oss 150 kroner!
USAs nederlag varsler geopolitiske tektoniske rystelser.
Sjelden har begrepet “djevelen sitter i detaljene” vært mer dekkende enn den intensjonsavtalen avtalen som USA og Iran inngikk onsdag kveld, signert digitalt av USAs president Donald John Trump i Versailles, Irans president Masoud Pezeshkian i Teheran og Pakistans statsminister Shehbaz Sharif i Islamabad. I bokstavelig og overført betydning.
Ingen avtale, helt uavhengig av detaljene, kan dekke over at USAs nederlag er langt mer enn president Trumps nederlag. Nederlaget har vidtrekkende konsekvenser. De er større enn etter USAs nederlag i Indokina etter Vietnam-krigen i 1975, om ikke på hjemmebane, så geopolitisk – som i neste omgang vil slå inn over Washington.
Nederlaget i Vietnam-krigen endret mye av den politiske og folkelige kulturen i USA. Men Den kalde krigen lå fast. Det førte ikke til tektoniske strategiske endringer i forholdet mellom de rivaliserende supermaktene USA og Sovjetunionen, heller ikke det at Kina ble brakt inn i det storpolitiske bildet med Folkerepublikken Kinas inntreden som vetomakt i FN i 1971 og president Richard Nixons påfølgende besøk hos Mao Zedong i Beijing. Det fins ulike vurderinger av de utenrikspolitiske forskyvningene på 70-tallet, men de frambrakte ikke noen jordskjelv.
USAs nederlag i Iran og de åpenbare regionale konsekvensene skjer nå, i motsetning til i Indokina, i et geopolitisk skifte som er mer grunnleggende enn bildene fra april 1975 av storminga av den amerikanske ambassaden og stridsvogner med FNL-flagget som vrikket seg rundt gatehjørnene i Saigon eller helikoptrene som ble kastet overbord på hangarskipene for å gi plass til flere evakuerte.
Det fins ingen slike fornedrende scener for USA som brenner seg inn i sinnene til amerikanere og ikke minst krigsveteranene denne gangen. Iran har tatt den militære støyten. Minst 3400 iranere er blitt drept. USAs og Israels ødeleggelser er alvorlige, men ikke uerstattelige. Krigen har skapt nye traumer som vil bli klistret på film. Men endringene kommer til å skje i Vest-Asia, eller Midtøsten og i Golfen, og fremme geopolitiske forandringer som vi ennå bare aner rekkevidda av.
Nederlagets gjenlyd
Det er bare på papiret at den skisserte avtalen som Pakistan har meklet fram mellom USA og Iran, kan gi resultater som kan bli betegnet som “seier” for USA og dets allierte i Golfen – og i enda mindre grad for Israel. Det er ingen punkter som kan overskygge at i den nær fire måneder lange krigen, i forlengelsen av Tolvdagerskrigen fra 13. til 24. juni i fjor, står Iran igjen som den seirende parten mot en like overlegen militærmakt som USA var overfor Vietnam, Kambodsja og Laos.
Nederlaget har historisk resonans; den gir gjenlyd, ikke bare på begge sider av Hormuzstredet, men på den globale arenaen og tvinger fram analyser og strategiske oppfølginger.
Intensjonsavtalen (MoU) er rulleteksten til USAs fiasko, ikke bare for president Donald John Trump og hans inkompetante stab, men for Republikanerne i Kongressen som velvillig har brutt alle tverrpolitiske spilleregler på Capitol Hill og en hel folkelig bevegelse som av helt naturlige og materielle grunner har latt seg forføre av slagordet “Make America Great Again”.
Nå sitter media igjen med en del av regnskapet, og mediabildet har slått sprekker allerede under krigen. Illustrerende nok ved at CNN rapporterte at Trump for 38. gang hadde meddelt at en avtale bare var timer eller dager unna. I forrige periode drev CNN, i sin kampanjejournalistikk mot Trump, med den masochistiske øvelsen å teller Trumps feilmeldinger og regelrette løgner. Det var politisk underholdning. Nå blir Trumps nederlag USAs nederlag – med et ikke ubetydelig forbehold at det kan få krigen til raskt å blusse opp igjen.
Iran har vært USAs tydeligste fiendebilde gjennom de siste 47 åra, tydeligere enn både Nord-Korea og USAs nærmest patologiske forhold til Cuba. Krigen har vært inntektsbringende for USAs militærindustrielle kompleks, og det er uro i den mektige Israel-lobbyen AIPAC (American Israel Public Affairs Committee) i USA som nå er svært aktiv foran mellomvalget i november. De forsøker å utnytte diverse tilsynelatende tvetydige klausuler som USA vil forsøke å omgjøre til seire når Hormuzstredet er gjenåpnet og de økonomiske utslagene av blokaden er dempet i håp om at det vil gi Trump politisk ro.
