oss 100 kroner!
Fakta-industrien lider av patologisk postmodernisme som gjør den ute av stand til å erkjenne objektive sannheter. De internasjonale selskapene profitterer på det akademiske tankeviruset.
Freddie Sayers deltok i går i House of Lords i Westminster i en parlamentarisk høring om framtiden av nyheter der de pratet om desinformasjon.
Sayers har snublet over noe mildt sagt sjokkerende som heter Global Disinformation Index (GDI).
GDI blir brukt av næringslivet til å sjekke for merkevaresikkerhet, slik at man slipper å bli assosiert med noen som kan skade bedriftens omdømme, (og dermed bli kansellert).
Som «seg hør og bør», har de en diger svarteliste med nettsteder og annet som allerede er kansellert, ikke fordi de er non-faktuelle, men fordi de fronter «feil narrativ».
GDI sørger i praksis for å sensurere bort alt som strider imot de offisielle narrativene, eller det politiske konsensus. Om det er fakta eller ei, er irrelevant, for hvis det er faktaopplysninger som strider mot et større konsensus, er det ikke-fakta.
GDI startet i Storbritannia i 2018 med det uttalte målet å:
«Ødelegge forretningsmodellen for nettbasert desinformasjon ved å kutte finansieringen til de aktørene som driver med dette».
Ifølge videoen har grunnleggerne av GDI knytninger til Verdens økonomiske forum (WEF), George Soros’ Open Society Foundation, og til den amerikanske etterretningen.
Fra nettsidene til GDI:
Det blir verre. I tillegg til at GDI – som regulerer sannheten og narrativene – er finansiert av de store multinasjonale selskapene, er de også finansiert av den britiske regjeringen, EU, det tyske utenrikskontoret, og indirekte av det amerikanske utenriksdepartementet.
«Sannheten» er med andre ord et offentlig privat samarbeid (OPS). Minner om at et kjerneelement innen fascismen er når det offentlige smelter sammen med de store private selskapene (korporatisme).
Mange ser på denne typen faktasjekk-industri og kanselleringsindustri (bedrifter kansellerer hverandre for å beholde omdømme) som en bra ting, for da får vi luket ut feilopplysninger.
Da å må du tro om igjen. Det er ikke slik det fungerer.
Etter 2018 har GDI utvidet sin definisjon på hva desinfomasjon betyr. De har nå trent sine algoritmer og sine faktasjekkere til å lete etter noe som heter «adversarial narratives» som betyr noe sånt som antagonistisk, fiendtlig eller uvennlig narrativ.
Det vil si at man ikke faktasjekker på grunnlag av om det er faktuelt riktig, men om det kan sette folk opp mot hverandre ved å angripe et individ, en institusjon, eller «vitenskapen».
En av grunnleggerne av GDI, Clare Melford, gav et intervju i London 2021 ved School of Economics, hvor hun sa (se også i vedlagt video):
«På grunn mye desinformasjon jeg håper jeg har vist, handler det ikke bare om noe er sant eller usant. Dette unnslipper grensene for faktasjekking. Noe kan være faktuelt nøyaktig, men likevel ekstremt skadelig, og det fører oss til en kanskje mer nyttig definisjon av desinformasjon, som er instansiert gjennom disse forskjellige narrativene.
Det er ikke å si at noe er, eller ikke er, desinformasjon, men det sier at innhold på dette nettstedet, eller denne artikkelen, er innhold som er anti-immigrant, innhold som ar anti-kvinner, innhold som er antisemittisk».
Mange vil kjenne seg igjen
Det viste seg å ikke stemme at transseksuelle tok mer selvmord enn andre. Selv om dette var statistisk sant, var det lenge postmodernistisk «usant», fordi det var antagonistisk til hovednarrativet; at vi må gjøre noe for de transseksuelle.
Om det er statistisk sant at mRNA-vaksinen fører til mer skade enn gagn, er det postmodernistisk «usant», fordi hovednarrativet er at vaksiner er helsefrelse.
Om det er statistisk sant at vi får mer gruppevoldtekter og gjengkriminalitet når vi får inn mange innvandrere fra kulturer som vanskelig lar seg integrere, er den postmodernistiske «sannheten» at det skyldes trangboddhet, og at menn generelt må skjerpe seg (menn er ikke narrativ-messig under postmodernistisk beskyttelse).
Når fakta og statistikk er antagonistisk/fiendtlig relatert til trosretningen (hovednarrativet), trumfer trosretningen, og postmodernistene øremerker det som «faktafeil».
Som postmodernist har man «license to lie» siden man tilhører den «rette trosretningen». Andre kan ikke lyve, men postmodernistene skal lyve, hvis de er gode postmodernister.
Dette gjør det naturligvis bort imot umulig å diskutere saklig med en postmodernist, men det slipper du vanligvis, for hen vil kansellere deg før du får sjansen til å utfordre hens narrativ.
Kanselleringskulturen er et direkte produkt av postmodernismen. En postmodernist kan naturligvis ikke debattere uten skitne triks (brønnpissing, guilt by assosiation etc) fordi den forsvarer løgnen.
Men stemmer det at løgnaktigheten er postmodernisme?
Jeg spurte roboten Chat-Gpt om følgende:
«Kan du hjelpe meg med disse to utsagnene, ved å plassere dem i dagens rådende filosofiske tankegods?
1. Sannheter har en moralsk ladning. En sannhet som forstyrrer et større narrativ som er konsensus, er usann, selv om man objektivt sett kan bevise det. Sannheten er relativ.
2. Sannheten har ingen moralsk ladning. Den bare er. Det er viktig å snakke sant, selv om sannheten er ubehagelig, eller går på tvers av et større narrativ som man regner som konsensus i samfunnet. Målet er å finne de objektive sannhetene, selv om man aldri kommer helt i mål.»
Den svarte:
«Utsagn 1: Sannheter har en moralsk ladning.
Dette utsagnet resonnerer sterkt med postmodernistiske ideer.
Postmodernisme er en bred bevegelse innen kunst, arkitektur, og kritisk teori, spesielt fra midten av det 20. århundre, som utfordrer eller avviser tidligere normer og konvensjoner i vestlig kultur.
I filosofien er postmodernister kritiske til ideen om objektive universelle sannheter, og argumenterer for at sannheter er sosialt konstruerte og dermed relative.
Postmodernisme:
Relativisme:
Sannheten er ikke absolutt, men avhenger av kulturelle, sosiale, og historiske kontekster.
Makt og diskurs:
Sannheten er et produkt av diskursive konstruksjoner som tjener visse makthavere, og kan således ha en «moralsk ladning» i den forstand at det som anses som «sannhet» kan undertrykke andre perspektiver eller virkeligheter som er uønskede av status quo.
I dette lys, kan første utsagn sees som et ekko av Michel Foucaults ideer om makt/kunnskap hvor hva som regnes som «sannhet» er dypt integrert med og et produkt av maktstrukturer, og dermed kan en «sannhet» som forstyrrer et større narrativ faktisk betraktes som usann innenfor disse strukturene.
Utsagn 2: Sannheten har ingen moralsk ladning.
Dette utsagnet kan plasseres innenfor modernistisk epistemologi og vitenskapelig realisme.
Disse strømningene fokuserer på søken etter objektiv kunnskap og sannhet gjennom vitenskapelige og rasjonelle metoder.
Vitenskapelig realisme og objektivisme:
Objektivitet:
Sannheten er uavhengig av våre tanker eller følelser. Det handler om å beskrive virkeligheten så nøyaktig som mulig.
Vitenskapelig metode:
Gjennom empiriske undersøkelser og logisk resonnement, kan mennesker nærme seg sannheten, selv om den aldri kan kjennes fullstendig eller med absolutt sikkerhet.
Etisk forpliktelse til sannhet:
Det er moralsk viktig å søke sannheten og å formidle sann informasjon, selv når den er ubehagelig eller kontroversiell.
Dette perspektivet reflekterer ideer fremmet av filosofer som Karl Popper og hans teori om vitenskapelig falsifikasjon, hvor en hypotese kontinuerlig testes for å se om den kan motbevises, noe som nærmer oss den objektive sannheten.
Konklusjon
De to utsagnene illustrerer en fundamental spenning i samtidsfilosofi mellom postmodernistisk relativisme og modernistisk objektivisme.
Det første utsagnet faller under postmodernisme som betviler den absolutte naturen av sannhet og knytter den til sosiale og politiske maktstrukturer.
Det andre utsagnet ligger nærmere vitenskapelig realisme, som forsøker å opprettholde et klart skille mellom fakta og verdier, og ser på sannhet som en objektiv tilstand som kan og bør nærmet seg gjennom rasjonell undersøkelse og empirisk vitenskap».
Hva skjer når postmodernismen inntar de medisinske «narrativene»?
I november 2020 skrev redaktøren i det prominente medisinske tidsskriftet BMJ en lederartikkel med denne overskriften:
«Politicisation, “corruption,” and suppression of science».
Redaktøren forklarte at de som tidsskrift ikke fikk lov til å publisere det de ønsket selv om det var god forskning på grunn av korrupsjonen han kalte «det medisinsk politiske kompleks».
Han skrev at korrupsjonen hadde forverret seg under pandemien, og at folk dør på grunn av dette. Han nevnte også Lancet og at de var plaget med det samme problemet.
Det vi var vitne til da denne artikkelen ble publisert var en redaktørs desperate rop om hjelp.
Den medisinske forskningslitteraturen skulle tilpasses narrativet. Narrativet skulle blant annet utvikle seg til at mRNA-vaksinen var «trygg og effektiv», og at vaksiner generelt er en gave fra himmelen.
Da nyttet det ikke å komme med faktaopplysninger som motstrider dette.
Narrativene tilpasses legemiddelgiganten m.fl. Ikke folkehelsen. Narrativene er korrupsjonen.
Alle de som hadde opplysninger som advarte mot å ta den nødgodkjente, og minimalt testede, mRNA-vaksinen ukritisk, for eksempel å gi den til barn, ble møtt av postmodernister:
«På generelt grunnlag er du en konspiratorisk antivakser. Dine faktaopplysninger strider mot hovednarrativet, og er skadelig og farlig. Tror du at du vet bedre enn forskningen du eller? Vi må nok kansellere deg fra å delta i diskusjonen.»
Plutselig ble man møtt av postmodernister på steroider, som forsvarte en kriminell legemiddelmafia.
Ikke en gang lederartikkelen til BMJ, som jo var informasjon rett fra hestens munn, var interessant, fordi den var imot narrativet. Absurditeten kan illustreres slik:
De medisinske tidsskriftene:
«Vi serverer dere korrupt bias ved våre publikasjoner.»
Postmodernistene:
«Vi tror dere ikke, fordi det strider mot vår trosretning (narrativet).»
Postmodernismen har gjort samfunnet til en gjeng med relativistiske hodeløse høns som ikke vet forskjell på sant og usant, rett eller galt.
De som tjener på dette, er den globale mafiaen. De kan aldri avsløres fordi sannheten er like relativ som masteroppgaven til den nylig avgåtte helseministeren.
Og for Guds skyld… Husk at faktasjekkerne er postmodernister (løgnere). Det er umulig å faktasjekke noe som helst hvis din grunnleggende ideologi er at sannheten er relativ og skal tilpasses narrativet.
Hvis dette er postmodernisme, hva er da woke-kulturen?
Woke-kulturen er postmodernisme på steroider.
Bindersinitiativet inviterer til mini-seminar i Stavanger 20. april
Befolkningen i Vesten er utsatt for propaganda og psykologisk krigføring i et omfang vi aldri har sett maken til. Det er viktig å bringe frem kunnskap og innsikt om dette temaet. Andreas K. fra Lov og Helse gir en beskrivelse og analyse av det vi utsettes for. Dette er en god mulighet til å øke din forståelse for hvordan informasjon formes og brukes i det moderne samfunnet.
WHO arbeider aktivt sammen med sine partnere for å styrke udemokratisk maktutøvelse på globalt nivå. Det foregår prosesser i hele verden for å tilpasse nasjonal lovgivning til å avgi suverenitet og beslutningsmyndighet i helse- og pandemispørsmål til WHO. Det er hva den nye WHO traktaten handler om. Dette er en del av et større bilde der demokratiet svekkes samtidig som globale krefter styrker sin makt. Trond Skaftnesmo har skrevet bok om temaet og gir oss en grundig og oppsiktsvekkende orientering.
Sted: Clarion Hotel Stavanger, Arne Rettedals gate 14, 4008 Stavanger, Norway
Tid: 20 april. Kl. 15:30 til 19:00.
Programmet inkluderer pauser og mulighet for diskusjon etter foredraget.
