Hvordan CIA destabiliserer verden

0
Shutterstock

Hvis bare CIAs useriøse operasjoner hadde blitt henvist til historien som følge av forbrytelsene avslørt av Church-komiteen, eller i det minste hadde brakt CIA under lovens kontroll og offentlig ansvarlighet. Men slik skulle det ikke bli.

Av Jeffrey D. Sachs.

 Common Dreams, 12. februar 2024

Det er tre grunnleggende problemer med CIA: dets mål, metoder og uansvarlighet. Dets operasjonelle mål er hva CIA eller presidenten i USA definerer å være i USAs interesse på et gitt tidspunkt, uavhengig av folkeretten eller amerikansk lov. Dets metoder er hemmelighetsfulle og bedragerske. Dets uansvarlighet betyr at CIA og presidenten driver utenrikspolitikk uten offentlig innsyn. Kongressen er en dørmatte, et sideshow.

Som Mike Pompeo, en nylig CIA-direktør, sa om sin tid i CIA: «Jeg var CIA-direktør. Vi løy, vi jukset, vi stjal. Vi hadde hele opplæringskurs. Det minner deg om det amerikanske eksperimentets herlighet».

CIA ble etablert i 1947 som etterfølgeren til Office of Strategic Services (OSS). OSS hadde utført to forskjellige roller i andre verdenskrig, etterretning og undergraving. CIA tok over begge rollene. På den ene siden skulle CIA gi etterretning til den amerikanske regjeringen. På den andre siden skulle CIA undergrave «fienden», det vil si hvem som helst presidenten eller CIA definerte som fienden, ved hjelp av et bredt spekter av tiltak: attentater, kupp, iscenesatt uro, bevæpning av opprørere og andre midler.

Det er sistnevnte rolle som har vist seg å være ødeleggende for global stabilitet og USAs rettssikkerhet. Det er en rolle som CIA fortsetter å forfølge i dag. I virkeligheten er CIA USAs hemmelige hær, i stand til å skape kaos over hele verden uten noen som helst ansvarlighet.

Da president Dwight Eisenhower bestemte seg for at Afrikas stigende politiske stjerne, den demokratisk valgte Patrice Lumumba fra Zaire (nå Den demokratiske republikken Kongo), var «fienden», konspirerte CIA i attentatet på ham i 1961, og undergravde dermed de demokratiske håpene for Afrika. Han ville neppe bli den siste afrikanske presidenten som ble styrtet av CIA.

Omfanget av det vedvarende kaoset som følge av CIA-operasjoner som har gått galt, er forbløffende.

I sin 77-årige historie har CIA blitt holdt skikkelig, offentlig ansvarlig bare én gang, i 1975. Det året ledet Idaho-senator Frank Church en senatsgranskning som avslørte CIAs sjokkerende herjinger av attentater, kupp, destabilisering, overvåkning og Josef Mengele-type tortur og medisinske «eksperimenter».

Church-komiteens avsløring av CIAs sjokkerende ugjerninger har nylig blitt beskrevet i en ypperlig bok av gravereporteren James Risen, The Last Honest Man: The CIA, FBI, the Mafia and the Kennedys – and One Senator’s Fight to Save Democracy.

Den ene episoden med oversikt skjedde på grunn av et sjeldent sammenfall av hendelser.

I året før Church-komiteen hadde Watergate-skandalen veltet Richard Nixon og svekket Det hvite hus. Som etterfølger til Nixon ble Gerald Ford, en ikke-valgt,* tidligere kongressmann president, og motvillig til å gå imot Kongressens tilsynsprivilegier. Watergate-skandalen, som ble gransket av Senatets Ervin-komité, hadde også gitt Senatet makt og demonstrert verdien av Senatets tilsyn med maktmisbruk i den utøvende grenen. Avgjørende var at CIA nylig ble ledet av direktør William Colby, som ønsket å rydde opp i CIA-operasjonene. Også FBI-direktør J. Edgar Hoover, kilden bak gjennomgripende ulovligheter som også ble avslørt av Church-komiteen, døde i 1972. *(Nixons visepresident Spiro Agnew, trakk seg fra vervet i 1973, pga. korrupsjonsanklager. O.a.)

