oss 100 kroner!
Vi har i de siste årene kunnet lese og høre mye om den amerikanske utenrikspolitiske fiaskoen.
- Den amerikanske invasjonen av Irak og den totale ødeleggelsen av det rike, sekulære irakiske sivil samfunnet. Etterfulgt av det kostbare, totalt, mislykkede forsøket på «nasjonsbygging».
I dag over 20 år etter invasjonen, er landet, splittet mellom ulike religiøse og stammemessige grupperinger og redusert til et forgjeldet, fattig land uten muligheter til å gi sin befolkning verdige kår.
For en fiasko!
- Bombingen og deretter fordrivelsen av Taliban styret i Afghanistan. Den etterfølgende 20-årige amerikansk- NATO-okkupasjonen av landet, og forsøket på å skape et anglosaksisk «demokrati» i vårt bilde. Som bare resulterte i et av verdens mest korrupte regimer totalt uten folkelig oppbakking, og et helt land avhengig av anglosaksiske almisser.
I dag er USA / NATO jaget ut av landet, de har etterlatt seg milliarder på milliarder av avansert militærutstyr, og Taliban sitter igjen i de afghanske regjeringskontorene. Som før!
For en fiasko!
- Bombingen av Libya som reduserte Afrikas mest velfungerende velferds samfunn med fred mellom de ulike stammene og befolkningsgruppene, til en ruinhaug. Med mer eller mindre selvstendige militser som i tiden etter ødeleggelsene, har kriget mot hverandre og dermed effektivt forhindret ethvert forsøk på å gjenskape den velstanden som en gang var.
For en fiasko!
- Ødeleggelsen av Syria. Den syriske «opposisjonen» som angivelig kjempet for de samme demokratiske verdiene som blir priset av den anglosaksiske verdenen, ble bevæpnet og finansiert for å styrte den FN-godkjente regjeringen i Syria.
Etter mange års krig og ødeleggelse, samtidig med ødeleggende sanksjoner som har styrtet sivilbefolkningen ut i bunnløs nød og elendighet og resultert i over 4 millioner flyktninger, ser det ut til at også her må amerikanerne se i øynene av de igjen kommer til kort. President Assad og hans styre sitter like trygt som tidligere.
For en fiasko!
- Finansieringen og den militære støtten til det israelske folkemordet i Gaza. En hel verden ser på med sjokk og avsky og trygler USA om å ikke fortsette å gi Israel midlene, økonomiske og militære til å fortsette massakrene. USAs Til døve ører og den amerikanske anseelsen når et nytt bunn-nivå.
For en fiasko!
Dette bare for å nevne noen eksempler på det som ofte blir omtalt som den amerikanske utenrikspolitiske fiaskoen.
Forutsetningen for å konkludere slik, er at man legger avgjørende vekt på de begrunnelsene som de amerikanske myndighetene legger frem som forklaring for sine handlinger.
Målet med Afghanistan okkupasjon var å fjerne Taliban og deretter drive med demokrati og nasjonsbygging i vårt bilde.
Målet med invasjonen og okkupasjonen av Irak var fjerning av en farlig despot som truet en hel verden med sine «atomvåpen», og deretter oppbygging av et velfungerende demokrati i vårt bilde.
Målet med borgerkrigen i Syria var å fjerne, eventuelt svekke en diktatorisk despot og erstatte han med en demokratisk regjering.
Målet med å støtte Israel militært slik at de kan gjennomføre folkemordet og fordrivelsene i Gaza, er å eliminere Hamas.
Men hva om det forholder seg slik at myndighetenes uttalte begrunnelser for krigene og ødeleggelsene slettes ikke er deres egentlige begrunnelser? Hva om deres mål er noen helt andre? Hva om begrunnelsene som de fremlegger for sine handlinger bare er ment for å «selge sin politikk» til offentligheten? Slik at offentligheten vil slutte opp om krigene, og til og med heie dem frem.
Eller hva om myndighetene har to tanker i hodet samtidig? Sine offentlige uttalte mål, samtidig med en annen, sekundær målsetting som faktisk er helt akseptabel hvis den første ikke lar seg realisere?
Hva om resultatene av deres bombing, krig, kupp, sanksjoner og så videre blir at disse målene blir oppfylt.
