oss 150 kroner!
Storbritannia er på vei inn i nok en energikrise, hovedsakelig som følge av en fortsettelse og forverring av feilslåtte «Net Zero»-strategier. I en artikkel i Spiked belyser Kathryn Porter (uavhengig energikonsulent og grunnlegger av Watt-Logic) hvordan politiske og ideologiske prioriteringer undergraver energisikkerheten, og at de økonomiske og sosiale konsekvensene kan bli alvorlige.
Subsidiert vindkraft fungerer ikke økonomisk alene
Det er vanlig å hevde at vindenergi er billig og “nesten gratis”, men Porter understreker at de faktiske kostnadene – maskineri, installasjon, subsidiestrukturer – er enorme.
I 2024 kostet subsidien for havvind ~ £83/MWh, mens engrosprisen for strøm var ~ £73/MWh – vindproduksjon var altså dyrere enn gass.
Selskapet Ørsted kansellerte utbygging av «Hornsea 4» fordi prosjektet ikke ville lønne seg økonomisk med de rammevilkårene som var gitt.
Lav kapasitet
Vindkraft produserer kun ~ 35 % av teoretisk kapasitet (kapasitetsfaktor); turbiner står stille store deler av tiden.
Systemet må derfor ha gasskraftverk i beredskap – som er dyrt og ineffektivt.
Overføringslinjer bygges ofte fornyet i områder uten at infrastrukturen klarer belastningen, noe som tvinger strømmen til å kobles ut til tider.
Grid-komponenter (transformatorer, kabler) er aldrende – mange ble installert på 1970-tallet – og ved feil kan store områder bli uten strøm.
Værforhold og importnedgang
Til tross for flere vindturbiner, falt faktisk vindproduksjon med 6%.
Import av kraft sank med omtrent 10%, som følge av lav vind og lite nedbør i Europa (vannkraft).
Bruk av gass økte med 17%, ofte fra gamle, ineffektive kraftverk.
Politiske valg og karbonpris-presser
Storbritannia planlegger å harmonisere sitt karbonhandelssystem med EU, noe som førte til umiddelbar 30% prisstigning på karbon.
Myndighetene fornyer subsidier for nye vindparker med 20 års kontrakter, noe som binder regnskapsmodellen langt fram i tid – i praksis 55 år med støtte (inkl. støttehistorikk).
Prisene på karbon og strøm blir stadig høyere, og forbrukerne får regninga.
Aldrende reservestruktur og mangel på investeringer
Mange gasskraftverk nærmer seg slutten av levetida, og det samme gjelder atomkraftverk.
Dette skaper et gap i reservekapasitet, som tvinger frem enten streng rasjonering eller (uønsket) produksjon fra mer forurensende kilder.
Tidsrammen for å bygge nytt gass- eller kullkraftverk er lang (gass: ca. 8 år, kull: ca. 3 år).
Porter antyder at en gjeninnføring av moderne kullkraft – selv om kontroversiell – kan bli “nødvendig”.
Ny kraftproduksjon, men med omtanke
Porter ser for seg mest atomkraft og gass som overgang, men understreker at forsyningssikkerhet må prioriteres over idealisme.
Infrastrukturvedlikehold og reservekapasitet må prioriteres – ikke bare utbygging av nye, “grønne” komponenter.
Hun advarer mot at strøm- og energisystemet kan bli så sårbart at “usikker energi blir farlig”. Blackouts kan koste menneskeliv – hun trekker frem at strømbrudd i Spania (under moderate forhold) førte til 11 dødsfall, mens britiske vinterblackouts kunne bli langt verre.
Konklusjon og implikasjoner
Porter mener at Storbritannia i dag er fanget i en politisk strategi som prioriterer symbolske, “grønne” mål over konkret energisikkerhet og økonomisk bærekraft. Hvis strategien ikke endres, står landet i fare for energikrise, blackouts, økonomisk stagnasjon og mulig sosial uro. Resultatet kan bli at myndighetene må “gå tilbake til kull” som en pragmatisk nødvendighet, eller i verste fall tvinge fram rasjonering. Hennes budskap er at virkeligheten snart vil kreve at politikerne prioriterer det vi kaller “kjedelige ting”: vedlikehold, reserveløsninger, og balansert kraftplanlegging.
Vi har sett på energikrisa i Storbritannia uavhengig av det Porter hevder og det later til at hun har rett:
- Husholdninger: Omtrent 6,1 millioner husholdninger (ca. 36% av totalen) lever i energifattigdom i 2025, der de bruker over 10% av inntekten etter husleie på energi. Den totale kostnaden per husholdning siden krise-start anslås til £3.000 ekstra fram til sommeren 2025, sammenlignet med 2020/21-nivåene. Dette har forverret levekostnadskrisen, økt gjeld og helserisiko knyttet til kalde hjem.
- Bedrifter: Høyere energipriser har rammet energikrevende industrier hardt, som stålproduksjon (f.eks. nær-kollaps i British Steel). Industrielle strømpriser er fire ganger høyere enn i USA, noe som hemmer produktivitet og eksport. Økonomisk har det bidratt til inflasjon og høyere nasjonal gjeld.
- Sammenligning med EU: Britiske strømpriser er blant de høyeste i Europa (høyere enn i de fleste land unntatt Tyskland, Danmark og Irland), mens gasspriser er lavere enn i 16 EU-land.
Regjeringens respons og fremtidsutsikter
Regjeringen under Labour (siden 2024) har lovet å kutte regninger med £300 årlig gjennom grønn energi, men kritikk kommer for å fortsette «feilslått» Net Zero-politikk som øker subsidier og priser. Tiltakene inkluderer:
- Støtteordninger: Energy Bills Support Scheme og utvidet Warm Home Discount for sårbare grupper; £6,6 milliarder til energieffektivisering i boliger, pluss £6 milliarder fra 2025.
- Grønn omstilling: Plan for «ren kraft» innen 2030, med fokus på offshore vind (f.eks. Hornsea 3-prosjektet), karbonfangst (East Coast Cluster starter midt i 2025) og små kjernekreftreaktorer. Reform av nettilkoblinger for å akselerere prosjekter.
- Kritikk og risiko: Energy Crisis Commission advarer om at Storbritannia er «farlig uforberedt» på fremtidige kriser på grunn av gassavhengighet og utilstrekkelig investering. Lav gasslagring og nedgang i norsk oljeproduksjon øker sårbarheten. Noen eksperter peker på fracking som en midlertidig løsning, mens andre krever raskere elektrisitetsmarkedsreform.
BNP per innbygger har vokst kun med 0,7% årlig siden 2008, langt under det historiske gjennomsnittet på 2,5% (1990–2007). Dette fører til ei «nasjonal stresskrise» der over 5 millioner mennesker sliter med økonomisk, helsemessig og boligusikkerhet samtidig.
Dette landet skal altså prioritere krig mot Russland.
Kortsiktig mål (til 2027): Øke NATO-kvalifiserte forsvarsutgifter til 2,5% av BNP innen april 2027 (fra dagens ca. 2,3 %). Dette inkluderer etterretning og sikkerhetstjenester, som løfter totalen til 2,6% av BNP. Annonsert 25. februar 2025 av Starmer.
Mellomlangsiktig ambisjon (neste parlament, ca. 2028–2032): Nå 3% av BNP, avhengig av økonomiske og fiskale forhold.
Langsiktig NATO-mål (til 2035): Totalt 5% av BNP, fordelt på 3,5% til kjerneforsvar og 1,5% til bredere sikkerhet (f.eks. infrastruktur, cyberforsvar, energisikkerhet og økonomisk motstandskraft). Bekreftet på NATO-toppmøtet i Haag i juni 2025.
