oss 100 kroner!
21. februar til 28. mars 2011.1 Perioden dekker de siste ukene før NATO/Norge begynte å bombe Libya og de første ti dagene av bombingen.
Dette er fjerde artikkel i serien «Under Lupen». De tre første tok for seg NRK Dagsrevyens dekning av demonstrasjoner og annet som førte til krigene i hhv Libya,2 Syria3 og Ukraina.4 Denne artikkelen tar for seg Klassekampens dekning av Libya i en tidlig fase av krigen der.
Konklusjonen må dessverre bli at KKs dekning ikke skiller seg mye fra NRK og andres dekning når det gjelder den politiske slagsiden. KK var ikke for bombingen, men bidro likevel med sin dekning til en stemning da alle partiene på Stortinget gikk inn for det, vel og merke uten at saken ble tatt opp i Stortinget!
21. februar 2011:
«Protestene sprer seg. Fra Marokko til Jordan – folkeopprørene i Midtøsten har blusset opp i land etter land denne uka».
Hvor folkelige var egentlig opprørene i det som ble markedsført som «Den arabiske våren»? Ingen norske medier interesserte seg for det. Mange andre og stadig flere fattet likevel mistanke til at det var noe mer enn spontane hendelser og folkelige opprør som pågikk, både i Libya og andre arabiske land. Og 14. april 2011 meldte New York Times ganske riktig at USA understøttet og oppmuntret til «våren», og at pengene blant annet ble brukt på å undervise i hvordan sosiale medier kunne brukes til å mobilisere til opprør. Facebook, Google, MTV og USAs utenriksdepartement skal ha vært involvert i dette.5
Videre fra KK samme dag: «De mest urovekkende meldingene fra Midtøsten i helga kommer fra Libya. Minst 173 mennesker skal ha blitt drept av sikkerhetsstyrkene i løpet av de fem dagene som opprøret i Benghazi i Kyrenaika i den østre delen av landet har vart. Tallene kommer fra Human Rights Watch».
Det som kjennetegner KK i denne artikkelen, som i de kommende artiklene, er at de bruker de samme kildene som ‘NATO-mediene’, dvs NRK og andre norske medier. Kilder som Human Rights Watch, al-Jazeera, Reuters, CNN, BBC, Financial Times, New York Times, NTB og Associated Press (AP). Etter hvert kom det likevel noe mer fra enkeltpersoner inne i Libya.
«Offentlige kontorer og politistasjoner er brent ned».
Hva ville norske myndigheter ha gjort i en sånn situasjon? Hva bør de gjøre hvis et sånt opprør skulle oppstå i Norge? Det som er sikkert er at de i så fall har rett til å bruke den mengden av makt/vold som skal til for å få slutt på det. Dette, som dreier seg om staters monopol på bruk av vold, innenfor rimelighetens grenser og innenfor egne grenser, ble hverken nevnt av KK eller andre norske medier.
22. februar
«Stadig flere vegger i Gaddafis regime synes å falle fra. Folkemakten rakner for folkets opprør».
Denne begrepsbruken har KK også til felles med ‘NATO-mediene’. Begreper som «folkets opprør», «det folkelige opprøret», «den folkelige motstanden» og «den folkelige oppstanden» vitner om sympati for opprøret. Dette mens Libyas leder Muammar al-Gaddafi/regimet omtales negativt. Slik skapes en opinion for krig.
26. februar
«NATO holdt krisemøte i går».
Hvorfor holdt den nord-atlantiske militæralliansen krisemøte om dette? Libya er langt utenfor NATOs ansvarsområde, men det reflekterte ikke KK over.
Her blir likevel det som skulle vise seg å være NATOs hensikt slått fast: «Nato er rede til å sette i stand og være koordinator dersom noen av våre medlemsland vil gå til handlinger mot Libya, sa generalsekretær Anders Fogh Rasmussen mens USAs utenriksminister Hillary Clinton var på vei over Atlanteren».
«Kongehuset forsikrer at landet vil kompensere for Libyas eksport (av olje)».
Kongeriket Saudi Arabia var involvert i opprøret mot Gaddafi og her aner vi motivet. Det samme gjelder emiratet Qatar, som eier al-Jazeera, som KK og andre norske medier brukte som kilde, også om krigen i Syria som utviklet seg fra og med neste måned.
