oss 150 kroner!
Jeg har besøkt Georgia flere ganger, både som veteran, som observatør og som tillitsmann for veteraner fra ulike konfliktområder. Det jeg har sett der, minner meg om mange andre land som har vært fanget mellom stormakters interesser – land hvor fremmede krefter, ofte med gode intensjoner men med dype skjulte agendaer, har brukt demokrati, menneskerettigheter og reformer som våpen for å kontrollere, splitte og destabilisere. Georgia er et slikt land.
I dag ser vi hvordan EU, NATO og deres partnere igjen forsøker å trekke landet i sin retning med store ord om frihet og verdier, men med resultater som i praksis har vært det motsatte.
Etter Sovjetunionens fall ble Georgia fremstilt som et ungt demokrati som trengte hjelp. EU og USA rykket raskt inn med støtteprogrammer, valgobservatører og reformpakker. I realiteten begynte en massiv omforming av det georgiske samfunnet, ikke på georgiernes egne premisser, men på EUs. Man kan knapt telle antall europeiske partnerskap, institusjonsbyggingsprosjekter og demokratiinitiativer som har strømmet inn i landet siden 1990-tallet. Resultatet er et land hvor politiske partier er splittet, hvor mediene kontrolleres av ulike utenlandske interesser, og hvor folk flest er lei av at fremmede diplomater skal fortelle dem hvordan de skal leve. Det kalles demokratiutvikling, men det ligner mer på sosial og politisk ingeniørkunst.
Jeg husker særlig et møte jeg hadde i Tbilisi med en gruppe regjeringsrepresentanter for over ti år siden. De var høflige, men slitne. Mange hadde mistet troen på at europeisk integrasjon ville gi stabilitet. En av dem sa til meg: «De kommer hit med eksperter som aldri har bodd her. De snakker om demokrati, men de vil bestemme alt. De kaller oss partnere, men behandler oss som elever.» Dette har ikke forandret seg.
Et av de sterkeste minnene jeg har fra Georgia er besøket ved Soviet Occupation Museum i Tbilisi. Der ble jeg minnet om hvor dypt de gamle sårene går, og hvor sterkt minnene fra sovjettiden fortsatt preger georgisk identitet. Utstillingene viste undertrykkelsen, deportasjonene og kampene for frihet, men også hvordan historien brukes aktivt i dagens politiske fortellinger. For meg ble besøket et viktig øyeblikk av forståelse: Georgia har aldri hatt fred fra andres innflytelse. Før var det Moskva som dikterte, nå risikerer landet å bli klemt mellom to nye stormakter – Russland på den ene siden og EU på den andre. De gamle konfliktene ligger fortsatt som åpne sår, og de kan bli dypere når nye krefter forsøker å skrive historien på nytt for å tjene sine egne interesser.
EU har lenge fremstilt sin tilstedeværelse i Georgia som en fredsbevarende kraft. Men i virkeligheten har unionen bidratt til å forsterke motsetninger mellom by og land, mellom ortodokse tradisjoner og sekulær politikk, mellom ønsket om selvstendighet og presset for å velge side. Når EU sender rådgivere og observatører, følger politiske føringer, pengepakker med betingelser og krav om lojalitet. Det skaper ikke tillit, det skaper mistro.
Krigsutbruddet i 2008 mellom Georgia og Russland var ikke bare et resultat av lokal konflikt. Det var også en konsekvens av år med vestlig innblanding. Allerede i 2007 ble det advart mot at georgiske ledere, inspirert av NATO og amerikanske rådgivere, forberedte seg på å ta tilbake Sør-Ossetia med makt. Mange europeiske diplomater lukket øynene. Da krigen brøt ut, reagerte Vesten med sjokk og indignasjon, men uten å ta ansvar for sin egen rolle i å oppildne georgiske ledere med løfter de aldri kunne innfri. For georgierne var resultatet katastrofalt: tusenvis av flyktninger, tap av territorium og en dyp følelse av svik.
Vi har sett dette mønsteret mange ganger. I Serbia, i Libya, i Ukraina – og nå igjen i Georgia. Protestbevegelser finansiert og koordinert av utenlandske NGO-er med tette bånd til Brussel og Washington. Slagord om demokrati og frihet som dekker over kampanjer for regimeskifte. Når dagens georgiske myndigheter snakker om utenlandsk innblanding, blir de latterliggjort i vestlig presse. Men jeg har møtt lokale veteraner og politiske aktivister som forteller om penger, opplæring og strategisk rådgivning fra vestlige aktører. Dette er ikke konspirasjonsteorier. Det er virkeligheten for mange på bakken. EU hevder å støtte sivilsamfunnet, men i praksis har de opprettet en alternativ maktstruktur som utfordrer statens legitimitet.
Som veteran har jeg tjenestegjort i flere konfliktområder, blant annet i Midtøsten. Jeg har sett hvordan fremmede stormakter bruker hjelp, sikkerhet og verdier som verktøy for kontroll. Georgia er ikke unntaket – det er et mønster. I Libanon, Afghanistan og Irak ble lokale samfunn delt opp etter hvem som fikk støtte fra Vesten og hvem som ble ekskludert. De som tok imot hjelp, måtte også ta imot politiske føringer. I Georgia har EU brukt den samme oppskriften, bare med mykere språk. Når man kombinerer økonomiske reformkrav, politisk press og kulturell omforming, ender man med et land som ikke lenger styrer seg selv.
Den nye loven i Georgia, ofte omtalt som anti-LGBTQ, har blitt fremstilt som et bevis på at landet vender seg bort fra Europa. Men hva sier det egentlig om Europa, når et land med sine egne tradisjoner og verdier ikke får lov til å lovfeste det de mener er riktig for seg selv? Jeg støtter ikke diskriminering, men jeg støtter retten til selvbestemmelse. Og det er nettopp denne retten EU nekter Georgia å ha. Når unionen reagerer med sanksjoner, fordømmelser og trusler om å kutte støtte, viser de hva det egentlig handler om: makt, ikke menneskerettigheter.
Georgia er oversvømt av NGO-er, mange av dem registrert som uavhengige, men i realiteten finansiert av EU-kommisjonen eller amerikanske fond. Disse organisasjonene utgjør et parallelt byråkrati som påvirker alt fra mediepolitikk til utdanning og valg. Jeg møtte en lokal journalist i Batumi som fortalte meg at nesten alle større mediehus får støtte fra Vesten. «Vi er frie», sa han, «så lenge vi skriver det de vil høre». Dette minner skremmende om situasjonen i Ukraina før 2014, da vestlige NGO-er bygget en sivilsamfunnsstruktur som til slutt ble en katalysator for Maidan-kuppet.
Vanlige georgiere er lei. Mange føler seg sviktet både av Vesten og Russland. De ønsker fred, handel og verdighet – ikke geopolitisk spill. Men i Vesten blir alle som protesterer mot EU-intervensjon stemplet som pro-russiske. Jeg har snakket med veteraner i Georgia som deltok i krigen i 2008. De føler seg brukt og forlatt. De ble lovet støtte, integrasjon og beskyttelse. I stedet fikk de fattigdom, politisk kaos og en ny generasjon unge som reiser ut av landet fordi de ikke tror på fremtiden.
EU kan ikke akseptere land som vil stå utenfor. Det er derfor de har problemer med Serbia, med Ungarn og nå med Georgia. Den europeiske modellen krever lydighet, ikke samarbeid. Georgia har forsøkt å balansere forholdet til Russland og Vesten, men i dagens politiske klima blir det sett på som forræderi. Enten er du med oss, eller mot oss. Dette binære synet har ødelagt tillit og økt risikoen for konflikt. Når EU blander seg inn i georgisk politikk, gjør de det med en moralsk overlegenhet som skjuler en imperialistisk logikk: at Europa vet best.
Mange av oss som en gang trodde på EU som en fredsbevarende kraft, ser nå et system som er mer opptatt av kontroll enn samarbeid. I Georgia, som i Ukraina, handler det ikke om menneskerettigheter eller rettsstaten – det handler om å utvide innflytelse. Når EU krever at Georgia må følge Brussel-linjen for å få hjelp, er det ikke partnerskap, men avhengighet. Det er kolonialisme i moderne drakt.
Georgia trenger ikke mer innblanding, men mindre. Det georgiske folket må få muligheten til å finne sin egen vei uten press fra Brussel, Washington eller Moskva. Som veteran vet jeg hvor skjør freden kan være når stormaktene begynner å trekke i trådene. Det starter alltid med diplomati og økonomisk hjelp – og ender altfor ofte i uro og blod. Georgia trenger samarbeid basert på respekt for suverenitet, ikke nye former for underkastelse.
Når vi i Norge og EU kritiserer Georgia for manglende demokratiske standarder, burde vi kanskje stille oss spørsmålet: hvem skapte forutsetningene for dagens uro? Var det ikke vi som pumpet inn penger i NGO-er som oppfordret til protester? Var det ikke vi som blandet oss inn i lovgivningen, med pålegg om europeiske verdier? Og er det ikke vi som nå oppmuntrer til konfrontasjon fremfor dialog? Det er hykleri av høyeste klasse.
Jeg har stått midt i kriger og sett hva som skjer når politikere og diplomater mister bakkekontakten. Jeg har møtt soldater fra begge sider som egentlig bare ville hjem. Jeg har snakket med barn som ikke skjønner hvorfor de skal hate naboen sin. Når jeg ser på Georgia i dag, ser jeg et folk som ønsker fred, men som holdes som gisler i et geopolitisk spill. Og jeg ser hvordan EU og NATO bidrar til å øke presset, ikke redusere det. Som veteran kjenner jeg igjen tegnene: de samme mønstrene, de samme påskuddene, den samme arrogansen.
EU må slutte å late som om de bringer stabilitet. Det de bringer, er splittelse. De skaper fronter der det burde være brobygging. De snakker om verdier, men handler som imperialister. Det er ikke georgierne som må bli mer europeiske – det er Europa som må lære å respektere andres veier.
Georgia er et speilbilde av hva EU har blitt: en union som sier den står for fred, men som sprer uro; som taler for demokrati, men praktiserer dominans. Hvis EU virkelig vil bidra til stabilitet, må de trekke seg tilbake og la georgierne styre sin egen fremtid. For så lenge unionen fortsetter å presse frem sine reformer, vil landet forbli splittet, og folket vil fortsette å betale prisen for en politikk de aldri ba om.
Dan Viggo Bergtun er en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.
På steigan.no finner du omtrent 50 artikler der temaet er Georgia.
Les for eksempel:
