oss 150 kroner!
Myndighetene og politikere snakker stadig mer om hat, hets, propaganda, desinformasjon og «skadelig innhold» på sosiale medier. Ordene høres greie nok ut for hvem kan vel være imot kampen mot trusler, vold og trakassering? Problemet begynner når disse begrepene blir så vide og politisk ladede at de også kan brukes mot lovlige meninger som makthaverne, mediene eller sterke interessegrupper ikke liker. Da handler dette ikke lenger bare om å beskytte befolkningen. Da handler det om hvem som skal få definere grensene for den politiske samtalen.
Jeg mener vi nå må advare langt tydeligere enn før. For samtidig som politikerne sier at demokratiet må beskyttes, vokser ønsket om mer regulering, mer kontroll, flere begrensninger og sterkere inngrep mot det som deles på digitale plattformer. Hver enkelt beslutning kan forklares med gode hensikter. Men summen kan bli langt mer alvorlig enn det som presenteres offentlig.
Hvem bestemmer egentlig hva som er propaganda? Hvem får definere hva som er desinformasjon? Når går skarp kritikk av regjeringen over til å bli «hets»? Når blir motstand mot NATO, EU, norsk Ukraina-politikk, innvandringspolitikk eller andre tunge politiske spørsmål vurdert som så problematisk at synligheten skal begrenses? Dette er ikke akademiske spørsmål. Dette handler om makt over samfunnsdebatten.
I et demokrati må det være fullt lovlig å hevde at regjeringen fører feil politikk. Det må være lovlig å mene at norske medier dekker en krig skjevt. Det må være lovlig å være sterkt kritisk til NATO, EU, Russland, Ukraina, Israel, Palestina eller norske myndigheter uten automatisk å få merkelappen propaganda, ekstremisme eller desinformasjon. Hvis slike merkelapper blir politiske våpen, kan de brukes til å skyve uønskede stemmer ut av offentligheten uten at noen formelt trenger å forby dem.
Moderne sensur trenger heller ikke se ut som gamle dagers forbud og svarte avissider. Den kan skje gjennom algoritmer, nedprioritering, merking, begrenset rekkevidde, stengte kontoer og uklare regler som vanlige brukere knapt har mulighet til å forstå. Du får fortsatt skrive, men nesten ingen får se det. Du er ikke formelt sensurert, men stemmen din er i praksis gjort svakere. Det er nettopp derfor vi bør være på vakt.
Samtidig er det også grunn til å stille spørsmål ved forholdet mellom staten, de største mediehusene og de globale teknologiselskapene. Myndighetene ønsker å bekjempe desinformasjon. Mediene ønsker å fremstå som garantister for kvalitetssikret informasjon. Teknologiselskapene styrer algoritmene og bestemmer hvilke innlegg som løftes frem eller forsvinner ned i mørket. Når disse kreftene samtidig trekker i retning av mer kontroll, må det være legitimt å spørre om vi er i ferd med å skape et system der svært få aktører får uforholdsmessig stor makt over hva befolkningen ser og hører.
Jeg sier ikke at norske politikere sitter i et lukket rom og har avtalt hvordan politiske motstemmer skal fjernes…. eller gjør de det? Et avtalt spill er heller ikke nødvendig for at resultatet skal bli farlig. Det holder at myndigheter, medier, organisasjoner og teknologiselskaper utvikler de samme begrepene, de samme prioriteringene og den samme oppfatningen av hva som er «ansvarlig» informasjon. Da kan en politisk ensretting vokse frem helt åpent, mens alle involverte hevder at de bare beskytter demokratiet.
Men kritikk på dette er ikke nok. Vi må også snakke om løsningen.
-Det første må være et knivskarpt skille mellom ulovlige handlinger og lovlige meninger. Trusler, oppfordringer til vold, målrettet trakassering og andre lovbrudd skal håndteres av politiet og domstolene. Politisk uenighet skal ikke håndteres som et sikkerhetsproblem bare fordi den er ubehagelig, skarp eller provoserende.
-Det andre må være full åpenhet. Hvis et innlegg begrenses, merkes, skjules eller fjernes, må brukeren få en konkret begrunnelse. Hvilken regel er brutt? Hvem har vurdert saken? Har myndigheter eller andre offentlige organer vært involvert? Og viktigst av alt: Det må finnes en reell klageadgang. Ingen bør kunne få stemmen sin digitalt redusert uten å vite hvorfor.
-Det tredje må være at staten aldri skal bli sannhetsdommer. Myndighetenes oppgave er å håndheve loven, ikke å avgjøre hvilke politiske tolkninger som er riktige. Desinformasjon må først og fremst møtes med dokumentasjon, åpen debatt, faktasjekk og motargumenter. Den beste medisinen mot dårlige meninger er bedre argumenter, ikke mindre ytringsfrihet.
-Det fjerde bør være langt større kontroll med kontakten mellom myndigheter og sosiale medieplattformer. Dersom offentlige organer ber om at innhold fjernes, begrenses eller vurderes, må dette kunne etterprøves. Stortinget bør få regelmessige rapporter om hvor mange henvendelser norske myndigheter har sendt til teknologiselskaper om innlegg, kontoer eller politisk innhold. Demokratisk kontroll krever innsyn.
Vi bør også kreve at alle nye tiltak som kan begrense digitale ytringer vurderes strengt opp mot Grunnlovens vern av ytringsfriheten og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Et uavhengig organ bør kunne kontrollere om virkemidlene går for langt. De som lager reglene, kan ikke samtidig være de eneste som vurderer om reglene er demokratiske.
Og vi trenger sterkere mediemangfold, ikke svakere. Et sunt demokrati trenger alternative medier, kritiske kommentatorer, vanskelige spørsmål og mennesker som utfordrer den etablerte virkelighetsforståelsen. Noen vil ta feil. Noen vil provosere. Noen vil formulere seg dårlig. Slik er prisen for et fritt samfunn.
Trusler skal etterforskes. Oppfordringer til vold skal møtes med lovverket. Men lovlige politiske meninger skal møtes med politiske argumenter, ikke med digitale sperrer, skjulte algoritmer eller politiske merkelapper.
Den farligste formen for sensur er den som kommer forkledd som omsorg. Den som forteller oss at alt gjøres for vår trygghet, for demokratiet og for å beskytte oss mot påvirkning. For når verktøyene først er bygget, finnes det ingen garanti for at de alltid vil brukes like forsiktig.
Spørsmålet er derfor ikke bare hva dagens regjering vil gjøre med slike virkemidler. Spørsmålet er hva en fremtidig regjering kan gjøre med dem.
Ytringsfriheten testes ikke når alle er enige. Den testes når noen sier noe makten misliker.
Derfor er løsningen enkel i prinsippet, men krevende i praksis: Håndhev loven mot trusler og vold, men hold fingrene langt unna lovlige politiske meninger. Sørg for åpenhet, klagerett og demokratisk kontroll. Møt propaganda med informasjon og meninger med argumenter.
Vi trenger ikke et meningspoliti.
Vi trenger et samfunn som tåler uenighet.
Det er mange som ønsker å bruke hatparagrafene mot meningsmotstandere:
