Drømmen om Stor-Israel og det globale maktspillet

0

I 1996 opprettet et reir av amerikanskfødte imperialister rundt Paul Wolfowitz, Dick Cheney, Donald Rumsfeld og Richard Perle en ny tenketank kalt «The Project for a New American Century».

Av Mathew Ehret.

INTERNATIONALIST 360

Mens tankesmias prinsipielle mål i siste instans var avhengig av et nytt «Pearl Harbor-øyeblikk», som ville rettferdiggjøre en ny æra av kriger for regimeendringer i Midtøsten, involverte en sekundær, men like viktig del av formelen dominansen til Likud-fanatikere som tok makten etter mordet på Yitzhak Rabin. Disse fanatikerne jobber for et såkalt «Stor-Israel».

Det var mot starten av det nye regimet til statsminister Benjamin Netanyahu at Richard Perle skrev rapporten «Clean Break: A Strategy for Securing the Realm», som skisserte en rekke mål som skulle styre den strategiske visjonen til Washington og Tel Aviv de neste to tiårene. Den krevde:

  • Kansellering av grunnlaget for Oslo-avtalene som truet med å skape et fredsklima gjennom økonomisk samarbeid i Midtøsten under en tostatsløsning
  • Lansering av en ny doktrine om «retten til varm forfølgelse» som rettferdiggjør væpnede inngrep i palestinske territorier
  • Få USA til å styrte Saddam Husseins regime i Irak
  • Væpnede angrep i Libanon og mulige angrep mot Syria og Iran

I 2007 la general Wesley Clark frem enda flere detaljer til dette neocon-programmet, da han avslørte innholdet i en diskusjon han hadde med Wolfowitz og Rumsfeld ti dager etter 11. september. General Clark uttalte at han ble fortalt om planlagte invasjoner av syv land, beregnet å finne sted innen fem år … nemlig: «Irak, Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og Iran».

Dette programmet var kort sagt en oppskrift på etableringen av det etterlengtede «Stor-Israel» fremmet av slike som Theodor Herzl, Vladimir Jabotinsky og rabbiner Abraham Isaac Kook for over hundre år siden.

Mens den anglo-sionistiske tidslinjen ble forstyrret i løpet av de påfølgende årene (noen ganger involvert av modig intervensjon fra enkeltpersoner i USAs etterretningssamfunn), forsvant aldri intensjonen innebygd i «Clean Break»- rapporten.

Med det kommende sammenbruddet av det overoppblåste vestlige finanssystemet på den ene siden og fremveksten av en levedyktig ny multipolar sikkerhets- og økonomisk arkitektur på den andre siden, ser det ut til at forbryterne som orkestrerte 9/11, myrdet Rabin (1995) og Arafat (2004), og gjenopplivet korstogene, har bestemt seg for å sparke sjakkbrettet over ende.

Å gjennomføre en rasjonell analyse av motivene for denne typen dynamikk utgjør en stor vanskelighet for enhver geopolitisk kommentator som er vant til å tenke i akademisk akseptable termer, som antar at rasjonell egeninteresse gir liv til deltakerne i et spill. I dette tilfellet er rasjonell egeninteresse infisert av store doser selvbedragersk hegemonisme, fanatisk imperiefanatisme og endetidstenkning med en messiansk vri (som tar både kristne og jødiske former).

Siler ut orden fra kaos

Netanyahu og hans neokonservative (se: uniparty) tilhengere i Amerika og Storbritannia ser ut til å støtte Israels ambisjon om å provosere frem en enorm regional krig på den ene siden, samtidig som de tror at de kanskje vil være i stand til å bruke Israel som en kile til å forstyrre russiske og kinesisk-ledede utviklingskorridorer (BRI, forkortelse for Belt and Road Initiative, og International North-South Transport Corridor) på den andre siden.

Disse eurasiske utviklingskorridorene blir med rette sett på som en eksistensiell trussel mot vestlige imperialister, da de danner grunnlaget for levedyktigheten til en ny økonomisk arkitektur basert på langsiktig tenkning og gjensidig samarbeid.

Rollen Israel forventes å spille i en anti-BRI-agenda er ment å ta form av tre store prosjekter innenfor dette elfenbenstårnets fantasispill av imperiale Rand*-stil scenariobyggere. *(Rand Corporation, Pentagon-støttet amerikansk tenketank. Oa.)

