oss 100 kroner!
Regjeringa hennes blir sett på som en utvidelse av EU.
8. februar 2024.
I de siste ukene har Italia, i likhet med flere andre europeiske land, blitt dominert av bøndenes protester. Som andre steder har bøndene vendt sinnet mot regjeringa, i dette tilfellet høyrekoalisjonen ledet av Giorgia Meloni. Og, som andre steder, har de få smulene som ble kastet til bøndene av regjeringa (og av Brussel) ikke klart å slå ned protestene. I dag vil hundrevis av traktorer komme til Roma i det som forventes å bli den største demonstrasjonen til nå – og potensielt den største politiske hodepinen Meloni har måttet slite med siden hun ble valgt i 2022.
Italienske bønder protesterer av omtrent samme grunner som bønder protesterer i andre land: den siste bølgen av EU-ledet klima- og miljøpolitikk rettet mot landbrukssektoren – som inkluderer skatteøkninger, økte kostnader for drivstoff og dyrefôr, og til og med forpliktelsen til å sette av 4% av jorda til biologisk mangfold noe som kveler små og mellomstore bønder som har slitt i årevis med økende energikostnader, urettferdig handelspraksis og frihandelsavtaler. For ikke å nevne en felles landbrukspolitikk (CAP) som lener seg mot interessene til agro-business korporasjonene.
Det som skiller Italia er det faktum at mens Melonis høyrepopulistiske allierte over hele Europa, som Marine Le Pen og Geert Wilders, har stilt seg på bøndenes side mot «etablissementet», er Meloni etablissementet. Det velkjente halmstrået som brakk bondens rygg var faktisk hennes regjerings beslutning i slutten av desember om å skrinlegge et fritak for personlig inntektsskatt for bønder som ble innført i 2017. Etter de første protestene løp regjeringa i dekning og sa at den ville vurdere å gjeninnføre fritaket.
Likevel har ikke dette stoppet protestene. Til sjuende og sist handler dette om mer enn bare avgifter eller dieselkostnader – det handler om en hel økonomisk modell som småbønder sier er rigget mot dem. Et slående trekk ved de italienske protestene er at de, i enda større grad enn i andre land er på grasrota og er spontane. De fleste protester er organisert av små lokale komiteer som i mange tilfeller ikke en gang er i kontakt med hverandre, enn si koordinert på nasjonalt nivå.
Mange av de protesterende bøndene sier at de ikke føler seg representert av de viktigste bransjeorganisasjonene, som de anklager for å være på for vennskapelig fot med regjeringa og de store landbruksmatbedriftene, og for å dra nytte av EUs hyperbyråkratiserte system, som gjør bønder avhengig av disse foreningene for å få tilgang til midler. Det er talende i denne forbindelse at de viktigste landbruksforbundene, som Coldiretti og Confagricultura, ikke var involvert i organiseringa av de første protestene. Faktisk var deres første reaksjon lunken. Da demonstrasjonene begynte å spre seg, endret de sin holdning, i noen tilfeller ble de til og med med i protestene. Coldiretti deltok for eksempel i en stor europeisk bondeprotest i Brussel tidligere denne måneden.
Men mange bønder er fortsatt skeptiske. Selv om det ikke er en enkelt bevegelse som samler alle de protesterende bøndene, er den som samler mest medieoppmerksomhet og nye medlemmer – og som står bak dagens protest i Roma – Comitato degli agricoltori traditi, eller Forrådte bønders komité, som åpent motsetter seg nasjonale bransjeorganisasjoner. De facto-lederen for gruppa er Danilo Calvani, som ble fremtredende for ti år siden som en av lederne for de kortvarige anti-regjeringsprotestene Pitchforks (høygaflene, o.a.).
Calvanis angrep er ikke bare rettet mot regjeringa og EU, men også mot bransjeorganisasjonene. «Bønder følger dem ikke lenger, de er ikke lenger troverdige. Vi vil ta tilbake det som er vårt som representasjon», sa han. Men vi burde kanskje ikke bli overrasket. Avvisninga av mellomliggende representative institusjoner er et av kjennetegnene på populistiske opprør. Det kan virke paradoksalt at en slik bevegelse, av den typen Italia ikke har sett på årevis, skulle dukke opp under ei regjering med sterk populistisk tro. Men det var egentlig bare et spørsmål om tid før Melonis pro-etablissementspolitikk kom tilbake for å bite henne. Det ser ut som den tida er inne.
Denne artikkelen ble publisert av UnHerd.