28. februar
«Nykonservative hauker i USA ber Barack Obama og Nato sende krigsfly til Libya. Flere tar til orde for innføring av en flyforbudssone i landet. (…) Blant dem som hadde skrevet under oppropet er flere sentrale nykonservative figurer fra George W. Bushs administrasjon, inkludert Bushs viseforsvarsminister Paul Wolfowitz og Midtøsten-rådgiver Elliott Abrams, samt William Kristol og Robert Kagan i Foreign Policy Initiative (FPI), som anses som etterkommeren etter den nedlagte tankesmia Project for a New American Century (PNAC)».
Disse kreftene, som bestemte seg for krig mot Libya, Irak, Syria med flere i 2001,6 vant fram, med full tilslutning fra Norge. Men her aner man skepsis fra KK, som viser seg sterkere etter hvert.
«Her i Norge har Jan Arild Snoen i tidsskriftet Minerva tatt til orde for at et slikt forbud innføres.
– Det må sterkere virkemidler til, inkludert trusselen om bruk av militær makt som innføring av en flyforbudssone innebærer, sier Snoen til Klassekampen.
Han viser til at britiske fly ‘allerede har vært inne og brutt Libyas territorielle suverenitet’, og trekker fram at en gruppe intellektuelle og organisasjoner fra arabiske land før helga krevde en FN-støttet flyforbudssone over Libya».
Her kommer det med andre ord fram at Storbritannia allerede var involvert. Men dette var sannsynligvis bare ‘toppen av isfjelllet’. Mer om dette straks.
2. mars
«Nettet er i ferd med å snøre seg sammen rundt Muammar al-Gaddafi. Fredag planlegger opprørerne et avgjørende angrep mot Tripoli. (…)
Samtidig som kampene kryper stadig nærmere Tripoli har USA flyttet krigsskip nærmere Libya ‘i tilfelle det blir behov for dem’, ifølge Pentagon-talsmann David Lapan. Mandag hadde USAs marine åtte skip i Middelhavet og deler av Atlanterhavet, operasjonsområdet til den 6. flåte med hovedkvarter utenfor Napoli. USA har også hangarskipet USS Enterprise i Rødehavet og USS Carl Vinson i Arabiahavet».
Fra dagens lederartikkel:
«Det er USAs fallende autoritet i Midtøsten som ansporer de arabiske oppstandene. Tidligere var de vestlig orienterte arabiske regimene trygge under USAs militære og politiske paraply (…)
I denne situasjonen går folk på den norske høyrefløyen ivrig inn for amerikansk militær aksjon i Libya (…) Høyresida og USA-lojalistene har åpenbart ikke trukket en eneste lærdom av Irak-krigen. USAs rett til å drepe og intervenere overalt på kloden, bejubles fortsatt. Men forslaget om å bombe Libya er reaksjonær skrivebordspolitikk av verste skuffe. En representant for de nye institusjonene i opprørsbyen Benghazi sa for eksempel til Klassekampen i går at ingen der er for en militær intervensjon».
Redaktør Bjørgulv Braanen viser her at han da ikke var klar over USAs planer om krig mot Libya (fotnote 6). Men samtidig tar han kraftig avstand fra tanker om krig mot Libya.
3. mars
«FN, USA og EU har alle innført våpenembargo mot Libya etter Gaddafis brutale forsøk på å slå ned opprøret mot ham (…) I går uttalte utenriksministrene i Den arabiske liga at krisa i Libya er et internt anliggende, og at ligaen ikke støttet militær intervensjon i landet».
7. mars
«Da Libyas diktator Muammar al-Gaddafi holdt sin siste tale forrige uke til folket, så vi en langt roligere Gaddafi enn mannen vi desperat så kalle ut ‘alle de som elsker Gaddafi’, for å overvinne ‘rottene’ og gjenvinne gatene fra ‘terroristene’.
– Det vi har sett i Libya er at sovende Al-Qaida-celler har våknet opp, og gått til aksjon. Hvis vi ikke bekjemper dem, vil vi oppleve et gigantisk Somalia i Libya, sa han forrige uke.
Uttalelser fra den amerikanske utenriksministeren Hillary Clinton til den amerikanske kongressen et par dager seinere, gikk mange hus forbi. De var overraskende like meldingen fra Gaddafi.
‘En av våre største bekymring er at Libya blir et gigantisk Somalia. Vi vet at mange av Al-Qaida-aktivistene i Afghanistan og seinere i Irak, kom fra Libya og fra Øst-Libya, området som i dag er den såkalte frigjorte områder av Libya’, sa hun til Kongressen på onsdag.».
Her bekrefter altså Clinton det Gaddafi sa om Al-Qaida i Libya og som norske medier og politikere ellers fnyste av.
«Søndag formiddag ble meldinger om at opprørerne var blitt presset tilbake, bekreftet. Søndag morgen meldte regjeringsstyrkene at de hadde gjenvunnet kontroll over Zawiyha, Misrata og Tabrouk».
Dette var en av flere meldinger fra KK og andre medier om at Gaddafi kunne lykkes med å slå ned opprøret. Og snart forandret Clinton og andre mening om det å bombe Libya.
«Gaddafi har på sin side bedt om en internasjonal gransking av opptøyene i Libya og har invitert til en åpen gransking av FN eller Den afrikanske unionen.
– Jeg vil at de skal komme, og de skal få jobbe uten innblanding fra vår side, sa han til det franske tidsskriftet Le Journal du Dimanche».
Ble det noe av den granskningen? Ikke meg bekjent. Den ble nok motarbeidet av NATO.
«Samtidig skrev London avisen The Sunday Times om at opprørere i Libya har tatt en gruppe britiske kommandosoldater til fange. Britene skal ha vært sikkerhetsstyrkene for en libysk diplomat som var på vei for å opprette kontakt med opprørerne i østlige deler av landet».
9. mars
«Nato overvåker luftrommet, mens Gaddafi setter inn tyngre skyts. Opposisjonen avviser forhandlinger. Storbritannia og Frankrike presser hardt på for å få mandat fra FNs sikkerhetsråd om å opprette flyforbudssone over Libya som Nato skal iverksette (…) Golfstatene, som i tiår har vært gjenstand for Gaddafis utskjellinger, ber om flyforbudssone og hastemøte i Den arabiske ligaen.
Fortsatt har verken Russland eller Tyrkia endret syn i FNs sikkerhetsråd eller Nato. Nato er på vingene med radarfly av typen AWACS, bekrefter USAs ambassadør til Nato, ifølge Reuters. USA vurderer fortløpende militære inngrep, inkludert å væpne opprørsstyrkene, ifølge forsvarsminister Robert Gates (…)
Gaddafis tredje sønn, Sa’adi, sier til al-Arabiya at faren ikke har satt inn hele hæren mot opprørsstyrkene for å spare dem mot utenlandske styrker.
Mens Gaddafi slår opprørerne i hartkorn med al-Qa’ida overfor Vesten, har han advart Vesten mot ‘Vietnam’ og blodbad dersom USA og Nato angriper (…) Militæranalytikere mener imidlertid at det fins kommandosoldater fra USA, Storbritannia og Frankrike inne i Kyrenaika som ‘rådgivere’ for opprørsstyrkene og for å få overblikk over situasjonen på bakken, mens Natos AWACS-fly kartlegger troppeforflytningene til Gaddafis styrker og opprørshæren fra lufta. De vil også ha til oppgave å finne ut hvem våpenforsyninger skal fram til.
Dagens leder:
«Det kan virke som om Vesten ønsker å bruke enhver konflikt som en propagandaanledning for at ‘verdenssamfunnet’, les Nato, skal gripe inn og sikre fred og stabilitet (…)
Den demokratiske opinionen i Midtøsten advarer mot militær intervensjon, mens de udemokratiske golfstatene, Bahrain, Kuwait, Qatar, Oman, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, krever inngripen og flyforbud. (…)
‘Vi må gjøre noe’ er ofte credoet i vestlig offentlighet når kanonene spiller opp, som de gjorde i forkant av Irak-krigen. Dette handlingsimperativet svinger imidlertid påfallende med de politiske konjunkturene og reises aldri i møte med allierte autoritære regimer, ‘our son of a bitch’. Kravet om militær intervensjon og flyangrep må likevel uansett avvises fordi det bare er det libyske folket selv – og ikke diskrediterte ledere i USA og Storbritannia – som kan avgjøre hvilke herskere som skal sitte ved makten».
10. mars
«Gaddafis styrker gjenerobrer Zawiya. Nå vurderer USA og Nato flyforbudssone uten FN-godkjenning».
Legg igjen merke til at kravet om bombing, som «flyforbudssone» i virkeligheten er, forsterkes fordi Gaddafi er på offensiven.
15. mars
Dagens leder:
«Informations utsendte medarbeider i Benghazi øst i Libya, Gunnar Willum, melder at det rundt omkring i byen fremdeles henger plakater som på engelsk proklamerer et nei til utenlandsk intervensjon – ‘Det libyske folket kan gjøre det alene’. Men etter den fenomenale suksessen i opprørets første dager og uker, da by etter by, ofte uten kamp, falt i opprørernes hender på vei mot Tripoli i vest, er opprørernes krigslykke snudd. Nå ber det nylig nedsatte Nasjonale libyske råd, som utgjør en slags eksilregjering, om militær hjelp utenfra. Likevel er begeistringen for en utenlandsk intervensjon liten på gata i Benghazi.
‘Vi vil ikke ha utenlandske soldater fra Europa eller Amerika her», sier Saleh, som Informations utsendte møter utenfor en kebabsjappe. Saleh får følge av Tyrkias statsminister Tayyip Erdogan, som i går sa at en militæroperasjon i Libya i regi av Nato vil være svært risikofylt og kun bidra negativt. ‘Vi har sett ut fra andre eksempler at utenlandske intervensjoner, spesielt militære intervensjoner, kun bidrar til å forverre problemet’, sa Erdogan».
19. mars
Dagens leder:
«FNs sikkerhetsråd har gitt grønt lys for å ta i bruk alle midler, inkludert militære, for å stoppe Libyas statssjef Muammar al-Gaddafis militære framrykning mot opprørerne i Øst-Libya. I FN-resolusjon 1973 heter det at målet er å ‘beskytte sivile og sivilt befolkede områder som trues av angrep’. Likevel gjøres det et unntak for alle former for utenlandske okkupasjonsstyrker. Russland og Kina kunne ha nedlagt veto mot resolusjonen, men valgte å ikke gjøre det. Sammen med India, Brasil og Tyskland stemte de blankt. Tyskland har sagt at landet ikke vil delta i noen militære operasjoner i Libya (…)
Libyas utenriksminister Moussa Koussa sa i går at regimet vil stanse alle militære operasjoner for å beskytte sivile i tråd med FN-resolusjonen. Våpenhvile vil bli innført øyeblikkelig.
Tidligere var det antatt at folkemord og grove brudd på menneskerettighetene kunne legitimere innblanding fra ‘verdenssamfunnet’, men man har ikke regnet med at dette også innbefattet utenlandsk militær innblanding i en borgerkrigsliknende situasjon. I prinsippet vet man heller ikke hvilken part som har flertallet på sin side.
Vår sympati er utelukkende på de libyske opprørernes side, men det som til nå har rast i Libya, må karakteriseres som en borgerkrig, der regimet foreløpig ikke har gjennomført folkemord eller utrenskninger, selv om mange har fryktet at det kunne skje. Hovedproblemet med å gi grønt lys til militære intervensjoner i andre land, er at det er de militært sterkeste stormaktene som til enhver tid vil avgjøre hvilke regimer som skal styrtes og hvilke som skal bestå. I denne saken er det Tysklands utenriksminister Guido Westerwelle som representerer fornuften når han sier: ‘Ens eget instinkt sier ‘vi må gjøre noe’. Men militær intervensjon er å delta i en borgerkrig. Å vurdere alternativer til militær involvering er ikke det samme som ikke å gjøre noe'».
KK håper altså at (al Qaeda)opprøret skal lykkes, men uten NATOs hjelp og er derfor svært kritisk. Skjønt, hjelp har de allerede fått en stund, både på bakken og i form av våpenembargo mot regimet.
21. mars
«Klassekampen klarte etter flere forsøk å komme fram til ‘Karima’, en menneskerettighetsaktivist i Tripoli som i begynnelsen av konflikten ba Klassekampen fortelle verden om situasjonen i Libya. ‘Karima’ sa over telefon fra Tripoli i går formiddag at det var rolig i byen akkurat da, men at bombingen natt til søndag var ‘utrolig skremmende’. – De bomber som noen galninger, også mot sivile mål, sier hun til Klassekampen, før linjen plutselig brytes.(…)
Like før Klassekampen gikk i trykken ble det meldt at styrker som er lojale mot Muammar al-Gaddafi har rykket inn i sentrum av den opprørskontrollerte byen Misrata (…) Statsminister Jens Stoltenberg har varslet at også norske jagerfly vil delta, og at de kan være på vingene i løpet av få dager (…)– Det er veldig trist. Jeg mener at det uansett er ille med utenlandsk innblanding. Gaddafi har støtte i befolkningen, og nå får han enda flere, sier ‘Ahmed’ til Klassekampen.
‘Ahmed’ sier at det er ‘utrolig trist og opportunistisk’ av vestlige land å gå til aksjon mot Libya.