Disse er:

1) Den USA-ledede India-Middle East Europe Economic Corridor (IMEEC) kunngjorde på G20, 15. oktober 2023, som ser for seg et stort nettverk av jernbaner og veier som strekker seg fra India gjennom UAE, Saudi-Arabia, Israel og Europa. Dette foreslåtte enorme nettverket av jernbaner, rørledninger, skipskorridorer, havner og datakabler ville omgå Tyrkia og undergrave Kinas midtre og planlagte sørlige BRI-korridorer.

2) Gjenopplivingen av David Ben Gurion-kanalen, som først ble foreslått av amerikanske ingeniører i 1963. Denne planen gikk ut på å bruke 520 kjernefysiske detonasjoner for å grave ut en nesten 260 km lang kanal fra Rødehavet til Middelhavet, utenom den strategisk verdifulle Suezkanalen.

3) Utnyttelsen av store offshore olje- og naturgassforekomster som har blitt oppdaget utenfor kysten av Gaza, mellom 1999 til i dag, noe som vil gjøre Israel til et primært oljeknutepunkt i verden med tilknytning til topp OPEC-nasjoner.

IMEEC fantasien

Tatt i betraktning den lange og patetiske listen over USA-kontrollerte ‘jeg-kan-ikke-tro-det-ikke-er-BRI svindel’ som har blitt opphøyet til stor anerkjennelse og falt fra hverandre i løpet av sekunder etter unnfangelsen (dvs.: Build Back Better for the World, One Sun One World One Grid, Blue Dot Network, Green Global Gateway, Global Green Deal eller Green Belt Initiative), er det trygt å si at IMEEC er en ikke-starter, laget for geopolitiske våte drømmere av geopolitiske våte drømmere, ute av stand til å skjelne virkeligheten fra fantasi.

Ikke bare mangler Vesten økonomiske midler til å investere i langsiktige prosjekter som IMEEC, men det har også mistet ingeniørferdighetene som kreves for å bygge et slikt megaprosjekt. Denne perfekte stormen av inkompetanse gjør dette imponerende prosjektet ikke-levedyktig.

Det vil ikke bli gitt ytterligere bemerkninger om dette i denne artikkelen.

Fantasien om David Ben Gurion-kanalen

For utsiktene til en reaktualisering av David Ben Gurion-kanalen, som har blitt en internettsensasjon de siste ukene, er et ord verdt å nevne, og noen feilslutninger bør avklares. Selv om dette først ble foreslått av ingeniører ved US Department of Energy i 1963 (og raskt hemmeligstemplet fram til 1993), er det ingen bevis for at institusjonell diskusjon har funnet sted om å gjenopplive dette prosjektet, de siste tiårene.

Mens mange online-kommentatorer hevder at prosjektet krever å «slippe hundrevis av atomvåpen på Gaza» (noe som antyder at israelske trusler om å atombombe Gaza er et dekke for å bygge denne kanalen), krevde den faktiske ingeniørstudien spesialdesignede kjernefysiske detonasjoner som bruker rettede eksplosjonsgeometrier som ikke er helt forskjellige fra TNT-detonasjoner i bygging av tunneler (selv om de er mange ganger sterkere). Enkel rå makt med å ‘slippe bomber’ på en ørken ville aldri fungere, og tekniske ferdigheter, kostnader og mange års konstruksjon som kreves, gjør prosjektet etter denne forfatterens mening, like urealiserbart som IMEEC.

Det virker mer sannsynlig at fanatikerne i Stor-Israel ganske enkelt ønsker å ta kontroll over Suezkanalen (etter at en krig kan fremprovoseres med Egypt, selvfølgelig), og derfor er byggingen av kanalen fra 1963 irrelevant i hodet til ‘det utvalgte folket’.

En reell bekymring: Tyveri av Gazas offshore energi

Olje- og gassfeltene offshore, i det østlige Middelhavet, er mye mer strategiske og gjennomførbare, og appellerer i stadig større grad i et desperat Europa, avskåret fra russisk drivstoff siden Russlands spesielle militæroperasjon (SMO) begynte i februar 2022.

Hvis utviklet, antas det at disse offshore-ressursene vil forvandle Israel til et globalt energiknutepunkt som støtter Stor-Israels herlighet som et nytt imperium, som ifølge amerikanske estimater fra 2010 representerer over «1,7 milliarder fat utvinnbar olje og et gjennomsnitt på 122 billioner kubikkfot utvinnbar gass» verdsatt til over 453 milliarder dollar.

Denne enorme forekomsten utenfor kysten av Gaza (og dermed under lovlig eierskap av folket i Gaza), ble først oppdaget i 1999 da et selskap som heter British Gas oppdaget forekomster på omtrent en billion kubikkfot naturgass 19 miles utenfor Gaza-kysten. Avtaler om å utvikle dette prosjektet til en kostnad på 1,2 milliarder dollar fulgte snart.

Selv om Yasir Arafat uttrykte en aktiv interesse for å utvikle disse ressursene for to tiår siden, arbeidet Israel utrettelig for å blokkere det palestinske investeringsfondet (fondet som er ansvarlig for å gjennomføre utviklingen) fra å utvide investeringer til prosjektet, ved å bruke argumentet om at «finansiering kan brukes til å støtte terrorisme». Da Hamas ble valgt i 2007, økte Israels innsats for å blokkere finansieringen av Gazas marine områder kraftig.

Dette er kanskje grunnen til at Hamas seier i 2007 ble feiret av ingen ringere enn den israelske etterretningssjefen Amos Yadlin, som sendte en melding til USAs ambassadør Richard Jones om at han ville være «glad» hvis Hamas dannet en regjering, fordi «IDF da kunne håndtere Gaza som en fiendtlig stat». I kabelen gjort tilgjengelig av Wikileaks, avviste Yadlin også bekymringer om iransk innflytelse i en Hamas-regjering «så lenge de [Hamas-kontrollerte Gaza] ikke har en havn».

Yadlins kommentarer ble gjentatt i 2019 av Netanyahu selv, som sa til Likud-medlemmer i Knesset: «Enhver som ønsker å motarbeide etableringen av en palestinsk stat må støtte styrking av Hamas og overføring av penger til Hamas … Dette er en del av vår strategi – å isolere palestinerne i Gaza fra palestinerne på Vestbredden». [uthevet av forf.]

Da et konsortium av israelske, amerikanske og australske energiselskaper oppdaget enda flere olje- og naturgassforekomster i Levantbassenget «utenfor Israels kyst» i 2010-2011, ble det vestlige Middelhavet en potensiell global gamechanger i oljerelatert geopolitikk, med USAs Innenriksdepartement sin 2010-rapport som estimerte «1.7 milliarder fat utvinnbar olje og et gjennomsnitt på 122 billioner kubikkfot utvinnbar gass i Levanten-bassenget». Eksperter anslår at disse forekomstene har minst 453 milliarder dollar i verdi.

Israels tidligere energiminister Karine El Harrar beskrev Israels ambisjon om å bli et globalt energiknutepunkt, etter å ha signert en intensjonsavtale (MOU) i 2022 med Egypt, som lovet å utvikle gassfeltene:

«Dette er et historisk øyeblikk hvor det lille landet Israel blir en betydelig aktør i det globale energimarkedet. Intensjonsavtalen vil gjøre det mulig for Israel for første gang å eksportere israelsk naturgass til Europa, og det er enda mer imponerende å se på det betydelige settet av avtaler vi signerte i løpet av det siste året, som posisjonerer Israel og israelske energi- og vannsektorer som en viktig global aktør».

El Harrers ord bar en bitter ettersmak da det allerede var bevist at Israel med vilje blokkerte utviklingen av disse offshore-feltene i to tiår – til skade for millioner av palestinske liv (og ironisk nok Israels egen økonomi). Dette faktum ble skissert i detalj i en 2019-rapport fra FNs konferanse om handel og utvikling (UNCTAD), som uttalte:

«Geologer og naturressursøkonomer har bekreftet at det okkuperte palestinske territoriet ligger over store reservoarer av olje- og naturgassrikdom, i område C på den okkuperte Vestbredden og Middelhavskysten utenfor Gazastripen.

«Men okkupasjonen fortsetter å hindre palestinerne i å utvikle sine energifelt for å utnytte og dra nytte av slike eiendeler. Som sådan har det palestinske folket blitt nektet fordelene ved å bruke denne naturressursen til å finansiere sosioøkonomisk utvikling og dekke deres behov for energi.

«De akkumulerte tapene er estimert i milliarder av dollar. Jo lenger Israel hindrer palestinerne i å utnytte sine egne olje- og naturgassreserver, jo større blir mulighetskostnadene og jo større blir de totale kostnadene ved okkupasjonen som palestinerne bærer.

«Denne studien identifiserer og vurderer eksisterende og potensielle palestinske olje- og naturgassreserver som kan utnyttes til fordel for det palestinske folket, som Israel enten hindrer dem i å utnytte eller utnytter uten å ta hensyn til folkeretten».

Hvis Israel ønsker å ha full kontroll over Gazas maritime olje-og gassreserver, kan de bare oppnå målet sitt hvis de lovlige eierne og mottakerne som bor i Gaza forsvinner.

13. oktober 2023 ble et policy-dokument forfattet av Israels etterretningsdepartement lekket. Den anbefalte «tvungen og permanent overføring av Gazastripens 2,2 millioner palestinske innbyggere til Egypts Sinai-halvøy», som +972 rapporterte.

Avisen la frem tre mulige scenarier for folket i Gaza. Det første innebærer at Hamas erstattes med de palestinske selvstyremyndighetene i Gaza. Det andre innebærer fremveksten av en ny lokal Gaza-myndighet (ikke Hamas eller PA), og det tredje inkluderer utvisning av alle sivile til Egypt. Rapporten identifiserer tydelig det tredje scenariet som det mest foretrukne alternativet. Rapportens forfattere skriver at dette tredje alternativet «vil gi positive, langsiktige strategiske resultater for Israel, og er et gjennomførbart alternativ. Det krever besluttsomhet fra det politiske miljøet i møte med internasjonalt press, med vekt på å utnytte støtten fra USA og andre pro-israelske land for bestrebelsene».

Et bilde som inneholder tekst, skjermbilde, Font, dokument

Automatisk generert beskrivelse

Selvfølgelig begynte USAs støtte for å flytte Gazas innbyggere inn på Sinai-halvøya, bokstavelig talt minutter etter 7. oktober. Dette vil skape et alvorlig problem for fremtidig gjengjeldelse fra ekstremt radikaliserte og traumatiserte mennesker, hvis familier har blitt drept av Israels forbrytelser i flere tiår. Hamas sitt Qatar-baserte muslimske brorskap, et lederskap av multimilliardærer, vil da lett kunne koordinere med Egypts muslimske brorskap for å fungere som agentprovokatører som angriper Israel.

Det muslimske brorskapet har fungert som en viktig organisasjonskraft ledet av anglo-sionistisk etterretning i flere tiår, de var medvirkende til å orkestrere den arabiske våren, og støttet styrtingen av Bashar al-Assad.

Kanskje hvis dette fortsatt var 1996, og ingen mektig koalisjon av Russland, Kina og Iran eksisterte til å forsvare Egypt mot den truende anglo-sionistiske krigen, ville kanskje PNAC Clean Break-A Strategy for Securing the Realm  ha vært mulig. Beslutningen om å ignorere virkeligheten ved å gjenta dette foreldede programmet innebærer toppen av inkompetanse, som truer med å vokse langt utover en regional krig og inn i en global termonukleær brannstorm, raskere enn mange forestiller seg.

Dette forvarselet om en profetisk global krig for å innlede Messias (som mange kristne fundamentalister drømmer om), ble skissert i dybden av Stor-Israel-talsmann og Jabotinsky-samarbeidspartner Rabbi Abraham Isaac Kook for 100 år siden.

Kook var Storbritannias valg som ledende ashkenazirabbiner i Jerusalem og Palestina fra 1919 til 1935, og hans innflytelse i utformingen av flere generasjoner av radikale sionistiske fanatikere, som tok over kontrollen over mye av Israels regjering etter Seksdagerskrigen, en innsidejobb, er enorm. Hans profetiske bemerkninger skulle ikke lett avvises. I sin bok Orot, sa Kook:

«I kriger utkrystalliserer nasjonale karakterer seg. Israel, som den universelle refleksjonen av menneskeheten, drar nytte av dette. Messias hæler følger på verdensbrannen … I timen for den vestlige sivilisasjonens fall er Israel kalt til å oppfylle sin guddommelige misjon ved å gi det åndelige grunnlaget for en ny verdensorden». [uthevelse tillagt]

Det eneste håpet for å unngå denne ulykken og forstyrre denne flukten mot et Armageddon-scenario styrt av endetidens messianske kult-tilhengere, er å tvinge frem en våpenhvile, slik Russland, Kina og det store flertallet av verdensborgere (til og med amerikanere) krever.

Uten denne gjenopprettelsen av fornuften, vil verden som helhet risikere en opplevelse som vil få 13oo-tallets mørke Middelalder til å se ut som en ubehagelig hikke i verdenshistorien.


Denne artikkelen ble publisert av Internationalist 360.

The ‘Greater Israel’ Scheme and Its Global Power Play: A Delusional Recipe for Armageddon – INTERNATIONALIST 360°

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad


Om forfatteren:

Matthew Ehret 

@matthewehret

Journalist, tegneserieskaper, direktør for Rising Tide Foundation, grunnlegger av Canadian Patriot Review, Senior Fellow ved American University i Moskva.

Forrige artikkelIkke særlig oppsiktsvekkende av Sverige, men lett gjennomskuelig hvorfor
Neste artikkelHvordan CIA destabiliserer verden
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.