Da snakker vi egentlig om en sammenhengende suksesshistorie og ikke noen fiasko.
Konspirasjonsteori?
På en måte ja. Hvis det å tvile på myndighetenes retorikk er konspirasjonsteori.
Konspirasjoner lar seg sjeldent bevise. Da må det skje en glipp i tilsløringen av hva som egentlig skjedde.
For eks. at en mann ved navn Zapruder, som eneste person, faktisk filmet mordet på president John F. Kennedy. På filmen, tatt opp med et gammeldags 8mm filmkamera, men likevel skarpt nok til at alle detaljer er med, ser man tydelig at hodet til Kennedy blir kastet bakover og til venstre av det siste skuddet. Det som drepte han. Problemet var at det ble påstått fra myndighetene at «morderen», Lee Harvey Oswald, skjøt fra 6 etasje, i en bygning som lå bak Kennedy! Interessant nok ble filmen beslaglagt av myndighetene og hemmeligstemplet, men er nå blitt frigitt.
På samme måte ble mordet på broren, Robert Kennedy, i 1968, angivelig utført av Sirhan Sirhan. Han sto 2 meter foran Kennedy og skjøt flere skudd. Problemet var at ved obduksjonen (obduksjonsrapporten ble også hemmelighets stempelet, men er senere blitt frigitt) ble det konstatert at skuddet som drepte Robert Kennedy ble avfyrt på 5 cm hold. Bakfra! Og traff Kennedy bak høyre øret. (Kruttslammet satt i såret)
Så slike «glipper» avslører at å ha en viss grad av skepsis til myndighetenes forklaringer både er nødvendig og sunt.
Når det gjelder storpolitikk er det adskillig vanskeligere. Men også her blir dokumenter frigitt når det har gått lang nok tid til at hendelsen ikke har offentlig nyhetsverdi. Og dermed blir til en liten fotnote på side 16 i en eller annen litt radikal/liberal avis.
For eksempel at USA iscenesatte kuppet mot den demokratisk valgte presidenten i Chile og fikk innsatt et skrekkvelde av et diktatur, for eksempel at USA har forsøkt å myrde statslederen på Cuba, Fidel Castro, i alt 8 ganger, for eks. at USA faktisk ikke hadde noe bevis på at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, men likevel invaderte landet og la det øde. Oppramsingen kan fortsette nesten i det uendelige.
Det de frigitte dokumentene ofte viser, er at myndighetene har løyet. Om sin rolle i katastrofen.
Det er vi nå blitt vant med og vi aksepterer det på samme måte som vi aksepterer uvær. Det dokumentene imidlertid ikke forteller noe om, er hvorvidt myndighetene har hatt helt andre mål for sine handlinger, enn de offentlig uttalte.
Dokumentasjon på dette er uhyre vanskelig å oppdrive. Det måtte være at noen fremtredende personer som hadde vært delaktige i beslutninger om legge andre land øde, på sitt dødsleie, for å unngå en fellende dom i skjærsilden, valgte å fortelle hva som egentlig foregikk.
Men i mangel på konkret dokumentasjon, kan vi likevel resonere. Forsøke å koble sammen USAs handlinger med andre historiske og nåtidige hendelser. Se etter mønster. Se etter paralleller. En forutsetning for denne resoneringen er at vi forlater utgangspunktet om at de amerikanske styresmaktene ikke vet hva de gjør. At de handler i uvitenhet. At de gang på gang bommer. At de ikke er i stand til å se rekkevidden av sine handlinger. (selv om det mange ganger kan virke slik)
Vi må ta utgangspunktet: De har en plan! De vet utmerket hva de gjør.
Hovedtanken er:
Hva om målsettingen til USA og NATO slettes ikke er edel? Hva om de egentlig ikke bryr seg om hvorvidt afghanske kvinner går på skole eller ikke, hva om de ikke bryr seg om Syria er et diktatur eller ikke, hva om de ikke bryr seg om Gaddafi skulle til å begå folkemord eller ikke?
