oss 100 kroner!
Fordi en kompromissløs minoritet av autoritære moralister ville det. Uten å møte motstand.
Finn Olstad tar i boka «Hvorfor havnet vi her?» opp et tema som knapt blir diskutert i Norge.
Finn Olstad viser til, ved hjelp av andre, som Colin Crouch, at den dominerende frigjøringa fra folkelig kontroll viser at vi er på vei tilbake til 1800-tallets styre av privilegerte eliter. Og til Nassim N. Taleb som forklarer denne utviklinga til «mindretallets diktatur» med at i «komplekse systemer holder det med en liten kompromissløs minoritet for å sette sine politiske interesser igjennom overfor en fleksibel eller tolerant majoritet». Fordi det har mangla organiserte og tilstrekkelig effektive motkrefter. De er blitt holdt i sjakk med disiplineringsmidlene påføring av skyld og skam.
Finn Olstad spør i boka:
«Vårt samfunn er i dag basert på den sosiale forsoningen som ga arbeidsfolks organisasjoner et ord med i laget og en hånd på rattet og vanlige folks barn mulighet til utdanning og sosial mobilitet, selvsagt omgjerdet av sosiale og kulturelle barrierer som alltid vil være der. Er vi på vei tilbake i retning av 1800-tallets eliteregime på den måten at politisk styring i stadig større grad unndras folkeflertallet til fordel for politiske, sosiale og økonomiske eliter? Som Crouch uttrykker det: «Politikk og statsstyring er stadig mer i ferd med å gli tilbake til privilegerte eliters kontroll, på en måte som har vært karakteristisk for førdemokratiske tider». Det framstår nok som en integrert del av generell og komplisert «utvikling». Men dreier det seg ikke også om økonomiske, sosiale og politiske eliters maktutøvelse og frigjøring fra folkelig politisk kontroll»?
Vi har mista de demokratiske kanalene, alt viktig vedtas av en elite som ignorerer og tilsidesetter folkets stemme i valg.
Svaret på hvorfor det er sånn, mener Olstad at det skyldes at:
«Arbeiderklassen, som fra begynnelsen av forrige århundre satte sitt preg på samfunnsutviklinga med virkning for lang tid framover, i stor grad har forsvunnet fra den sosiale og politiske scenen».
Olstad siterer forfatterne Ketil Skogen og Olve Krange som i et essay skriver:
… «institusjoner og organisasjoner med en tydelig middelklassebasis har det til felles at de aggressivt trenger seg på og vil forandre folks verdier, oppfatninger og livsstiler».
Det organiserte samfunnet er «stappfulle av folk med høyere utdanning som forvalter autorisert kunnskap, og som har makt til å definere hva som er rett og galt, godt og dårlig».
Alt dette møter, som Wolfgang Streeck skreiv om allerede i 2016, motstand gjennom «De fortrengtes, de utstøttes, tilbakekomst». Dette utgangspunktet ga oss Trump og Brexit. Og det fortsetter: 37 prosent oppslutning mot elitens ignorante styre i Frankrike ved siste valg, og nesten like stor motstand mot regjeringas politikk i dagens Tyskland.
Vi opplever et viktig brudd med en historisk tid. For, forsøk på forsoning og samarbeid som vi i Norge har hatt suksess med, gjelder ikke lenger. Nå er det «Fei dem vekk» som gjelder. «Ikke spør folk, ikke ta hensyn til dem». Mediene organiserer seg med militær disiplin. Det er et opplegg for borgerkriger, og større kriger.
I desember i fjor skreiv Wolfgang Streeck en artikkel om den elitistiske utviklinga, og at venstresida var blant dem som vil overtale folk til å leve annerledes og gjøre det umulig for dem å leve som de vil, på autoritært vis. Derfor dreier det seg ikke lenger om høyre og venstre, men for og imot de autoritære mener Streeck: Glem høyre-venstre, det er for eller imot de autoritære, de som vil bestemme over folks liv.
Tida etter murens fall: ‹ettermursperioden»
Olstad lurer på om de tretti åra fra Berlinmurens og Sovjetunionens fall fram til 2020 «kanskje …en gang [vil] få tilsvarende status i vår kollektive historieoppfatning som etterkrigstiden». Han kaller tida «ettermursperioden».
For meg er det viktigste at i ettermursperioden blei fredsavtalene etter siste verdenskrig oppheva, USA brakte krigene sine fra hele verden også til Europa og ikke minst blomstra krigslysten blant de universitetsutdanna barna til etterkrigsgenerasjonen. Alt på 1970-tallet forlot kapitalkreftene i Europa og USA etterkrigssamarbeidet om den økonomiske gjenreisinga etter verdenskrigen, og velstandsnedskjæringa begynte som Wolfgang Streeck har skrevet om. Olstad karakteriserer tida sånn:
Med den sovjetiske utfordringen og korrektivet til vestlig økonomi ryddet av veien var kapitalismen blitt enerådende. De sosialdemokratiske reguleringene var i ferd med å bli bygd ned lenge før det, og økonomien var i økende grad blitt transnasjonal. Men det var nå den globaliserte kapitalismen eller den kapitalistiske globaliseringen for alvor tok over. Bort med nasjonale særtrekk og beskyttelsesstrategier.
Hva skjedde? «Verdensborgernes samfunn»
Realinntekten falt. Fra 2007 til 2020 falt realinntekten i Norge per innbygger med 0,5 prosent etter å ha økt med 4,9 prosent årlig fra 1993 til 2006. Og velstandsutviklinga er lånefinansiert.
Våre statlige oligarker, de som gjennom egentlig statlige organer har fått makt til å bruke penger som de vil og berike seg som de vil, burde vært omtalt. Det er ikke bare i Russland det er oligarker, men også i Norge.
Arbeiderklassen:
«Arbeiderklassen, som fra begynnelsen av forrige århundre satte sitt preg på samfunnsutviklinga med virkning for lang tid framover, i stor grad har forsvunnet fra den sosiale og politiske scenen».
Det norske sosialdemokratiske partiet, med en oppslutning på oppunder 20 prosent, har hittil klart seg bedre enn øvrige sosialdemokratiske partier i Europa. Men også i Norge har sosialdemokratene «latt retorikken om «vanlige folks tur» fare til fordel for andre hensyn knyttet til et nytt energi – og kraftregime og stadig sterkere bånd til det kontinentale Europa».
Olstad beskriver på en forsiktig og ikke bastant måte at det må ha oppstått en kløft mellom «den tause majoritet» og de styrende. Oppslutningen om det som skjelles ut under merkelappen av de styrende og alle journalistene som «populister», mener Olstad «har et reelt grunnlag i folks opplevelse av å bli stilt utenfor den elitedominerte politikken». Dermed går Olstad over til kapitlet «Demokratisk underskudd, byråkratisk diktatur».
Fra medlemspartier til kartellpartier
Det er nå åpenbart for alle at partienes politikk ikke lenger utformes etter press fra medlemmene som tidligere, som kravet om folketrygd. Nå er det for det første knapt medlemmer i partiene lenger, og de styres og får sin politikk utforma av andre. Som Frp som nå får sin politikk utvikla av påvirkningsorganisasjonen First House.
Olstad nyanserer med «mye av problemet ligger i den manglende forbindelsen mellom de styrende og styrte», fordi en «politisk elite har i stor grad kuttet forbindelsen nedover og ser i større grad mot andre eliter, eksperter og teknokater, mediefolk og kommunikasjonsrådgivere». I motsetning til tidligere da partisystemet var i stand til «å kanalisere vanlige folks ønsker og behov oppover i den politiske beslutningskjeden».
Partitoppene reiser til Brussel, ikke til medlemmene
Olstad viser til partitoppenes manglende interesse for sin egne medlemmer til fordel for møter med:
«profesjonelle medierådgivere og studieturer til Brussel, Berlin og Davos. Det har ikke bare satt sitt preg på politikkens innhold, men også på retorikken, preget av den tekniske ekspertises ugjennomtrengelighet og medierådgivernes spinn».
Partiene er prega av elitesirkulering. Det at det er så mange unge på Stortinget, kan sees på som de åpenbart driver karrierebygging for å skaffe seg et utgangspunkt for behageligere og bedre lønna stillinger. Der det politiske engasjementet er nærmest et påskudd for å bli valgt. (Red.)
Høyesterett, et internasjonalt styringsorgan i Norge
Olstad skriver om Høyesteretts endring fra et upolitisk nasjonalt organ til et politisk organ for internasjonal juridisk kontroll over Norge. Viktigst er at han peker på at Høyesterett i Norge reelt har oppheva Grunnlovens bestemmelser om mindretallsrettigheter. Som jusprofessorene Eirik Holmøyvik og Christoffer Conrad Eriksen skriver: «I ein rettsstat med maktfordeling kan ikkje ein parlamentarisk mindretallsrett for opposisjonen vere avhengig av vurderinga til eit regjeringsorgan». (Klassekampen 09.04.2021).
De globale utopier
I Vesten har vi fått en del globale utopier. Drivi fram av det humanitær-politiske komplekset. Det er retten til innvandring i andre land, innføring av vestlig kontroll for «demokrati» i andre land med bomber og klimapolitikken. Olstad har brukt den amerikanske historikeren Samuel Moyns bok om globale utopier, The last Utopia. Moyn viser til at fra 1990-tallet inntrådte en varig politisk endring med et felles elitespråk der menneskerettigheter:
«beveget seg fra moral til politikk, fra aktivisme til byråkrati, rettsvesen og domstoler. Menneskerettigheter ble «overpolitikk» som trumfet tradisjonell interessepolitikk og nasjonale hensyn».
Olstad:
Globaliseringen og europeiseringen, den humanitær-politiske vendingen og det grønne skiftet henger sammen som prosjekter godkjent og fremmet av ettermursperiodens kanaler og uten hensyn til folkeflertallets mening. Vi er på de aller fleste områder blitt faktiske medlemmer av EU uten medbestemmelsesrett til tross for at folkeflertallet uttrykkelig har sagt nei. Innvandringspolitikken og det multikulturelle samfunnet er humanitær-politiske eliteprosjekter uten forankring nedover i samfunnet.
Dette er bare mulig ved nedbyggingen av nasjonalstaten, antyder Olstad. Og viser særlig til kampen for at påstanden om at det ikke skal finnes noen norsk kultur, og særlig den talen der kongen sjøl, i Slottsparken september 2016, avskrev nasjonalstaten.
Globale utopier og vekkelser
Vår tid preges av vekkelser, med likhetstegn med den norske kristendomsvekkelsen. Dag Solstad har skrivi bok «om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land». Som stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen sa på et møte om klimatrusselen på et møte forrige høst, at det ikke er noe som virker mer som en religiøs vekkelse i dag enn dagens klimaaktivister. Interessant nok kan det virke som om disse utopiske vekkelsene oppstår i kjølvannet av kriser, som et svar på utfordringer i et samfunn der endringer skjer raskt.
«Denne boka burde ikke bli skrevet eller utgitt»
Sånn har en av «vokterne» i vårt nasjonale «vokterråd» rundt personer som Jonas Bals og Eivind Trædal omtalt ei anna bok. Det er umulig å se på denne boka på en annen måte som et godt grunnlag for en kritikk mot «institusjoner og organisasjoner med en tydelig middelklassebasis [som] har det til felles at de aggressivt trenger seg på og vil forandre folks verdier, oppfatninger og livsstiler». (Sitat Skogen og Krange).
Dagens autoritære stempler alle innvendinger med alle eller noen av stemplingene i regla «høyre-ekstrem, nazistisk, fascistisk, populistisk eller uvitenskapelig». Det er det den autoritære og udemokratiske eliten som styrer oss i dag bruker som argument for sin politikk; den som for dem er «den eneste mulige politikken». Mange med doktorgrader og professortitler påstår på uvitenskapelig vis at «vitenskapen har talt», først og fremst om klimapolitikken med masse penger til «riktige» prosjekter. Dagens ensidighet og arroganse er beskrivi i Ibsens teaterstykke En folkefiende og den rå makta for denne autoritære ensidigheten blei vist fram i virkelighetens Berlin på 1930-tallet.
Fortsetter denne autoritære ensrettinga, vil ikke ei bok som Olstads — mild, saklig og dokumenterende, men likevel tydelig — være mulig å utgi om fem til ti år.
Takk
Finn Olstad bør takkes for at han har skrivi denne boka. Den bør lese av mange, for den beskriver veldig godt hvorfor vi har havnet der vi er, hvordan det har skjedd og den gir oss verktøy til å komme inn på en vei der folket igjen kan påvirke den politiske utviklinga før det vil ende i et opprør.
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
