Den brutale avindustrialiseringa av Tyskland

0

Tyskland har i langt over et århundre vært Europas og et av verdens fremste industrielle lokomotiver. Nå raseres tysk industri fortere enn noen hadde forestilt seg. Sentralt står naturligvis ødeleggelsen av Tysklands energiforsyning og ødeleggelsen av handelsforbindelsene til Russland. Det er en historisk industrigigant som raseres mens vi ser på.

Røttene til tysk kull- og stålindustri, til deres maskinindustri og kjemiske industri finner vi tilbake i middelalderen. Men det var på 1830-tallet at den industrielle revolusjonen virkelig skjøt fart i Tyskland og med Tysklands samling i 1870 sto den industrielle stormakta Tyskland fram for alvor.

Wikipedia skriver:

Mens Storbritannias andel av verdenshandelen hadde falt mellom 1880 og 1913 fra 38,2 prosent til 30,2 prosent, hadde Tysklands andel økt i samme periode fra 17,2 prosent til 26,6 prosent. Mellom 1890 og 1913 ble tysk eksport tredoblet, og i 1913 var Tysklands andel av verdens produksjonsproduksjon 14,8 prosent, foran Storbritannias 13,6 prosent. I 1913 dominerte amerikansk og tysk eksport verdens stålmarked, da Storbritannia falt til tredjeplass. I 1914 var den tyske stålproduksjonen 17,6 millioner tonn, større enn den samlede produksjonen til Storbritannia, Frankrike og Russland.

I denne epoken utviklet også tysk vitenskap og industrielle kompetanse seg med stormskritt. Tysk kvalitet ble et varemerke innen maskinindustri, optisk industri og bilindustri. Tyske patenter og tysk innovasjon var verdensledende.

Dette la også grunnlaget for to verdenskriger og for at Tyskland ble den dominerende makta i EU.

Nå demonteres Tyskland foran øynene våre

Det som nå skjer med Tyskland, tysk økonomi og tysk industri er like dramatisk, bare med motsatt fortegn og ved at det skjer så enormt fort.

Industriproduksjonen i Tyskland har falt siden 2017, og den nedadgående spiralen har akselerert siden importen av russisk gass ble avbrutt i 2022 for å straffe Moskva over Ukraina-konflikten. Århundre gamle fabrikker stenger, og andre selskaper flytter produksjonslinjer til land med lavere kostnader, skriver Bloomberg.

«Det er ikke mye håp, hvis jeg skal være ærlig»,  sa Stefan Klebert, administrerende direktør i maskinprodusenten GEA Group AG, til mediekanalen. – Jeg er veldig usikker på om vi kan stoppe denne trenden. Mange ting måtte endres veldig raskt».

En undersøkelse i september i fjor av Bundesverband der Deutschen Industrie viste at bekymringer over energisikkerhet og energikostnader er hovedårsaken til å flytte investeringer til utlandet. Kjemikalieprodusenter var blant produsentene som ble hardest rammet av tapet av russisk gass. BASF SE, Europas største kjemikalieprodusent, og Lanxess AG kutter tusenvis av arbeidsplasser.

Den franske dekkprodusenten Michelin og den amerikanske rivalen Goodyear stenger eller reduserer sine tyske fabrikker. Maria Rottger, regional sjef for Michelin, sa til Bloomberg at kostnadene er for høye til at tyske eksportører kan trives. «Til tross for motivasjonen til våre ansatte, har vi kommet til et punkt der vi ikke kan eksportere lastebildekk fra Tyskland til konkurransedyktige priser. Hvis Tyskland ikke kan eksportere konkurransedyktig i internasjonal sammenheng, mister landet en av sine største styrker».

Den tyske finansministeren erkjente krisen på en Bloomberg-konferanse tidligere denne måneden. «Vi er ikke lenger konkurransedyktige»,  sa han. «Vi blir fattigere fordi vi ikke har noen vekst. Vi henger etter».

Den tyske økonomien gikk tilbake i 2023 fjerde kvartal. En studie fra konsulentfirmaet Alvarez & Marsal fant at 15 % av tyske selskaper er i nød, noe som betyr at de har svake balanser i regnskapene, eller sagt på en annen måte: kapitalbasen forvitrer.

Bloomberg skriver at tyske produsenter også har blitt skadet av smuldrende infrastruktur, en aldrende arbeidsstyrke, byråkratisk byråkrati, et svekket utdanningssystem og økt konkurranse fra Kina.

«Du trenger ikke å være en pessimist for å si at det vi gjør for øyeblikket ikke vil være nok»,  sa Volker Treier, utenrikshandelssjef ved de tyske handels- og industrikamrene, til avisen. «Hastigheten til strukturelle endringer er svimlende».

Som om Tyskland skulle vært utsatt for en krig

Tilbakegangen for og ødeleggelsen av Tysklands øknomi er så voldsomt og foregår over hele spekteret som om landet skulle være offer for en krig. Ja, sjøl to verdenskriger klarte å ødelegge den tyske industribasen så effektivt som det vi ser nå.

Og strengt tatt er Tyskland offer for en krig. Det er noe som heter å «slå på skjekene og mene mærra». Det vil si: Sanksjonene er rettet mot Russland, men de rammer først og fremst Tyskland. USAs klimaideologer har fått Europa til å gjennomføre «det grønne skiftet» og gjennom det ødelegge hele industribasen til Tyskland. Man sier miljø og klima, men mener: ødelegg Tyskland. Man får til og med tyskerne til å ødelegge sitt eget livsmiljø og sitt eget landbruk gjennom de vanvittige vindkraft- og solkraftprosjektene.

Det er USA som bruker krigen mot Russland til å ødelegge sine europeiske «allierte» og gjøre Europa ute av stand til å være noen konkurrent for USA. Og Europa har ved USAs hjelp skaffet seg politikere som gjør akkurat det de blir bedt om. Det var det samme de gjorde med krigen mot Syria. Via stråmenn ble krigen ført på en så brutal måte at den tvang millioner av syrere tiø å flykte, og det ble ikke minst Tyskland som måtte løse problemet. Det var USAs krig mot Syria, men en av de åpenbart planlagte bivirkningene var å ødelegge Tyskland og tysk økonomi.

Det er nok å si Nord Stream og Olaf Scholz så har man tegninga: tamme kaniner som ikke en gang evner å stå opp for sitt eget lands interesser når de blir angrepet.

Et tragisk bilde på tysk «energiforsyning» av i dag:

Forrige artikkelBiden «en gammel mann med dårlig hukommelse»
Neste artikkelOmskrivingen av norsk historie
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).