Frykter Polen at Ukraina en dag kan komme med territoriale krav?

0

Det kan argumenteres for at de nasjonale sikkerhetspåskuddene som president Duda brukte for å legge ned veto mot Sejmens lovforslag om å gjøre schlesisk til et regionalt språk, dreier seg om trusselen om at ukrainere utnytter denne foreslåtte presedensen til å gjenopplive landets krav etter første verdenskrig til deler av dagens Polen.

Av Andrew Korybko

Det ble forklart i forrige måned hvordan «Sejmens godkjenning av schlesisk som et regionalt språk bør utløse til dyp refleksjon hos polakker» men da la president Andrzej Duda fra den forrige konservativ-nasjonalistiske regjeringen ned veto mot den nye liberal-globalistiske koalisjonens lovforslag. Hans offisielle nettsted forklarte årsakene, som for det meste dreier seg om det utbredte vitenskapelige synet om at schlesisk bare er en dialekt av polsk, ikke sitt eget språk som kasjubisk som ble gitt regional status i 2005.

Ingen av mediene som rapporterte om dette tenkte noe særlig på de nasjonale sikkerhetsargumentene han delte mot å gjøre Schlesisk til et regionalt språk. Duda var bekymret for at representanter for andre etnolektgrupper kunne bli oppmuntret av presedensen ved å gi Silesian denne statusen og advarte om at disse prosessene kunne utnyttes fra utlandet til å dele Polen. Deretter avsluttet han med å erklære at «dyrking av morsmålet tjener til å beskytte bevaringen av nasjonal identitet».

Selv om Duda antydet at Russland kunne blande seg inn i Polen gjennom disse midlene da han skrev at disse truslene kunne være «relatert til krigen som føres på østgrensen», er det mer overbevisende å argumentere med at Ukraina utgjør en mye større fare for landet hans. Den sørøstlige delen av dagens Polen var en del av det «ruthenske voivodskapet» under Commonwealth-tiden og omfattet et betydelig antall mennesker som i dag ble kalt ukrainere.

Det var på dette tidligere administrative og varige demografiske grunnlaget at den kortvarige «Vest-ukrainske folkerepublikken» gjorde krav på noen av de samme områdene og til og med de litt lenger vestover langs Karpatene. Den «ukrainske folkerepublikken» gjorde også hevd på andre mer nordlige deler av dagens Polens østlige grense med samme påskudd som at de stort sett var befolket av folk som Kiev anså for å være mer ukrainske enn polske.

Under Den andre polske republikk ble det forsøkt (stort sett uten hell) å polonisere ukrainerne (hvorav noen senere terroriserte og utførte folkemord på polakker), og så ble mange utvekslet med Sovjetunionen mot polakker som bodde i Sovjet-Ukraina etter at andre verdenskrig endret grensene. Andre utvekslinger med sovjetiske Hviterussland og Litauen, samt utvisningen av tyskere, førte til at «den polske folkerepublikken» ble den første etno-religiøst homogene polske staten siden Mieszko I’s grunnleggelse av Polen i 966.

Denne nye demografiske tilstanden forble på plass frem til 2022, hvoretter noen millioner ukrainere flommet inn i Polen, hvorav et betydelig antall fortsatt er der. Selv om de er spredt over hele landet, frykter ansvarlige medlemmer av staten, som Duda – hvis parti riktignok la til rette for denne prosessen med det formål å gjøre Ukraina til sin «juniorpartner» – at de kan bosette seg i sine tidligere påståtte grenseregioner og en dag agitere for «union» med Ukraina.

I motsetning til schlesisk er språket deres universelt anerkjent som forskjellig fra polsk, så scenen ville være duket for ukrainere til å utnytte språklige påskudd i henhold til den foreslåtte schlesiske presedensen for å få staten til å utvide en grad av kulturell autonomi for dem som det første skrittet mot politisk autonomi en gang i fremtiden. To av Kievs offisielle posisjoner i løpet av det siste året viser at Polen ikke kan utelukke scenariet med at naboen bevæpner denne prosessen mot det.

Zelenskys seniorrådgiver Podolyak erklærte i august i fjor at «[Polen] vil forbli [vår nærmeste partner og venn] til slutten av krigen. Etter den er over, vil vi selvfølgelig ha et konkurranseforhold, selvfølgelig vil vi konkurrere om ulike markeder, forbrukere og så videre. Og selvfølgelig vil vi helt klart innta pro-ukrainske posisjoner, beskytte disse interessene, forsvare dem hardt». Forutsigelsen om post-konflikt-konkurranse mellom disse to lover, slik det ble forklart, ikke godt for Polens territorielle integritet.

Flere måneder senere, i januar, signerte Zelensky et dekret «som tar sikte på å bevare den etniske identiteten til ukrainere i Russland», spesielt innenfor de delene av naboens moderne grenser som det tidligere ble gjort krav på av «Den ukrainske folkerepublikken». Et lignende dekret kan undertegnes med hensyn til Polen hvis deres forutsagte postkonflikt-konkurranse forverres, i så fall vil Polens territoriale integritet definitivt bli truet via denne femte kolonnen av Ukrainas potensielt grenseboende statsborgere.

Polen vil ikke kunne stole på USA eller det tyskledede EU for støtte i det tilfellet siden begge har interesser i å gjøre Ukraina til sin felles bastion for innflytelse på kontinentet etter at konflikten til slutt er over. De ville solgt ut Polen på et sekund for å fremme det beslutningstakerne deres anser som sine nasjonale interesser. Ukrainske tap i øst og sør til Russland kan derfor bli kompensert med gevinster i Vesten på Polens bekostning, men ikke med en gang selvfølgelig, en gang i fremtiden.

Polske politikere, som den hjemvendte statsministeren Tusk og hans regjerende liberal-globalistiske koalisjon, ville ivrig gått med på dette siden de allerede har omfattende underordnet landet sitt til Tyskland, som har sine egne interesser i Ukraina. Ideologien deres disponerer dem også for å tenke at det ikke ville gjøre noen meningsfull forskjell om de mistet disse områdene, siden det delvis åpne grenseregimet, med EU-aspiranten Ukraina på det tidspunktet, for det meste ville gjøre konsekvensene uklare for mange mennesker.

Det er bare de mer ansvarlige medlemmene av staten, som Duda, hvis parti la til rette for storstilt migrasjon av ukrainere til Polen som tidligere beskrevet, som bryr seg nok om Polen til å nekte Ukraina det juridiske påskuddet for å fremme dets muligens gjenopplivede krav i henhold til den foreslåtte Schlesien-presedensen. Det er med disse sensitive nasjonale sikkerhetsgrunnene han la ned veto mot lovforslaget om å gjøre schlesisk til et regionalt språk, som har alt å gjøre med latente hybridkrigstrusler fra Ukraina, ikke Russland.


Originalen finner du på bloggen til Andrew Korybko:

Does Poland Fear That Ukraine Might One Day Make Irredentist Claims Against It?

Oversatt for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.


Forrige artikkelUSAs utenrikspolitikk – en suksesshistorie
Neste artikkelLege: Vi ble lurt – vaksinene er gift
Andrew Korybko
Andrew Korybko er en amerikansk politisk analytiker med base i Moskva.