Julian Assanges storinkvisitor

0
Kangaroo Courtship - Kengurukurtise - av Mr. Fish – Kangaroo court er betegnelse på en "rettssak" som ikke fyller noen standarder for rettferdig jus, slik som en standrett foran en lynsjing.

Påtalemyndighetens advokater i High Court som forsøker å sikre utlevering av Julian til USA, stoler nesten utelukkende på de juridiske vurderingene til Gordon Kromberg, en svært kontroversiell amerikansk advokat.

Chris Hedges.

Av Chris Hedges.

22. februar 2024

London – Påtalemyndighetenfor USA, som forsøker å nekte Julian Assanges anke av en utleveringsordre, påbegynt av Trump-administrasjonen og omfavnet av Biden-administrasjonen, begrunnet sine argumenter på onsdag i de tvilsomme erklæringene innlevert av Gordon Kromberg, en amerikansk føderal aktor i Eastern District of Virginia.

Anklagene formulert av Kromberg – ofte falske – for å fremme saken for utlevering, tilfredsstilte ikke de to høyesterettsdommerne Jeremy Johnson og Dame Victoria Sharp, som har tilsyn med Julians endelige appell for de britiske domstolene.

Aktoratets advokater, under utspørring fra dommerne, ble slått ut av balanse da de ble utfordret om sannhetsgehalten i flere av påstandene som Kromberg kom med til støtte for tiltalen mot Julian. Dette var spesielt tilfelle da advokatene hevdet at de klassifiserte dokumentene Julian offentliggjorde i 2010 – kjent som Irak- og Afghanistan-krigsloggene – ikke var redigert. Disse uredigerte dokumentene, fortalte de retten, satte livene til de navngitte i dokumentene i fare og fikk noen til å «forsvinne».

Som forsvarsadvokatene Edward Fitzgerald KC* og Mark Summers KC gjorde klart, og dommerne syntes å erkjenne, ble dokumentene faktisk redigert av Julian der han jobbet med partnere i media, som The Guardian og The New York Times, da WikiLeaks publiserte klassifiserte militærdokumenter om Afghanistan- og Irak-krigene, sammen med det amerikanske utenriksdepartementets diplomat-dokumenter. De uredigerte versjonene ble først publisert av nettstedet Cryptome etter at to journalister fra The Guardian publiserte en bok med passordet til dokumentene, noe som førte til at de ble publisert av andre nettorganisasjoner. *(King’s Counsel, en senior rettsadvokat utnevnt av landets monark som en «Counsel learned in the law». Når den regjerende monarken er en kvinne, kalles tittelen Queen’s Counsel (QC). O.a.)

Julian kontaktet den amerikanske staten, som Summers fortalte retten, og snakket lenge med dem, i et forsøk på å forhindre at de uredigerte dokumentene ble publisert. Til slutt valgte USAs utenriksdepartementet å ikke handle. Amerikanske tjenestemenn har forlegent innrømmet at de ikke har noen bevis for at noen navngitt i dokumentene ble skadet. Andre påstander – som at Julian prøvde å hjelpe Chelsea Manning, som lekket dokumentene, ved å dekode et passord for å få tilgang til dokumenter eller beskytte hennes identitet, eller at han forsøkte å konspirere med datahackere – har også blitt tilbakevist.

En rapport gitt til dommer Baraitser av en teknisk ekspert i det amerikanske militæret, fant at selv om Manning var i stand til å dekode passordsystemet (som verken hun eller noen i WikiLeaks noen gang gjorde) ville det ikke ha gitt tilgang til dokumenter, det ville ikke ha gitt henne anonymitet og det ville ikke ha gitt henne tilgang til dokumenter som hun ikke allerede hadde. Eksperten beskrev også at noen med Mannings tekniske kunnskaper, dyktighet og erfaring, så vel som hennes lovlige tilgang til topphemmelig materiale, ville ha visst dette. Men disse Kromberg-inspirerte, udokumenterte historiene er alt USA har, så de bruker dem.

På slutten av dagen virket det sannsynlig at de to dommerne, sannsynligvis innen april, siden forespurte skriftlige dokumenter må leveres til dommerne i mars, vil tillate en anke på minst noen få av punktene. Dette vil, beleilig for Biden-administrasjonen – som jeg ikke forventer vil ta på seg det omstridte spørsmålet om å utlevere Julian, mens Biden fyrer opp under folkemordet i Gaza – bety at enhver utlevering vil skje etter valget.

Den to-dager-lange høringen var Julians siste sjanse til å be om en anke over beslutningen om utlevering, truffet i 2022 av den daværende britiske innenriksministeren Priti Patel, og over mange av rettsavgjørelsene til distriktsdommer Vanessa Baraitser i 2021. Dersom Julian nektes en anke kan han anmode Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) om utsettelse av iverksettelsen, i henhold til regel 39, som innvilges under «eksepsjonelle omstendigheter» og «bare der det er en overhengende risiko for uopprettelig skade». Men det er mulig at den britiske domstolen kunne beordre Julians umiddelbare utlevering før en Regel 39-instruksjon, eller beslutte å ignorere en anmodning fra EMD om å tillate Julian å få sin sak behandlet av retten.

CIA søker Julians fengsling i USA på grunn av utgivelsen av dokumentene kjent som Vault 7, som avslørte hackingverktøy som tillater CIA å få tilgang til våre telefoner, datamaskiner og fjernsyn, og gjør dem – selv når de er slått av – til overvåkings- og opptaksenheter. Den formelle utleveringsforespørselen inkluderer ikke anklager basert på utgivelsen av Vault 7-filene, men den amerikanske forespørselen kom også først etter utgivelsen av Vault 7-materialet. CIA får som regel det de vil. Men for den nærmeste fremtid forventer jeg at Julian vil fortsette å råtne i Hans Majestets Fengsel Belmarsh, der han har vært fengslet i nesten fem år, mens han forverres fysisk og psykisk. Denne henrettelsen i sakte film er tilsiktet.

Det er vanskelig å vurdere noen rettsavgjørelse, annet enn å droppe anklagene mot ham som en seier. Jo lenger han holder seg utenfor amerikanske hender, jo mer håp har han om å gjenvinne sin frihet for å utføre den viktigste undersøkende journalistikken i vår generasjon.

Aktor Clair Dobbin KC, hennes lange blonde hår, som flommet ut fra under hennes offisielle krøllete blonde hoffparykk, klamret seg til Kromberg-erklæringen som om den var den hellige gral, og leste deler av den for retten.

«Det er ikke en del av journalisters ordinære ansvar å aktivt be om og publisere klassifisert informasjon», sa hun til retten, i en av sine sløveste uttalelser.

Hun sa at kjerneanklagene, som et ekko av Kromberg, var: «medvirkning til ulovlige handlinger for å skaffe seg eller motta voluminøse databaser med klassifisert informasjon», forsøket på å «skaffe klassifisert informasjon gjennom datahacking» og «publiseringen av visse dokumenter som inneholdt de ikke-redigerte navnene på uskyldige mennesker, som risikerte sin sikkerhet og frihet med å gi informasjon til USA og landets allierte, inkludert lokale afghanere og irakere, journalister, religiøse ledere, forkjempere for menneskerettigheter og politiske dissidenter fra undertrykkende regimer».

Selvfølgelig, som Julians forsvar påpekte, var mange av disse menneskene informanter, som hjalp og medvirket til amerikanske krigsforbrytelser, men uttrykket «krigsforbrytelser» ble aldri nevnt av påtalemyndigheten, magisk slettet fra saken.

Påtalemyndigheten, som baserte seg på Kromberg, insisterte på at Julian ikke var journalist, at det han publiserte «ikke var i offentlighetens interesse» og at USA ikke søkte hans utlevering av politiske grunner. De hevdet at «fiendtlige utenlandske regjeringer, terroristgrupper og kriminelle organisasjoner har utnyttet WikiLeaks-avsløringer for å få etterretning til bruk mot USA og til bruk mot utenlandske statsborgere som ga bistand til USA». De sa at Osama bin Laden hadde bedt om materialet som ble lagt ut av WikiLeaks, og at Taliban brukte dokumentene til å identifisere informanter.

Jeg møtte først Kromberg – en glødende sionist med bånd til Israels høyreekstreme bosetterbevegelse på den okkuperte Vestbredden – da den amerikanske regjeringen i kjølvannet av angrepene 11. september, begynte å fengsle ledende palestinske aktivister som «terrorister» og stenge ned palestinske veldedighetsorganisasjoner som The Holy Land Foundation.

Kromberg fungerte som storinkvisitor i disse heksejaktene, og gikk etter mange muslimer, inkludert Ahmed Abu Ali, så vel som min venn, den palestinske professoren og aktivisten Dr. Sami al-Arian.

al-Arian gjennomlevde en seks måneders rettsfarse i Florida – ikke ulikt Julians – som så statens sak kollapse i en masse motsetninger og insinuasjoner. Under rettssaken innkalte regjeringen 80 vitner og utsatte juryen for hundrevis av timer med ofte tåpelige telefontranskripsjoner og opptak, gjort over en 10-årsperiode, som juryen avviste som «sladder». Av de 94 tiltalepunktene mot de fire tiltalte, ble det ingen domfellelser. Av de 17 anklagene mot al-Arian – inkludert «sammensvergelse for å myrde og lemleste personer i utlandet» – frikjente juryen ham for åtte og var uenige på resten. Jurymedlemmene var uenige om de resterende anklagene med et forhold på 10 til 2 i favør av full frifinnelse av Al-Arian.

Etter frifinnelsen aksepterte den palestinske professoren, under press, en avtale som ville spare ham for en ny rettssak, og sa i sin avtale at han hadde hjulpet folk tilknyttet Palestinsk islamsk jihad (PIJ), den nest største motstandsorganisasjonen i Gaza og på Vestbredden, med innvandringssaker. Han ble dømt til 57 måneders fengsel. Mens al-Arian satt fengslet, ble han beordret av Kromberg til å vitne i storjuryens etterforskning av International Institute of Islamic Thought i Herndon, Virginia.

Da al-Arians advokater ba Kromberg om å utsette overføringen av professoren til Virginia, på grunn av den muslimske hellige måneden ramadan, fortalte Kromberg dem at «hvis de kan drepe hverandre under ramadan, kan de stille for storjuryen». Ifølge en erklæring signert av al-Arians advokat, Jack Fernandez, sa Kromberg også: «Jeg kommer ikke til å utsette Dr. al-Arians opptreden for storjuryen, bare for å bistå i det som blir islamiseringen av Amerika».

Regjeringen kastet bort 80 millioner dollar på å prøve å dømme Dr. al-Arian, som nektet Krombergs krav om at han skulle vitne, og ble anklaget for forakt. Han ble til slutt deportert og bor nå i Tyrkia.

«I 2017 tiltalte Kromberg i saken om en DC-politimann, anklaget for å kjøpe gavekort til støtte for terrorisme, anklager som oppsto fra en kontroversiell stikkoperasjon»bemerket The Intercept. I retten kom Kromberg med oppsiktsvekkende påstander om at den mistenkte både var tilhenger av jihadistgruppen Den islamske staten og det tyske nazipartiet fra andre verdenskrig, med den begrunnelse at han eide historiske effekter. Med henvisning til en anonym online-kommentator som hadde kalt den tiltalte «muslimsk-nazi-avskum», argumenterte Kromberg i retten: «Hvorvidt det er sant eller ikke, vet jeg ikke svaret på. Men poenget er at nazi-greiene i dette tilfellet er veldig knyttet til, til ISIS-greiene».

Kromberg har et like dypt fiendskap mot Julian – og man mistenker, journalister – som han har mot muslimer.

Han reiser muligheten, en mulighet som ganske tåpelig ble gjentatt av påtalemyndighetens representanter i London, for at Julian, som utenlandsk statsborger, kan bli nektet beskyttelse av det første endringstillegget [First Amendment] dersom han blir stilt for retten i USA. Dette fikk dommerne til å spørre om de hadde «noe bevis for at en utenlandsk statsborger har rett til de samme rettighetene [under det første endringstillegget] som en amerikansk statsborger», et spørsmål Dobbin, famlende, ikke var i stand til å svare på.

Samtidig har Kromberg tilbudt mange forsikringer, gjentatt av påtalemyndigheten på onsdag, om at Julian ikke vil bli utsatt for harde fengselsbetingelser. Han kalte muligheten for at Julian vil bli innkvartert i et svært restriktivt supermax-fengsel «rent spekulativt».

Kromberg stevnet Manning i 2019, for å vitne for en storjury i et forsøk på å få henne til å implisere Julian i «ett tilfelle av konspirasjon for å begå datamaskin-inntrenging», en anklage som ble grundig tilbakevist av ekspertvitnesbyrd i 2020. Manning møtte for storjuryen, men nektet å svare på spørsmål stilt til henne. Hun ble holdt i sivil forakt og fengslet. Hun ble løslatt etter at storjuryen tok slutt. Kromberg serverte henne deretter en ny stevning for å møte for en annen storjury. Igjen nektet hun å vitne, noe som førte til en ny runde med fengsling og bøter på $ 500 per dag, som ble hevet til $ 1000 per dag, etter 60 dager med manglende overholdelse. I mars 2020 mens hun ble plassert i et interneringssenter i Alexandria, Virginia, ble hun innlagt på sykehus etter at hun forsøkte å begå selvmord.

Innsatsen for å tvinge Manning til å implisere Assange er sentral i den amerikanske saken. Dersom de kan overbevise retten om at Julian sa seg villig til å bistå Manning med å knekke et passord for å få tilgang til en datamaskin fra forsvarsdepartementet, koblet til Det hemmelige nettverket for internettprotokoll [Secret Internet Protocol Network], anvendt for klassifiserte dokumenter og kommunikasjon, ville det tillate regjeringen å anklage Julian for en faktisk forbrytelse.

Den fatale feilen i saken mot Julian er at han ikke begikk noen forbrytelse. Han avslørte andres forbrytelser. De som beordret og utførte disse forbrytelsene er fast bestemt på, uansett hvordan de måtte deformere det britiske og amerikanske rettssystemet, at han skal få svi.


Kangaroo Courtship – Kengurukurtise – av Mr. Fish

Artikkelen ble publisert i The Chris Hedges Report:

https://chrishedges.substack.com/p/julian-assanges-grand-inquisitor

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Chris Hedges-rapporten er en leserstøttet publikasjon. For å motta nye innlegg og støtte arbeidet mitt, bør du vurdere å bli en gratis eller betalt abonnent.


steigan.no har antakelig Nordens beste og mest omfattende dekning av denne saka.

Du finner om lag 150 artikler om Julian Assange.

Forrige artikkelI dag avgjøres Porsangers skjebne
Neste artikkelPå spørsmål om døde palestinske barn, sier rep. Andy Ogles: «drep dem alle»
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i femten år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisa. Han har tidligere jobbet i utlandet for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet The Chris Hedges Report.