Nicolai Tangen: «Oljefondet kan forsvinne, og det er mer sannsynlig enn vi liker å tro»

Nicolai Tangen, sjef for Oljefondet (Statens pensjonsfond utland), sa under Arendalsuka 11. august 2026 at fondet kan forsvinne, og at det i dagens verden ikke er helt usannsynlig. Ja, han gikk lenger enn som så.

Han sa: «Det finnes ikke noe land i historien som over tid har klart å holde på en så stor formue. Formuer går alltid tapt til slutt». E24.

Med andre ord sier han i realiteten at Oljefondet vil ta slutt.

Oljefondet eier 1,5% av verdens aksjer.

Fondet har ca. 70% i aksjer. Et fall på minst 80% i aksjeverdiene (som under Den store depresjonen) ville mer enn halvere fondet – til under 10.000 milliarder kroner, med et tap på over 12.000 milliarder. Handlingsregelen (ca. 3% årlig uttak) ville da tillate langt mindre overføring til statsbudsjettet (f.eks. rundt 290 milliarder i stedet for dagens anslag på ca. 579 milliarder).

Dette var politikerkastens og ikke minst Jens Stoltenbergs strategi. Oljeformuen skulle ikke brukes til å bygge landet, den skulle plasseres i utlandet som kapitaleksport og gjøre Norge til en renteniststat som skulle leve av å klippe kuponger.

Et mye fattigere Norge investerte i jernbanen og vannkrafta. De investeringene har ikke gått tapt på over 100 år. Hvorfor kunne ikke et mye rikere Norge ha gjort noe liknende? Hvorfor måtte man finansiere Wall Street?

Vannkrafta fortsetter å gi avkasning i dag, sjøl om den samme politikerkasten har gitt bort kontrollen over den til EU via EØS. Jernbanen trenger sårt en grunnleggende opprustning, men det «har ikke Norge råd til» fordi pengene er brukt på utenlandske børser eller på «månelandinger», batterifabrikker og andre luftslott.

Norge har underinvestert i egen produktivitet, forskning, boligbygging og grønn omstilling og fondet har gjort politikerne late («oljepengene fikser det»).

Tangens advarsel undergraver den grunnleggende antakelsen bak oljefond-modellen: At den finansielle maskinen er evigvarende. Hvis formuer «alltid går tapt til slutt», og hvis det i dagens verden ikke er helt usannsynlig at fondet kan bli dramatisk svekket eller i praksis verdiløst (atomkrig, langvarig depresjon, systemisk sammenbrudd, bioterror osv.), da er den store fordelen ved den finansielle strategien – at kapitalen kan stå der og gi avkastning i generasjoner – ikke lenger robust, men en illusjon.

Tangens tale er dermed ikke bare en advarsel om markedsrisiko. Den er også en implisitt utfordring til den politiske konsensusen som har ligget under oljefondet i tretti år. Hvis man tar advarselen på alvor, blir det legitimt å spørre om Norge burde ha brukt en større del av oljeformuen på å bygge varig produktiv kapasitet, kompetanse og fysisk beredskap her hjemme – nettopp fordi den finansielle maskinen ikke er så evig som man likte å tro.

Vi klarer ikke å opprettholde bosetning i distriktene, vi klarer ikke å holde oss med et sjølberga landbruk, vi klarer ikke å ha en jernbane på kinesisk nivå, vi klarer ikke å utnytte våre egne mineralressurser, så skal vi investere i finans, som «alltid går tapt til slutt».

Det at man har kunnet finansiere det statlige underskuddet har fristet politikerne til å øse hundrevis av milliarder ute av Norge, mens Norge forfaller. Og det har fristet dem til å ha et oppblåst byråkrati og til å iverksette «månelandinger» og andre luftslott.

Denne måten å bruke oljepengene på har gjort Norge til et land som produserer mindre fysiske produkter og infrastruktur og stadig flere utredninger.

Norge har over tid beveget seg sterkt bort fra vareproduserende og praktiske yrker over mot tjenesteyting, offentlig sektor, akademiske og administrative jobber. Industriandelen har falt fra over 13% for noen tiår siden til under 8% i dag.

Vi har høyt utdanningsnivå, men hva utdannes folk til?

Blant dem med høyere utdanning i Norge (25–64 år) har bare rundt 21% bakgrunn fra STEM-fag (naturvitenskap, teknologi, ingeniørfag, matematikk). OECD-snittet ligger på ca. 26%. Norge ligger blant de laveste. Derimot er Norge høyt på helse- og velferdsfag (ca. 20%, klart over OECD-snittet på 13%).

Under 20% av de akademiske gradene i Norge tas innen naturvitenskapelige, håndverks- og tekniske fag.

Kina utdanner i en helt annen skala og med en helt annen profil. Landet produserer rundt 1,4–1,5 millioner ingeniørkandidater hvert år – omtrent en tredjedel av verdens samlede ingeniørkandidater. Engineering (maskin, elektro, sivil, IT, kjemisk osv.) er prioritert hardt. Det er en bevisst strategisk satsing på industriell og teknologisk kapasitet.

På femti- og sekstitallet var ingeniøren og anleggsarbeideren Norges helter. I dag er det influencerne og konsulentene som har tatt over.

Ja, Oljefondet vil forsvinne.

Og det vil bli brutalt.