Forvirringenes hus
Detaljene kan avdekke djevelen, men ikke forkludre det større bildet selv om det også i relativ nær framtid igjen kan bli forstyrret av skjærmysler som fører til “nær krig”- eller “fullskalakonflikt”-situasjoner, for å bruke en “ukrainsk” betegnelse. Israel er dessuten fortsatt en egen krigsfaktor idet intensjonsavtalen er signert. Den første erkjennelsen er at USA ikke vant krigen etter første dag 28. februar da Irans øverste ånderlige leder, ayatollah Ali Hossein Khamenei ble drept, slik Trump, krigsminister Pete Hegseth, utenriksminister Marco Rubio og en mer tilbaketrukken visepresident J.D. Vance har hevdet gjennom 111 dager (torsdag).
Erklæringene fra Det hvite hus, redegjøringene overfor utenriks-, forsvars- og etterretningskomiteene i Senatet og Representantenes hus har ikke bare vært forstyrrende for politikken i USA og allierte i Midtøsten, i Nato og i Asia; de har gitt Teheran overtaket i de direkte og indirekte forhandlingene. Et overtak ved tålmodig å stå på sitt og ikke la seg stresse av trusler om å utslette den persisiske sivilisasjonen og bli bombet tilbake til steinalderen – som var en kjent, firestjerners frase fra Vietnam-krigen og viste seg å være en generaltabbe da som nå –og som skapte uro i rekkene i Trumps krigskabinett. Detaljene ble angivelig utmeislet i raskt tempo på slutten, derav de vage formuleringene som lekket ut på forhånd i så lite omfang at det i seg sjøl kan være forklaringa.
Hvor holdbare er de bruene som ble bygd på slutten? Særlig med tanke på at Israel hele tida har fortsatt og intensivert krigen i Libanon for å bryte Teherans røde linjer – og for å sabotere Trumps ordrer ved å bombe de sørligste bydelene i Beirut – selv etter at Trump hadde tillatt at Israels væpnede styrker (IDF) å fortsette okkupasjonen og den systematiske ødeleggelsen av sjiamuslimsk og kristne landsbyer i Sør-Libanon.
Teheran hadde ennå ikke vunnet fram med sitt krav om full våpenhvile i Libanon, men kom likevel Trump i møte ved ikke å sende skyts mot Israel. Det gjorde at kontrasten til Israels statsminister Binyamin Netanyahu ble enda tydeligere og dermed masserte de interne israelske motsetningene.
I stedet kom Trump med nye innrømmelser overfor Teheran samtidig med at han på ny skjelte ut Netanyahu som også fikk huden full av potensielle allierte og opposisjonsledere for ikke å ha stått mer opp for Israels suverene rett til å føre krig. De posisjonerer seg nå for et kommende valg i Israel.
Den tilsynelatende ettergivenheten overfor iranske krav kom brått på trumpsk vis og på et tidspunkt som overrumplet det politiske etablissementet i Washington, inkludert tankesmier og politiske og militære kommentatorer. I mens har de økonomiske ringvirkningene fra Hormuzstredet har spredt seg globalt. Bare rett over Rødehavet har Eritrea gått tørr for bensin og annet drivstoff; det lammer transporten og landbruket. Verdensøkonomien var på vei mot et virkelig bristepunkt da Trump åpenbart gikk tom for tid og prosentvis oppslutning i USA og i Midtøsten.
Strategiske feil
USAs krig er mer enn en enorm strategisk feilberegning og gjort det tydelig at det er i Washingtons interesse å avslutte eller i det minste legge krigen på is – uten dermed å legge det strategiske hatet mot Den islamske republikken til side. Å få til et regimeskiftet i Teheran militært, slik den israelske etterretningstjenesten Mossad skal ha forespeilet både Trump og Netanyahu, er lagt til siden og har gått under jorda for å legge om eller forfølge en annen strategi i mangel av en sammenhengende plan fra Trump-administrasjonen eller den militære ledelsen. De økonomiske konsekvensene av blokaden av Hormuzstredet veier nå tyngre i Trumps regnskap og krever 60 dagers henstand, slik avtalen tilsier. Det er ingen tilfeldighet at det er åpninga av stredet som er første fase i intensjonsavtalen.
Israel har gjort det klart at de ikke vil trekke seg ut av “buffersonen”, det vil si trekke seg helt og holdent ut av libanesisk territorium. Dette er en forlengelse av strategien Israel har brukt overfor Libanon siden 1982 for å opprettholde det forvrengte bildet av at Israel ikke er i krig med Libanon, men med Hizbollah.
Siden Hamas-angrepet 7. oktober 2023, har Israel hevdet retten til å utkjempe en forsvarskrig på sju fronter. Det er den “retten” Netanyahu nå kjemper for og vil bruke sionistlobbyen, den kristensionistiske fraksjonen på Capitol Hill og det ytterliggående høyremedia til å komme rundt eller bearbeide Trump-administrasjonen.
De er verken politisk eller økonomisk konkurs, men må forholde seg til et av Trumps særtrekk, som han for øvrig deler med Netanyahu, at det alltid er noen andre som bærer skyld og ansvar. For Netanyahu gjelder det også hva som skjedde under den militære Hamas-operasjonen Al-Aqsa-flommen (7. oktober 2023), ikke minst med tanke på Hannibal-direktivet som daværende forsvarsminister Yoav Gallant satt i verk ganske umiddelbart.
Teheran har mer enn noen gang, også under den åtte år lange krigen med Irak (1980-88), som hadde USAs og vestlig støtte, vist hvilken strategisk posisjon Iran og den islamske republikken har over Hormuzstredet som var åpent før USA og Israel gikk til krig.
Den betydelige skipstrafikken gjennom den smale passasjen har nå blitt et betent internasjonalt tema ut fra to spørsmål: USAs feilslåtte strategi og Teherans krav om “bompenger” (som visstnok er ulovlig ut fra Havrettskonvensjonen) eller en transittavgift (som visstnok følger andre juridiske vurderinger). Dette er mat for folke- og havrettseksperter, og det vaker hard valuta for Teheran i farvannene, ganske enkelt fordi det kan være billigst for den verdifulle lasten.
Mye i potten
Den signerte intensjonsavtalen framstår som en mer strukturell utgave av våpenhvileavtalen fra 8. april og kan åpne nye sluser i “Ett belte, én vei”-initiativet (BRI eller Yi dai, yi lu), det infrastrukturelle prestisjeprosjektet som Kinas president Xi Jinping satte på skinner og kjøl i 2013, og utbygginga av INSTC (International North South Transport Corridor), fra St. Petersburg til India. Det kan gi nytt innpass i Golfen som vil utfordre USAs politiske, økonomiske og militære interesser etter hvert som USA trekker lenger østover.
Om Teheran får tilgang til et omtalt gjenoppbyggingsfond på 300 milliarder dollar og får gradvis hånd om fryste formuer (anslått til 120-150 milliarder dollar), vil gjenoppbygginga ta form av investeringsobjekt for utenlandsk kapital fra andre verdenshjørner enn USA og EUropa. Dette er i tråd med geopolitiske utviklinga som ligger i Irans medlemskap i Shanghai Cooperation Organisation fra den ironiske merkedagen 4. juli 2023 (etter en assosieringsprosess fra september 2021) og i Brics+ (Brics 11) fra 1. januar 2024.
Om – eller hvor mye – USA lemper på sine sanksjoner, blir i neste runde en utfordring for FNs sikkerhetsråd. De internasjonale sanksjonene ble gjeninnført (snapback sanctions) 28. september fordi England og Frankrike nektet å forlenge suspansjonen av sanksjonene og dermed ga atomavtalen fra 2015 det endelige nakkeskuddet slik Trump var ute etter.
Det samme gjelder om Teheran får anledning til fritt å selge olje igjen for første gang på flere tiår. Iran har en god beholdning å by på. Denne vil igjen kunne trekke til seg kunder i Asia og dermed endre den økonomiske sammensettinga i Golf-regionen. Det vil eventuelt komme med en nødvendig revurdering i Golfstatene – og andre deler av beltet Vest-Asia/Midtøsten/Nord-Afrika, både med hensyn til USA og Kina (inkludert Brics+) – og i forholdet til Iran som det vil være mulig å komme på talefot med slik særlig Qatar har vært og som Beijing fikk meklet fram mellom Iran og Saudi-Arabia i mars 2023.
Golfstatene har fått demonstrert Irans militære slagkraft, egenprodusert og importert, og strategiske dybde. Iran er, til tross for USAs og Israels intense bombing av militær og sivil infrastruktur, den ledende regionale krigsmakta som kan skru av betydelige deler av verdensøkonomien med et tastetrykk.
Hva er signaturene verdt?
Signaturene i Versailles, Teheran og Islamabad avslutter ikke krigen – eller krigene – og de stanser i seg sjøl ikke Israels sionistiske prosjekt med Erez Yisrael (Landet Israel) eller “Stor-Israel”. Avtalen innebærer en periode på 60-dager med våpenhvile “der hver side forplikter seg til deeskalerende skritt slik at forhandlingene kan fortsette uten fortsatt fiendtlighet,” påpeker Palestine Chronicle-skribenten Robert Inlakesh, kommentator og dokumentarfilmmaker.
Det fins rikelig med erfaring om hvor lite avtaler og våpenhviler er verdt med USA og Israel på den andre sida av bordet. Det er likevel verdt (!) å merke seg hvor mange av Teherans ti punkter fra våpenhvilen 8. april som fortsatt er med i intensjonsavtalen og som Trump ignorerte tvert da de ble lagt fram og Israel bombet ihjel over tre hundre libanesere i Beirut på om lag ti minutter.
Deretter hanglet “våpenhvilen” videre med tunge anførselstegn som ikke forsvant med de nye versjonene de neste ukene.
Idet nedtellinga starter for 60 dager med våpenhvile, framstår krigen som et nederlag for USA -–og en seier for Iran og med en betydelig risiko for at Israel vil forsøke å fyre opp krigen igjen. Det er fortsatt truende for Libanon, og det er truende for Gaza og Vestbredden. Gaza kan igjen bli veien til fronten hvor Trump blir med på marsjen.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