– Det internasjonale samfunnet har ikke har gått til aksjon i Somalia, eller i Jemen, fordi ingen av dem har olje. De blander seg inn her og bomber oss, ikke fordi de frykter for sivile menneskers liv, men fordi de gjerne vil ha oljen vår (…).
Kina og Russland, som begge stemte avholdende til resolusjonen i Sikkerhetsrådet, har begge fordømt angrepene. Russland ber ifølge NTB Storbritannia, Frankrike og USA stanse luftangrep mot ikke-militære mål i Libya (…) blant annet veier, bruer og en hjerteklinikk.
– Araberne har aldri bedt om flyangrep som kan ramme sivile libyere, sa sjefen for Den arabiske liga Amr Moussa i går.- Det var ikke noe slikt man tenkte på da man ba om en flyforbudssone, framholder han, ifølge NTB (…)
Også Venezuela og flere andre latinamerikanske land protesterer, ifølge The Guardian. Den afrikanske union krever umiddelbar stans i alle utenlandske angrep og motsetter seg enhver utenlandsk militær intervensjon i Libya.
Sayyed Hassan Nasrallah, som leder den libanesiske sjiabevegelsen Hizbollah, mener at vestlig militær intervensjon i Libya kan bane vei for vestlig innblanding i alle arabiske land.
– Det faktum at de fleste arabiske og muslimske ledere ikke tok ansvar, åpnet for vestlig intervensjon i Libya. Vi vet ikke hvilken vei dette går, men det baner vei for utenlandsk intervensjon i alle arabiske land, noe som vil føre oss tilbake til okkupasjonens, koloniseringens og splittelsens dager, sa Nasrallah lørdag, ifølge NTB».
.
22. mars
«Kina kom i går med enda skarpere kritikk av aksjonen enn tidligere, i en lederartikkel i Folkets Dagblad. Russland advarte i går mot å bruke resolusjonen til å oppnå mål utenfor det som står i resolusjonen. Delegater fra Kongo, Mali, Mauritiania, Sør-Afrika, Uganda samlet til møte i Afrikaunionen i helga oppfordret søndag til øyeblikkelig stans i angrepene på Libya».
NATOs bombing fortsatte likevel et halvt år etter dette.
26. mars
Dagens leder:
For tredje gang på ti år har vestlige Nato-land gått til krig mot et land i Midtøsten. Lista over deltakerland er nesten identisk med ‘koalisjonen’ som angrep Afghanistan og Irak. Også denne gangen er begrunnelsen humanitær, men alle vet at det egentlige målet er å styrte Gaddafi (…)
Opprørsstyrkene i Øst-Libya hilser selvfølgelig utenlandsk militærhjelp velkommen, men enhver arabisk opposisjonsbevegelse som blir bombet til makten av Tomahawk-raketter vil være grovt kompromittert, det samme vil landets uavhengighet. Og for å sitere Seumas Milne: ‘Det er ikke noe moralsk ved Nato-intervensjonen i Libya, det er en trussel mot hele regionen og dets folk'».
28. mars 2011
Dagens leder:
«Klassekampen har vært i kontakt med en rekke sentrale kilder både i Ap, SV og SP, som bekrefter at Utenriksdepartementet har hatt en langt mer skeptisk holdning til Libya-krigen enn Forsvarsdepartementet og Statsministerens kontor.
I UD er man bekymret for at statsminister Jens Stoltenberg undervurderer utfallet av angrepet mot Libya. Det skal herske misnøye med at statsministeren var så rask på avtrekkeren i den vanskelige Libya-saken. Departementsfolk i alle de tre regjeringspartiene skal ha vært svært lunkne i sin støtte til bombingen, på reint faglig grunnlag. (…)
I departementet anser man konflikten for å være så kompleks at det er uklokt å gripe inn. Samtidig ble Utenriksdepartementet tatt på sengen av sikkerhetsrådets Libya-resolusjon. Etter sikkerhetsrådets vedtak har også UD støttet opp om flyforbudssonen, men så seint som to dager før vedtaket blitt gjort uttrykte utenriksminister Jonas Gahr Støre i Stortinget at han var motstander av en flyforbudssone. Selv etter vedtaket ble gjort skal Støre ha ‘strammet opp’ Stoltenberg for å dempe statsministerens uttalelser om operasjonen.
Solheim mener verdenssamfunnet handlet feil da de ikke ga Libyas diktator Muammar Ghaddafi tilstrekkelige retrettmuligheter. Mens Tunisias diktator Zine al-Abidine Ben Ali trakk seg frivillig, har truslene om internasjonal rettsforfølgelse gjort at Gaddafi har blitt sittende med makten.
– Jeg mener det er riktig som mange har hevdet at det ikke var klokt å tvinge Gaddafi opp i et hjørne. Det har forverret situasjonen i Libya, sier Solheim».
Det tok altså ikke mer enn ti dager før denne uenigheten innad i regjeringen og administrasjonen kom for dagen, muligens utløst av at FN-mandatet da hadde blitt overskredet, noe som naturligvis økte frustrasjonen fra de som på forhånd var mot bombingen.
Jeg tror Støres skuffelse over å bli ‘overkjørt’ av Stoltenberg – og den seinere skuffelsen da han et par måneder seinere skjønte at Frankrike og USA ignorerte/saboterte de hemmelige fredsforhandlingene der Støres utenriksdepartement var tilrettelegger og megler7 – kan ha vært årsaken til at Støre valgte å gå av som utenriksminister i 2012.
Uenigheten i regjeringen må dessuten ha ført til at det ble lettere å kritisere denne krigen enn krigen mot Syria og krigen mot Russland i Ukraina. Jfr NRKs gode og kritiske dokumentar «De gode bombene» fra 2013. NRK har ikke vært i nærheten av å lage noe sånt om krigene mot Syria8 og Russland.
En annen konklusjon fra min side er at man under krigen mot Libya ser kimen til den nye todelingen av verden, grovt sett mellom NATO/EU-land og resten av verden.
Libya, italiensk koloni fram til 1951, kan, tross vestlige sanksjoner og annet, ha vært i ferd med å utvikle seg til noe ala Afrikas Norge da NATO/Norge begynte å bombe landet. Dette iflg den britiske samfunnsforskeren Anthony Giddens.9
Norge slapp 588 bomber over Libya, 15% av NATOs bomber. Og: rundt 3/4 av Norges bomber ble sluppet på mål som de norske pilotene ble bedt om å finne fra lufta! Dette var god trening for norske piloter, sa Jens Stoltenberg. Dessuten fantes en innstilling som gikk ut på at det var fint å bli kvitt bombene, da de var i ferd med å gå ut på dato, blir det sagt i Henrik Thunes Strengt fortrolig (2023).7
________________________________________
1. Jeg fikk ikke tilgang til alt KK skrev om Libya i denne perioden. Kun det redaksjonelle stoffet jeg fant ved å søke 15. mars, altså ikke leserinnlegg eller andre eksterne bidrag. Jeg går likevel ut fra at det redaksjonelle stoffet er representativt.
2. https://steigan.no/2020/02/nrk-stottet-jihadistenes-vaepnede-revolusjon-i-libya-i-2011/
3. https://steigan.no/2018/08/under-lupen-dagsrevyens-syriadekning/
4. https://steigan.no/2022/04/under-lupen-dagsrevyens-ukraina-dekning-2013-14/
5. «U.S. Groups Helped Nurture Arab Uprisings»
https://www.nytimes.com/2011/04/15/world/15aid.html?_r=0
6. «General Wesley Clark NATO USA Planned to Invade 7 Countries Weeks after 9/11»
7. Henrik Thune var del av dette forhandlings-teamet og fortalte om det i Strengt fortrolig 12 år etterpå, i 2023. Omtale av boka: https://steigan.no/2024/02/de-visste-knapt-noe-om-landet-men-skulle-likevel-bombe-det/
8. NRK Brennpunkt var til å begynne med positiv til mitt forslag om å lage en lignende dokumentar om Norges krig mot Syria. Men noen må ha stoppet det prosjektet, som jeg omtalte i denne artikkelen fra 2018: «Har NRK Brennpunkt fått munnkurv? (…) Spørsmålet bør forresten heller være: hvem har gitt Brennpunkt munnkurv?» https://steigan.no/2018/07/har-nrk-brennpunkt-fatt-munnkurv/
9. «Libya er til ettpartistat å være ikke spesielt undertrykkende. Det virker som om Gaddafi er genuint populær (…) Jeg tror (…) at Libya i løpet av to til tre tiår vil kunne bli Afrikas Norge: velstående, egalitært og framtidsretta. Det er ikke lett å oppnå, men heller ikke umulig» – The Guardian, 9. mars 2007. https://www.theguardian.com/commentisfree/2007/mar/09/comment.libya