I desember 1974 publiserte den undersøkende reporteren Seymour Hersh, da som nå en stor reporter med kilder i CIA, en beretning om ulovlige etterretningsoperasjoner fra CIA mot den amerikanske antikrigsbevegelsen. Daværende majoritetsleder i Senatet, Mike Mansfield, utnevnte deretter Church til å etterforske CIA. Church selv var en modig, ærlig, intelligent, selvstendig og uredd senator, egenskaper som er kronisk mangelvare i amerikansk politikk.

Hvis bare CIAs useriøse operasjoner hadde blitt henvist til historien, som følge av forbrytelsene som ble avslørt av Church-komiteen, eller i det minste hadde brakt CIA under juridisk kontroll og offentlig ansvarlighet. Men slik skulle det ikke bli. CIA har fått seg en siste latter – eller rettere sagt, har brakt verden til tårer – ved å opprettholde sin fremtredende rolle i amerikansk utenrikspolitikk, inkludert oversjøisk undergraving.

Siden 1975 har CIA drevet hemmelige operasjoner som støtter islamske jihadister i Afghanistan, som fullstendig ødela Afghanistan mens de ga opphav til al-Qaida. CIA har sannsynligvis drevet hemmelige operasjoner på Balkan mot Serbia, i Kaukasus mot Russland, og i Sentral-Asia rettet mot Kina, alle utplasserte CIA-støttede jihadister. På 2010-tallet gjennomførte CIA dødelige operasjoner for å styrte Syrias Bashir al-Assad, igjen med islamske jihadister. I minst 20 år har CIA vært dypt involvert i oppildningen til den voksende katastrofen i Ukraina, inkludert den voldelige omveltningen av Ukrainas president Viktor Janukovitsj i februar 2014, som utløste den ødeleggende krigen som nå oppsluker Ukraina.

Hva vet vi om disse operasjonene? Bare de delene som varslere, noen få fryktløse undersøkende journalister, en håndfull modige forskere og noen utenlandske regjeringer har vært villige eller i stand til å fortelle oss, med alle disse mulige vitnene som vet at de kan møte alvorlig gjengjeldelse fra den amerikanske staten. Det har vært liten eller ingen ansvarlighet fra den amerikanske staten selv, eller meningsfylt tilsyn eller tilbakeholdenhet pålagt av Kongressen. Tvert imot har regjeringen blitt stadig mer besatt av hemmelighold, og forfølger aggressive rettslige skritt mot avsløringer av klassifisert informasjon, selv når, eller spesielt når, denne informasjonen beskriver de ulovlige handlingene fra staten selv.

En gang iblant slipper en tidligere amerikansk tjenestemann avsløringer, som da Zbigniew Brzezinski avslørte at han hadde fått Jimmy Carter til å gi CIA i oppdrag å trene islamske jihadister til å destabilisere regjeringen i Afghanistan, med sikte på å få Sovjetunionen til å invadere landet.

Når det gjelder Syria, lærte vi fra noen få historier i New York Times i 2016  og 2017 om CIAs undergravende operasjoner for å destabilisere Syria og styrte Assad, operasjoner som ble beordret av president Barack Obama. Det er et tilfelle av en fryktelig feilslått CIA-operasjon, i åpenbar strid med folkeretten, som har ført til et tiår med kaos, en eskalerende regional krig, hundretusenvis av dødsfall og millioner av fordrevne mennesker, og likevel har det ikke vært en eneste ærlig erkjennelse av denne CIA-ledede katastrofen fra Det hvite hus eller Kongressen.

Når det gjelder Ukraina, vet vi at USA spilte en stor og skjult rolle i det voldelige kuppet som brakte Janukovitsj ned og som feide Ukraina inn i et tiår med blodsutgytelse, men den dag i dag kjenner vi ikke detaljene. Russland tilbød verden et vindu inn i kuppet ved å avskjære og deretter legge ut en samtale mellom Victoria Nuland, daværende amerikansk assisterende utenriksminister (nå viseutenriksminister) og USAs ambassadør til Ukraina Geoffrey Pyatt (nå assisterende utenriksminister), der de planlegger regjeringsdannelsen for tiden etter kuppet. Etter selve kuppet trente CIA i hemmelighet spesialstyrker fra regimet som USA hadde bidratt til å bringe til makten. Den amerikanske regjeringen har vært stille om CIAs hemmelige operasjoner i Ukraina.

Vi har god grunn til å tro at CIA-operatører utførte ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningenifølge Seymour Hersh, som nå er en uavhengig reporter. I motsetning til i 1975, da Hersh var i New York Times på et tidspunkt da avisa fortsatt forsøkte å stille staten til ansvar, nedverdiger ikke Times seg til å se nærmere på Hersh sin beretning.

Å holde CIA offentlig ansvarlig er selvfølgelig en kamp i bratt oppoverbakke. Presidenter og Kongressen prøver ikke engang. Hovedstrømsmediene etterforsker ikke CIA, og foretrekker i stedet å sitere «høytstående ikke-navngitte tjenestemenn» og den offisielle tildekkingen. Er hovedstrømsmediene late, underkuede, redde for reklameinntektene fra det militærindustrielle komplekset, truet, uvitende eller alt det ovennevnte? Hvem vet.

Det er et lite glimt av håp. Tilbake i 1975 ble CIA ledet av en reformator. I dag ledes CIA av William Burns, en av USAs mangeårige ledende diplomater. Burns vet sannheten om Ukraina, siden han tjente som ambassadør til Russland i 2008 og skrev til Washington om den alvorlige feilen med å presse NATO-utvidelse til Ukraina. Gitt Burns sitt gode rykte og diplomatiske prestasjoner, ville han kanskje støtte den presserende nødvendige ansvarligheten.

Omfanget av det vedvarende kaoset som følge av CIA-operasjoner som har gått galt, er forbløffende. I Afghanistan, Haiti, Syria, Venezuela, Kosovo, Ukraina og langt utover, fortsetter de unødvendige dødsfallene, ustabiliteten og ødeleggelsene som er sluppet løs av CIAs undergraving, til denne dag. Hovedstrømsmediene, akademiske institusjoner og Kongressen bør etterforske disse operasjonene etter beste evne og kreve offentliggjøring av dokumenter for å muliggjøre demokratisk ansvarlighet.

Neste år er det 50-årsjubileum for høringene i Church-komiteen. Femti år senere, med presedens, inspirasjon og veiledning fra Church-komiteen selv, er det på tide å åpne persiennene, avsløre sannheten om det USA-ledede kaoset, og begynne en ny æra der amerikansk utenrikspolitikk blir gjennomsiktig, ansvarlig, underlagt rettsstaten både innenlands og internasjonalt, og rettet for global fred i stedet for undergraving av antatte fiender.


Denne artikkelen er fra Common Dreams.

Opinion | How the CIA Destabilizes the World

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad


Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger og kommisjonær for FNs bredbåndskommisjon for utvikling. Han har vært rådgiver for tre generalsekretærer i FN, og er for tiden pådriver for bærekraftsmålene under generalsekretær António Guterres. Sachs er forfatter av A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism (2020). Andre bøker inkluderer: Building the New American Economy: Smart, Fair, and Sustainable (2017) og The Age of Sustainable Development, (2015) med Ban Ki-moon.

Vårt arbeid er lisensiert under Creative Commons (CC BY-NC-ND 3.0). Føl deg fri til å publisere og dele mye.

Se også Jeffrey Sachs utdype synspunktene i denne videoen:

Forrige artikkelDrømmen om Stor-Israel og det globale maktspillet
Neste artikkelUSA gir Israel grønt lys til å drepe sivile i Rafah
Jeffrey D. Sachs, professor i bærekraftig utvikling og professor i helsepolitikk og ledelse ved Columbia University, er direktør for Columbias senter for bærekraftig utvikling og FNs utviklingsnettverk for bærekraftige løsninger. Han har vært spesialrådgiver for tre generalsekretærer i FN. Hans bøker inkluderer The End of Poverty, Common Wealth, The Age of Sustainable Development, Building the New American Economy, og senest, A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism.