oss 100 kroner!
De 10 største norske hjelpeorganisasjonene hadde til sammen inntekter på nesten 18 milliarder kroner i fjor. Store bevilgninger til Ukraina, samt støtte til arbeid i flere andre langvarige humanitære kriser er hovedforklaringen til rekordinntektene.
Flyktninghjelpen, Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Norsk Folkehjelp, SOS-barnebyer, Plan Norge, Leger uten grenser, Regnskogfondet og Caritas Norge hadde til sammen inntekter på 17,8 milliarder kroner i fjor, viser organisasjonenes årsregnskaper.
Dette skriver Panorama Nyheter.
Det er en vekst på hele 2,1 milliarder kroner fra 2022 – som også var et rekordår.
Norske organisasjoners inntekter har økt betydelig over tid. I 2014 var inntektene til de 10 største på 7,4 milliarder kroner – rundt ni milliarder kroner hvis tallene justeres for prisstigningen siden den gang.
Med andre ord – de ti største organisasjonenes samlede inntekter var nesten dobbelt så store i fjor som i 2014.
Statens «påvirkningsagenter»
Bistandsorganisasjonene og andre NGOer spiller en nøkkelrolle i norsk imperialistisk utenrikspolitikk. De er en «ytre etat» og fungerer som påvirkningsagenter for staten. Deres rolle er beskrevet presist i Stortingsmelding 15 (2008–2009).
Det er få offentlige dokumenter som har spilt og spiller en så viktig rolle som denne stortingsmeldinga. Den har tittelen Interesser, ansvar og muligheter Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk, og er sannsynligvis det viktigste programdokumentet den rødgrønne regjeringa til Jens Stoltenberg etterlot seg. Dette er globaliseringsdokumentet framfor noe i nyere norsk utenrikspolitikk. Første kapittel har da også tittelen Globaliseringen utvider norske interesser.
Dokumentet tar for seg område etter område der Norge skal utnytte globaliseringa til landets angivelige fordel, og særlig er det interessant å se på hvordan regjeringa Stoltenberg la føringer for kombinasjonen av det man i USA kaller «soft power», og som de rødgrønne kalte «idealpolitikk», – og militærmakt:
Globalisering innebærer at Norges samfunnsinteresser utvides i retning av det tradisjonelle idealpolitiske feltet som der med vokser i betydning. De delene av utenrikspolitikken som normalt har vært assosiert med ideal politikk blir nødvendige virkemidler og kompetanse for å fremme norske samfunnsinteresser. Eller for å si det spisset: Kompetanse innenfor utviklingspolitikk eller internasjonal institusjonsutvikling blir nyttig realpolitisk, mens militær innsats også kan få en viktig idealpolitisk dimensjon. (vår uth., red.)
Mindre enn tre år etter at dette ble skrevet, vedtok den rødgrønne regjeringa å stille Norge i spissen for den krigen som skulle komme til å ødelegge Libya som stat og dernest bevilge milliarder av norske skattekroner til regimeskiftekrigen mot Syria. Samtidig med at Jens Stoltenberg sto på Rådhusplassen i Oslo og talte om toleranse og kjærlighet, deltok Norge i første rekke i å bombe Libya i stumper og stykker. Krigen mot Libya førte til at mange titusener av folk ble drept, at landet ble ødelagt og at terroristbander tok over. Norge og NATO ryddet veien for at slavehandel med svarte slaver igjen ble mulig i Libya. Krigen mot Syria fortsetter som kjent ennå, og Norge har kanskje brukt så mye som 15 milliarder kroner på å sikre infrastrukturen og logistikken til terroristene. Tapene av menneskeliv går opp i hundretusener.
Og Stoltenberg, Støre og Solberg, som har stått for denne politikken, mener tydeligvis fortsatt at de har gjort dette nærmest som en videreføring av bistandspolitikken og idealpolitikken.
NGOene inkorporeres i den imperialistiske statens maktapparat
Professor Terje Tvedt har gjort en grundig studie av den ideologiske endringa i Norge og norsk offentlighet i forholdet til omverdenen. Her har vi tidligere vist hvordan de «frivillige organisasjonene» er blitt kooptert av staten og omdannet til redskaper for norsk politikk, og særlig norsk utenrikspolitikk.
Det svært tette samarbeidet mellom staten, frivillige organisasjoner og forskningsinstitutter beskrives som “Den norske modellen”. I 2003 er flere tusen ansatte i statsforvaltningen, i rundt 150 frivillige organisasjoner, på forskningsinstitutter og universiteter knyttet opp til norsk politikk i Afrika, Asia og Latin-Amerika.
I Stortingsmelding 15 skriver regjeringa Stoltenberg:
Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører. (Vår uth., red.)
Dette er en svært presis beskrivelse av hvordan de såkalte bistandsorganisasjonene har fungert som en ytre etat for UD for å realisere Norges imperialistiske interesser. Dette gjelder ikke minst Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge, samt NORWAC og andre tilsvarende organisasjoner. Den «indre etaten» for den samme politikken er Norad, og for eksempel ble Norads kontor i Kiev i mange år ledet av Rødt-politikeren Petter Bauck.
Terje Tvedt holdt et ypperlig foredrag om dette på Mot Dag-konferansen 2019:
Terje Tvedt: Kriger, nye eliter, og det internasjonale gjennombruddet. Et historisk perspektiv.
Solhjell: Startskudd for «Nye Norad» – Vi skal være like raske og fleksible som UD
Nå blir norsk bistandsarbeid oppgradert, strømlinjeformet og effektivisert. Dette skriver Panorama Nyheter.
For ett år siden varslet regjeringen en historisk endring i Norges bistand, der store oppgaver skulle flyttes fra Utenriksdepartementet til Norad. Nå er et nytt Norad som skal forvalte nesten alle Norges bistandsmilliarder, blitt en realitet.
Vår kommentar: For ei fantastisk honningkrukke for det liberale sjiktet av norske påvirkningsagenter. Milliardene vil strømme til gode venner hjemme og ute. Og Norge blir i enda større grad en spydspiss i den vestlige imperialismens fortellingsindustri. Dette er soft power på steroider.
