underholdning» for å få oss til å identifisere oss med fabrikker og supermarkeder (selv om Musk nå er vanskeligere å selge).
Og hvis det mislykkes, har de politiet og hæren.
Teknologi – fra våpen til overvåkning og KI – blir i økende grad brukt til fordel for herskerklassen. De drepende robothundene fra dystopiske filmer er allerede her. Hollywood finner ikke bare på fantasifulle, underholdende historier, den forestiller seg en nært forestående fremtid.
Monstrenes tid
Antonio Gramscis notatbøker fra fengselet. (Wikimedia Commons/Offentlig eiendom)
Hvis ideologien om grådig individualisme blir avslørt som fullstendig hul (og selvmorderisk), hvor kan desillusjonerte iPhone- og Twitter/X-fans velge å dra videre?
I motsatt retning.
Hvis individualisme kun viser seg å føre til undergang, vil vi sannsynligvis foretrekke kollektive ideologier. Hvis grådighet bare bringer død, vil vi sannsynligvis foretrekke samarbeid og solidaritet. Håpet om frelse ligger ikke i iPhones og merkeklær, men i gjenoppstandelsen av fellesskapet — av det offentlig gode, av delt rikdom.
Den italienske tenkeren Antonio Gramsci skrev viden kjent i 1930 om det øyeblikket vi befinner oss i i dag:
«Krisen består nettopp i at det gamle dør og det nye ikke kan fødes. I denne mellomperioden dukker det opp et stort utvalg av sykelige symptomer».
Den slovenske filosofen Slavoj Žižek populariserte disse «morbide symptomene» som en «tid for monstre». Men våre monstre er ikke en kyklop, en Hannibal Lecter eller engang en Adolf Hitler. Våre morbide symptomer er Elon Musk, Mark Zuckerberg og Jeff Bezos, eksemplene på en døende vestlig kapitalisme, mennene som kan koble seg direkte til våre sinn og våre barns sinn.
Den største faren er at klimakaoset akselererer, da vil Gramscis nye verden ikke bli født i det hele tatt. Den vil bli dødfødt. Det kan vise seg at bevisene som trengs for å motivere endring kommer for sent til å påvirke utfallet.
Men hvis noen av oss klarer oss gjennom de neste tiårene, hvis overlevelse er mulig, er én ting sikkert: samfunnet som oppstår vil ikke ligne på det som tilba merketøy og iPhones.
Det samfunnet vil trekke på andre, eldre trender i vår historie. Det vil prioritere fellesskap over individet, samarbeid fremfor konkurranse, gjensidighet fremfor eierskap — de prinsippene kapitalismen søker å utrydde.
Nasjonalstater, kapitalismens inkubatorer, må oppløses. Organiserte religioner, som konkurrerer om hvem som er suveren, må erstattes av eldgamle, åndelige ideer forankret i å leve med naturen, ikke i å forsøke å erobre eller underlegge den.
Hvis alt dette høres usannsynlig eller umulig ut, husk dette. Din vantro kan bare være kapitalismens støy som taler gjennom deg. Det kan hende problemet er ditt, fordi du ikke klarer å forestille deg mer enn en ny iPhone eller et par merkebukser.
Jonathan Cook er en prisvinnende britisk journalist. Han var basert i Nasaret, Israel, i 20 år. Han returnerte til Storbritannia i 2021. Han er forfatter av tre bøker om Israel-Palestina-konflikten: Blood and Religion: The Unmasking of the Jewish State (2006), Israel and the Clash of Civilisations: Iraq, Iran and the Plan to Remake the Middle East (2008) og Disappearing Palestine: Israel’s Experiments in Human Despair (2008). Hvis du setter pris på artiklene hans, vennligst vurder å tilby din økonomiske støtte.
Denne artikkelen er hentet fraJonathan Cook.net og Consortium News:
Jonathan Cook: The ‘Morbid Symptoms’ of a Dying West – Consortium News
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
