Det er ikke deg det er noe galt med. Det er maten, står det på baksiden av boken Ultraprosessert skrevet av Chris van Tulleken. [i]
Egentlig er det ikke maten det er noe galt med. Det er de som produserer maten det er noe galt med. Det er de som tillater at maten ødelegges det er noe galt med. Det er de som tillater at det som ikke er mat omtales som mat, og ekstra galt at de kaller den for sunn mat. Det er de som utformer kostrådene, som omtaler dødelige og uspiselige substanser som mat, det er noe galt med.
Boken Chris van Tulleken har skrevet er en innholdsrik bok om ødelagt ultraprosesssert mat som skader barn og unges helse, mat som stjeler fremtiden deres, mat om sakte tar livet av dem. Matindustrien gjør dette med overlegg, og det velsignes av akademia, statens ernæringsråd og politikere. Mange har blod på hendene.
Forskningen innen faget mitt, mat og ernæring, er korrupt, og har vært det lenge. Vranglæren gjennomsyrer hele skolesystemet, fra topp til tå, fra universitetsnivå til barnehager. I skrivende stund legges det ut nye kostråd. Kritikken hagler, men den preller av myndighetenes rådgivere innen ernæring og helse. Kostrådene er blitt politikk, og det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget ser ut til å være hentet fra det grønne skifte. I tillegg til at de nye kostrådene har en negativ effekt på den norske folkehelsa, er det også svært negativt for norsk tradisjonsmat, norsk matkultur og matproduksjon, levebrødet til en hel næring, kulturlandskapet og bruken av norske naturressurser. Vi anbefales blant annet til å spise mindre kjøtt, noe som indirekte og uten tvil vil øke forbruket av ultraprosessert vegansk mat. Det er ikke kjøtt i seg selv, norsk lam, som øker risikoen for tarmkreft, det er ultraprosessert uspiselig og død mat. Under utforming av de nye kostrådene kan de umulig ha lagt til grunn forskning på menneskers indre økosystem, tarmfloraen.
For meg og mange andre, er ikke kunnskapen om ultraprosessert mat noe nytt. Jeg har skrevet om temaet i over 20 år, både på egen nettside, kronikker i avisene og artikler i blant annet Dinmat.no den gang nettsiden eksisterte. [iii] Jeg er egentlig trøtt og lei av temaet. Trøtt og lei av fremmedgjøringen av vår matkultur. Det er gått altfor langt. Folk har ikke et forhold til maten, råvarene. De spiser ikke råvarer, de spiser produkter, som taco på fredager og Mr Lee i matpausen på skolen. Maten er gjort om til en død ting i en emballasje, et objekt, noe vi kjøper i butikken og hamstrer i skapet.
Kullsmør, det ultimate ultraprosserte produktet
I bokens kapittel 4, del 1, har forfatteren skrevet om kullsmør , margarin. Her var det mye interessant å lese. Blant annet hva en giftgassfabrikk i Libya har til felles med margarinen i kjøleskapene rundt i Norges land. Den margarinen kostrådene anbefaler det norske folk å velge fremfor meierismør som er ekte vare. For den døde maten, med margarin i front, har en stygg historie.
I 1989 ble en fabrikk som produserte giftgass i Lybia, eid av det tyske selskapet Imhausen-Chemie, dømt for å produsere og sende illegale rusmiddelet exsteacy til USA. Samme selskapet ble anklaget for å bistå Libya med å bygge nervegassfabrikk, kjemiske våpen, som viste seg å være verdens største fabrikk for kjemiske våpen med daglig produksjon på mellom 10 og 40 tonn sennepsgass. Eieren, Jürgen Hippenstiel-Imhausen (Hippi), ble dømt til 5 års fengsel. Han ble av aktoratet beskrevet som den ypperste forhandleren av død.
Historien stopper ikke der, den begynte mange år tidligere. I 1912 tok bestefaren til Jüurgens kone, Arthur Imhausen, over et såpeselskap som produserte kjemikalier/eksplosiver, under første verdenskrig. Etter krigen fant Imhausen ut at parafinvoks, avfall etter drivstoffproduksjon, kunne være nyttig for nazipartiet han var medlem av. Han forsto at når parafin kunne brukes til såpe, så kunne det også brukes til noe annet. Med hjelp av en politiker, og nazistpartiet, begynte han å lage spiselig fett av parafinen som var biproduktet etter omdannelsen av kull til flytende brensel.
Fettet var hvitt, smakløst og voksaktig, ikke å langt nær så smakfullt som smør. De tilsatte derfor kjemikalet diacetyl som gav smørsmak, blandet fettet med vann, salt og litt betakaroten for å få det til å se appetittlig ut. Kullsmøret ble brukt som mat til troppene, og de testet ut blandingen på 6000 fanger i konsentrasjonsleirene. Kullsmøret ble godkjent på tross av studier som viste at det syntetiske fettet forårsaket alvorlige nyreproblemer og dekalsifisering av knokler hos dyr.
Etter krigen lot den allierte okkupasjonsmakten Imhausen Chemie fortsette driften. Arthur Imhausen ble satt inn som president for det tyske industri- og handelskammeret. Sønnen tok over selskapet som eksisterer i ulike former den dag i dag. Selskapet hadde også partnere under andre verdenskrig som støttet opp under nazistenes krigsinnsats. De fikk i ettertid høye stillinger i selskaper som blant annet IG Farben, i dag kjent som BASF, Bayer (produserer legemidler og injeksjoner) og Hoechst. Hovedkvarteret i Frankfurt unnslapp bombene under krigen og ble CIAs hovedkvarter etter andre verdenskrig.
Ultraprossesert mat, kjemiske våpen og legemidler
Historien viser at det er de samme selskapene, samme interessene som står bak både ultraprosessert mat, kjemiske våpen og legemidler, inkludert mRNA-tranfeksjonene. Forvandlingen av tysk kull til «kullsmør», til margarin, er den første syntetiske, ultraprosesserte matvaren. Siden den gang har myndighetene i den vestlige verden støttet uetiske produksjonsselskaper med å drive propaganda for margarin og annen helseskadelig ultraprosessert mat. Kostrådene som anbefaler margarin, kullsmøret, på brødskiva, vitner om det.
Om professorene som utformer kostholdsrådene hadde lest boken til Chris van Tulleken, så hadde kanskje de nye rådene våre sett annerledes ut. Eller kanskje ikke, når det igjen viser seg å være politikk og profitt, og ikke vitenskap og fornuft som legges til grunn for utforming av kostrådene.
Herved anbefales boken til de som bryr seg om egen og andres helse.
I 1929 skapte Rockefellers Standard Oil et nytt internasjonalt kartell sammen med IG Farben (det fjerde største selskapet i verden) under Young Plan. Owen Young var direktør for Rockefeller Foundation som ledet General Electric.
I 1928 innførte Young en tysk gjeldsnedbetalingsplan som gav opphav til Bank of International Settlements (BIS), samt konsoliderte et internasjonalt kartell av industrimenn og finansmenn fra City of London og Wall Street. Henry Fords tyske virksomhet slo seg sammen med IG Farben, Dupont industries, Storbritannias Shell og Rockefellers Standard Oil. Kartellavtalen fra 1928 gjorde det også mulig for Standard Oil å overføre alle patenter og teknologier for produksjon av syntetisk bensin fra kull til IG Farben, og dermed tillot Tyskland å øke fra å produsere bare 300 000 tonn naturlig petroleum i 1934, til utrolige 6,5 millioner tonn (85% av det totale) under andre verdenskrig.
Tyskland hadde ikke tilgang til olje, men de hadde store kullgruver i Ruhr- området. Hadde ikke denne patent-/teknologioverføringen funnet sted, ville den moderne mekaniserte krigføringen som preget andre verdenskrig aldri kunne ha funnet sted.
oss 100 kroner!
