oss 100 kroner!
«Propaganda er mest effektiv når den kommer fra de med en fin utdanning – Oxford, Cambridge, Harvard, Columbia – og med karrierer ved BBC, Guardian, New York Times, Washington Post.
Disse organisasjonene er kjent som liberale medier. De fremstiller seg selv som opplyste og progressive representanter for den rette moralske tidsånden. De er antirasistiske, pro-feministiske og pro-LHBT.
Og de elsker krig.
Mens de taler for feminisme, støtter de voldsomme kriger som fratar utallige kvinner deres rettigheter, inkludert deres rett til å leve» (John Pilger).1
Mange har sikkert i visse situasjoner hatt følelsen av alt er bestemt, før debatten begynner, hvis den begynner, uten å forstå hvorfor det har blitt sånn eller slik.
«Noen av oss har snakket sammen»,2 het det gjerne da Einar Gerhardsen og hans menn styrte landet. Da opposisjonelle APere og andre fikk høre at disse mennene hadde snakket sammen skjønte de at den aktuelle saken allerede var mer eller mindre avgjort. Da hadde kanskje radio, TV og andre medier, i samråd med ‘noen’, allerede en stund dekket saken på en måte som hadde skapt en følelse av selvfølgelighet, av uunngåelighet og at det var nytteløst å kjempe mot.
Stortingsmelding nr 15 (2008-2009) sier noe om hvordan slikt foregår, også nå.
«Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører» (mine understrekninger).
De store mediene skaper altså i en del tilfeller, i ‘konspirasjon’ med ledende politikere og tilknyttede organisasjoner, enighet om og aksept for politiske endringer som ‘noen’ har bestemt seg for, før det blir aktuelt med votering i Stortinget. Det er «manifactured consent», eller fabrikert samtykke/konsensus, som Walter Lippmann kalte prosessen allerede i 1922, i sin bok Public Opinion. «En teknikk som brukes for å kunne kontrollere samfunnet».
Det er en teknikk som skaper et inntrykk av at det ikke finnes noe alternativ til endringene som ‘noen’ vil ha og en følelse av at det er nytteløst og eventuelt risikabelt å kjempe imot. Disse ‘noen’ er ofte bare en liten klikk av mennesker og det dreier seg om endringer ovenifra, ikke fra ‘gølvet’ eller grasrota. Man trenger altså ikke flertall for å skape endringer i et demokrati så lenge man har et velsmurt PR og beslutningsapparat.
Hvorvidt endringene er gode eller hvem de er gode for, det er en annen sak. Det viser seg ofte flere år etterpå (når det er vanskelig eller umulig å reversere prosessen). Nå vet vi for eksempel at endringer i måten elektrisitetsforsyning skjer på i Norge har ført til langt høyere strømpriser enn det vi ble forespeilet for få år siden. Og det var ikke noe folkelig opprør som førte til endringene. De kom ovenifra. Eller fra sør, fra Brüssel og EU, noe som gjør at det er svært vanskelig å reversere dette, også fordi det finnes liten politisk kraft og vilje til å trosse EU blant politikerne i Norge.
«Propaganda er bevisst manipulering av folks følelser og tanker ved hjelp av sterke virkemidler for å fremme bestemte oppfatninger og handlingsmønstre». Slik lyder Store Norske Leksikons definisjon. Jeg bruker vanligvis en videre definisjon, mer i tråd med den opprinnelige bruken av begrepet, da propaganda var en nøytral betegnelse, synonymt med opplysningsarbeid. SNL igjen:
«Det var ikke før etter andre verdenskrig at ordet fikk en slik negativ klang. Dette hadde sammenheng med bruken av ordet i Nazi-Tyskland, under ledelse av propagandaminister Joseph Goebbels. Før den tid ga ikke begrepet slike negative assosiasjoner (…) i Vladimir Lenins skrifter (…) anvendes «propaganda» om en fornuftsmessig bruk av argumenter for å påvirke folk med utdannelse, og «agitasjon» om bruk av følelsesladede slagord».
De som har sett APs valgkamp-plakater fra 1930-tallet har kanskje lagt merke til at de visuelt har mye til felles både med bolsjevikenes og de tyske nazistenes materiale i samme tidsrom. Det skyldes at Håkon Lie og andre APere brukte denne estetikken fordi de mente at den var mest effektiv. I et internt notat fra 1934 sies det:
«Kommunistene i Russland, fascistene i Italia, nazistene i Tyskland, har gitt bevis for hvilke resultater som kan nåes ved hjelp av en omfattende og moderne anlagt propaganda. Uten direkte å kopiere andre organisasjoner, men gjennom en fornuftig utnyttelse av de erfaringer som foreligger, kan vår agitasjon bli adskillig mer effektiv og verdifull enn den hittil har vært» (gjengitt fra Diktatoren, Erling Borgens biografi om Haakon Lie, s 39).
Jeg bruker en vid og opprinnelig definisjon av begrepet, fordi det er umulig å vite sikkert hva som er andres hensikt med å si eller publisere noe (framfor noe annet). Derfor legger jeg som regel til grunn virkningen av det som sies, uavhengig av hensikten. Med andre ord: hvis jeg mener at noe som sies har en propagandistisk virkning, at det fremmer «bestemte oppfatninger og handlingsmønstre» (SNL), kaller jeg det som regel propaganda, sjøl om jeg ikke kan vite hensikten bak.
‘Faren’ med en slik definisjon er naturligvis at nesten alt kan regnes som propaganda. Men den definisjon er allikevel i tråd med den opprinnelige bruken av begrepet: å drive med informasjonsarbeid eller «fornuftsmessig bruk av argumenter for å påvirke folk».
Eksempel på hva som kan regnes som propaganda: «Russiske GUGI har evnen til å stå bak den mulige sabotasjen mot Norge» – Thomas Paust i Nettavisen 14. november 2021. Er det ingen andre som har den evnen og er dette i det hele tatt noe å skrive om når det ikke en gang er sikkert at det var sabotasje?
Bedriftsøkonomisk institutt (BI) viser til Garth S. Jowett og Victoria O’Donnels Propaganda and persuasion, som skiller mellom svart, hvit og grå propaganda:
«Propaganda er bevisste, systematiske forsøk på å forme oppfatninger, manipulere kunnskap og styre atferd for å oppnå en respons som fremmer propagandistens ønskede målsetning (…) Jowett og O’Donnel bruker uttrykket «hvit propaganda» når kilden er oppgitt og budskapet inneholder sannferdig informasjon. «Svart propaganda» kommer gjerne fra en falsk kilde og inneholder løgner og feilinformasjon. Ifølge Gelders og Ihlen (2010) åpner dette for en blandingskategori av «grå propaganda» der kilden ikke er riktig identifisert, og det er usikkert om informasjonen er korrekt.3
BI fortsetter:
«Hva som er propaganda kommer an på øynene som ser. ‘Jeg overtaler. Den andre bruker propaganda’. Propaganda har en sterk ideologisk vinkling. Propaganda drives av institusjoner. Den utøves av organiserte grupper, regjeringer, selskaper, sosiale bevegelser og interessegrupper. Propaganda baserer seg på massekommunikasjon: TV, radio, Internett, reklameplakater. Propaganda har en tendens til å basere seg på etisk tvilsomme påvirkningsmetoder, som villedende informasjon, forvrengninger, uriktige fremstillinger eller tilbakeholdelse av informasjon. Et viktig trekk ved propaganda er at den appellerer til følelser, ikke logikk, og den finnes overalt rundt oss. Evnen til å forstå logiske feilslutninger er avgjørende for å kunne unngå å bedrive propaganda og til å være i stand til å gjenkjenne den».
Til slutt om «åtte klassiske propagandateknikker»:
«1. ‘Mannen i gata’-argumentasjon baserer seg på forestillingen om vanlige mennesker eller sunt folkevett. ‘Jeg er en av dere’. En politiker kan kalle seg en populist, for eksempel.
2. Å benytte sannhetsvitner er å bruke utsagn fra eksperter eller kjente personer for å fremme en sak, eller å benytte enkelthistorier som kan stamme fra en tilsynelatende troverdig organisasjon eller gruppe, for å underbygge effekten av alt fra slankepiller til urtemedisin.
3. Folkemeningen appellerer til saueflokkmentaliteten – alle gjør det jo.
4. Ensidige fremstillinger blir brukt når man bare legger frem én side av en sak (forekommer ofte i utenriksjournalistikken, min kommentar).
5. Overføring bruker positive eller negative assosiasjoner. En vanlig teknikk er å stille opp politikere ved siden av flagg, soldater eller veteraner for å få dem til å fremstå som patrioter. Å knytte en sak til en respektert person, er positiv overføring. Å skape en analogi mellom en upopulær person og et produkt er negativ overføring.
6. Plussordbruk er å benytte positivt ladede ord og uttrykk som ‘frihet’, ‘handlekraft’ eller ‘familieverdier’ (på TV kan man i tillegg til dette se at noen nyheter introduseres med smil, andre med alvor, min kommentar)
7. Demonisering eller personangrep er å stemple meningsmotstandere, for eksempel ved å kalle dem rasister, drømmere eller rødstrømper.
8. En avledningsmanøver innebærer bevisst å trekke oppmerksomheten bort fra en sak, altså å bytte tema.
________________________________________
1. The invisible government (johnpilger.com)
2. Hva er det, om ikke definisjonen på en sammensvergelse eller konspirasjon, en plan, enten den er god eller dårlig? Gode hensikter er uansett ikke det samme som gode resultater eller at det er godt for alle.
3. Slik avslører du propaganda | BI
Dette er den andre artikkelen i en serie på fem. Den første artikkelen sto her:
