oss 100 kroner!
Kristalina Georgieva, administrerende direktør i IMF, har nettopp blitt gjenutnevnt for en ny femårsperiode uten motstand. I forhåndspresentasjonen av det halvårlige møtet i Verdensbanken og IMF skisserte hun hvordan IMF ser på verdensøkonomien i 2024 og gjennom resten av dette tredje tiåret av det 21. århundre. Hun la fram en dyster analyse. Forut venter et «tregt og skuffende tiår». Faktisk, «uten en kurskorreksjon er vi … på vei mot de lunkne tjueårene». Hennes kommentarer gikk foran utgivelsen av IMFs siste World Economic Outlook, inkludert langsiktig prognose for verdensøkonomien.
Michael Roberts omtaler dette i artikkelen The tepid twenties.
I rapporten heter det:
«Stilt overfor motvind på mange hold, har også framtidige vekstutsikter surnet. Global vekst vil avta til rett over 3 prosent innen 2029, ifølge anslag på fem år fremover. Vår analyse viser at veksten kan falle med omtrent et prosentpoeng under pre-pandemi-gjennomsnittet (2000-19) ved slutten av tiåret. Dette truer med å reversere forbedringer av levestandarden, og ujevnheten i nedgangen mellom rikere og fattigere nasjoner kan begrense utsiktene for global inntektskonvergens».
«Et vedvarende lavvekstscenario, kombinert med høye renter, kan sette gjeldens bærekraft i fare – begrense regjeringenes kapasitet til å motvirke økonomiske nedganger og investere i sosial velferd eller miljøtiltak. Dessuten kan forventninger om svak vekst motvirke investeringer i kapital og teknologier, og muligens forsterke nedgangen. Alt dette forverres av sterk motvind fra geoøkonomisk fragmentering og skadelig ensidig handels- og industripolitikk».
Hoveddriveren for vekst i verdensproduksjonen er gjennom økt produktivitet av arbeidskraft, og som har avtatt. Og dette «vil sannsynligvis fortsette å avta, drevet av utfordringer som økende vanskeligheter med å komme opp med teknologiske gjennombrudd, stagnasjon i utdanningsnivå og en langsommere prosess der mindre utviklede økonomier kan hamle opp med sine mer utviklede jevnaldrende».
IMF gjør det helt klart at den kapitalistiske produksjonsmåten ikke klarer å levere økt produktivitet, noe som er avgjørende for å møte de sosiale behovene til 8 milliarder mennesker. Og hvorfor? For det første fordi innovasjon svinner. I ordinær økonomi måles dette ved det som kalles total faktorproduktivitet (TFP), mengden produktivitet som ikke kan forklares med investeringer i produksjonsmidler eller i å ansette arbeidskraft – det er en rest for å fullføre det totale produktivitetsnivået. I dette tiåret så langt har den globale TFP-veksten avtatt til den laveste hastigheten siden 1980-tallet.
Kommentar:
Når kapitalismens egne talsmenn og -kvinner på øverste nivå må innrømme at det står så dårlig til med systemet deres, er det jo fristende å peke på at deres egen klasse har gjort sitt ytterste for å forsterke problemene og gjøre dem kroniske.
Hvor genialt er det da å styrte hele verden ut i økonomisk nedstengning for angivelig å bekjempe et luftveisvirus (som jo beviselig ikke lar seg stoppe på den måten) og påføre verden økonomiske tap i størrelsesorden av USAs BNP? Hvis problemet er stagnasjon og mangel på innovasjon, hvor smart er det da å prøve å strupe en av verdens største energiprodusenter (Russland) og bryte forbindelsene til verdens største industrinasjon og raskest voksende teknologiutvikler (Kina)? Og hvor genialt er det å ødelegge det fungerende energisystemet til fordel for et ikke-fungerende «grønt skifte»?
Stagnasjonen og svikten i økonomien skyldes grunnleggende systemfeil i kapitalismen, men sannelig har også kapitalismens formelle politiske administratorer gjort sitt ytterste for å gjøre problemene enda verre.
(Vi noterer oss at blant talerne på fellesmøtet mellom IMF og Verdensbanken er WHOs generalsekretær Tedros Ghebreyesus. Det passer jo bra, for ikke har noe greie på helse og ikke har han heller noen greie på økonomi, så det må jo være rett mann på rett plass.)