Tanken er jo nærliggende. Det finnes et utall av skrekkelig diktaturer som USA har sørget for har kommet til makten ved å avsette demokratisk valgte ledere, det finnes flere land som har utført regelrette folkemord på sin egen befolkning, (for eks den amerikanske støttede generalen Suharto i Indonesia som etter å ha kommet til makten ved et militærkupp satte i gang et folkemord på kommunister og deres sympatisører (Mellom 1.500.000 og 2.000.000 ble myrdet), Det finnes mange land, nære allierte med USA, hvor kvinner ikke på lang nær har de samme rettigheter som menn.
Ingen av disse landene som ifølge retorikken oppfyller kravene til å bli invadert, bombet, sanksjonert og så videre har blitt invadert, bombet, sanksjonert eller på annen måte motarbeidet av USA. Tvert imot. De har blitt belønnet og støttet på all mulig måte. Også i arbeidet med sine folkemord!
Det er da jeg tenker på den romerske senatoren, Cato den eldre, som etter en reise til Karthago i år 157 før vår tidsregning, ble så imponert over byens enorme rikdom og utvikling at han konkluderte med at byen måtte ødelegges for enhver pris, slik at den ikke kunne bli en konkurrent til Roma. Han avsluttet derfor alle sine taler i senatet med:
«Ceterum censeo Carthaginem delendam esse”.
(Forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges)
Det hjalp. Roma gikk til krig mot Karthago (Den 3. punerkrigen 149 – 146 f kr.), vant, og jevnet hele byen med jorden. De 50.000 overlevende av byens befolkning ble alle som en solgt som slaver.
Hva om USA / NATO har en slik dagsorden? Ødelegge ethvert land som nekter å underordne seg. Land som selv vil ha hånd om sine naturressurser, som selv vil bestemme hvem de skal samarbeide med og stille seg solidarisk med. Land som forsøker å gå sine egne veier og som ikke bare lykkes i det, men faktisk klarer å skape et samfunn som kan fremstå som et eksempel for andre land.
Hvis vi ser på saken fra den vinkelen, da trer mønsteret frem. Et mønster som tydelig viser at det er disse vågale landene, som hardnakket hevder sin rett til en selvstendig utenriks og økonomisk politikk, som utsettes for bombing, ødeleggelse, diktatoriske kupp og sanksjoner.
Ikke fordi de truer noe annet land.
Ikke engang fordi de truer USA og NATO. Ingen statsleder med et fnugg av sunn fornuft ville våge å angripe verdens avgjort mektigste krigsmaskin.
Men fordi de ikke vil underordne seg – og den sykdommen kan spre seg til andre. Det gjelder å stanse den før større deler av verden blir infisert.
Hvis vi anlegger dette perspektivet kan jeg ikke se det på annen måte enn at USA / NATOs utenrikspolitikk har vært en eneste lang, sammenhengende suksesshistorie.
De har lykkes i å forvandle de fleste selvstendighetssøkende, relativt velfungerende land til vrak gjennom ødeleggende krig. De har i alle hovedsak lyktes i å fjerne demokratisk valgte statsledere med kupp og invasjoner. De har innført ødeleggende økonomiske sanksjoner mot gjenstridige land og derved spredd sult, nød og elendighet i tidligere velorganiserte samfunn.
Om landets befolkning har lidd? Underordnet.
Om landet er blitt et demokrati? Underordnet.
Om landet etterpå har havnet under den amerikanske paraplyen med andre ord underordnet seg? Ønskelig, men underordnet.
Det viktigste er nemlig at landet ikke blir et eksempel på at det kan være mulig og ønskelig å forsøke å gå sine egne veier.
Enten underdanighet eller ødeleggelse. Pest eller kolera.
Hvis nå dette er USAs utenrikspolitiske mål. Underdanighet eller ødeleggelse, så må man si at Irak krigen var en skikkelig suksess, landet ble totalt smadret. Likeledes Libya, Vietnam, Kampuchea, Chile, Brasil, Syria, Afghanistan, Nicaragua og så videre.
Målene ble oppnådd. Ødeleggelsen var total. Regjeringene ble styrtet.
Om det er moralsk forkastelig eller ikke, er underordnet.
Om deler av den liberale eliten i verden får USA i vrangstrupen, er underordnet.
Det som er viktig er at det fungerer!
Og det gjør det!
