oss 100 kroner!
Nesten 70 prosent mener norsk mat er tryggere enn importert mat, likevel importeres det framfor å satse på norsk mat.
Tror du norskprodusert mat er tryggere enn importert mat? Nationen har spurt om dette i en ny undersøkelse gjennomført av InFact og i undersøkelsen svarer hele 69,9 prosent ja på dette spørsmålet. Dette er en økning fra i fjor, da tilsvarende andel var på 63,3 prosent.
Alexander Schjøll er forskningsleder for bærekraftig tekstil- og matforbruk ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO og han mener at en av grunnene kan være at norsk landbruk i større grad enn før blir sett på som en del av løsningen på utfordringer knyttet til klima og selvforsyning. Schjøll mener dette kan være en av grunnene til at tilliten øker.
https://www.nationen.no/tilliten-til-norsk-matproduksjon-oker-det-overrasker-forsker/s/5-148-469427
Vi veit at både økologisk og regenerativt landbruk øker og det er flere bønder som satser på grasfora kjøttproduksjon her i landet. Norsk mat er sunnere, og Norge utmerker seg blant landene som bruker minst antibiotika i husdyrproduksjonen. Undersøkelser viser også at forekomsten av antibiotikaresistente bakterier i norsk mat og i norsk husdyrhold er lav. Dette kan vi også lese om på Regjeringens nettside.
Dersom du styrer unna de store matvarekjedene og handler direkte fra en produsent nær deg kan du bidra til å sikre fortsatt matproduksjon over hele landet. På den måten kan du både forsikre deg om hvordan maten er produsert, komme i kontakt med lokale produsenter og støtte den lokale bonden eller småbrukeren.
Reko-ringer, bondens marked og direkte utsalg fra gårder finnes over hele landet og finnes det ikke kan du kanskje ta kontakt med en bonde og spørre om du kan kjøpe direkte, og har du lagringsplass og kompetanse på tørking og salting, eller god frysekapasitet kan du kjøpe stort.
Det legges dessverre mange hindringer i veien for lokalprodusenter som ønsker å selge egenprodusert mat.
De som produserer og foredler lokalmat, vil gjerne tilby produktene sine til markedet. Men de hindres fordi politikken prioriterer storskalaproduksjon, dette skriver Thoralf Fagertun, kommunikasjonsrådgiver i Nordlandsforskning i en artikkel i Nationen 8.januar.
Forskerne har samlet et bredt utvalg av aktører i Saltens lokalmatbransje til arbeidsverksted om lokal matproduksjon og lokale matsystemer og alle erfarer det samme.
Han skriver: Krav om volum og effektivitet går på bekostning av kvalitet og handlingsrommet til å benytte lokale ressurser, sier seniorforsker Camilla Risvoll.
Hun peker på at lokale forhold, som for eksempel terreng og kort vekstsesong, i mange tilfeller gjør volumproduksjon uegnet.
Samtidig har Salten og Nordland et stort potensial for matproduksjon. Utmarka her er spesielt egnet for beitedyr, takket være et rikt jordsmonn og plantemangfold, sier Risvoll.
Og historisk sett har det vært langt flere beitedyr i fjellet enn det er i dag.
Når lokalmataktørene i Salten ser frem i tid, er de overbevist om at matsikkerhet og beredskap vil bli stadig viktigere. De spår at globale trender som klimaendringer og krig vil tvinge politikerne til å prioritere matberedskap, selvforsyning og klimatilpasning i matproduksjonen. Allerede i dag er et overordnet mål i nasjonal politikk at andelen norskprodusert mat skal økes.
Men dagens politikk er frikoblet fra lokale ressurser, sier seniorforsker Bjørn Vidar Vangelsten. – Det er mer lønnsomt å importere enn å bruke lokale ressurser.
https://eavis.nationen.no/titles/nationen/14174/publications/259/pages/16/articles/1962382/16/
Det er mer lønnsomt å importere, ja når «blårussens» måte å regne på lønnsomhet er rådende, blir det antakelig det. Men skal vi la blårussen få bestemme hva som er fornuftig og samfunnsmessig lønnsomt? Da regnes ikke beredskap, bærekraft, bosetting, helse, tradisjon og kultur, tja her kunne vi pøsa på med viktige faktorer som ikke så lett lar seg beregne lønnsomheten av. Men vi trodde kanskje samfunnsøkonomer hadde som oppgave å komme med slike beregninger, men samfunnsøkonomier har tydeligvis ikke mye å si i vårt samfunn. Et av dagens ferske eksempler er melkemangelen som vi skreiv om her på steigan.no, hadde bøndene fått mer for melka de produserer hadde melkeproduksjonen økt og vi hadde ikke måttet importere.
Tine sier nå at de har mangel på melk og må importere, Tine varsler at underskuddet kan bli på 15 millioner liter i vinter. I en video på Tines sider går Johnny Ødegård, leder for Norsk melkeråvare ut og «forklarer situasjonen». Han sier at Tine har vært klar over knappheten et halvår nå, men da er det litt underlig at de ikke har økt prisene til bøndene for å stimulere til mer produksjon. Tine skylder på at de trudde etterspørselen ville bli mindre, det dårlige sommerværet og dermed dårlig grovfôrproduskjon. Han nevner heldigvis til slutt det aller viktigste, dårlig økonomi for bøndene som driver med melkeproduksjon.
–
I 1991 fekk vi her på gården cirka 5,50 kr pr. liter melk, i 2023 var målprisen på samme gården 6,40 kr pr. liter melk. Altså på 32 år har vi oppnådd ei verdiauke på under 1 krone!
Skal vi bare kjøpe norsk mat må vi kanskje tenke at vi må kjøpe det som finnes når det er sesong, da lagring og bearbeiding for lagring betraktes som en ekstra utgift og derfor mindre lønnsomt framfor import av de som sitter med makta.
Det finnes mange muligheter til å lære seg hvordan du kan lagre mat slik at du kan kjøpe i sesong og ha til seinere. Her er det også mye å lære fra ei bestemor eller en annen litt eldre i familien.
Har du ikke egna kjeller kan du lage deg en jordkjeller i hagen, har du lagringsplass kan du hermetisere, tørke og salte. Mye av dette kan den litt eldre generasjon, kanskje det også kunne være en hyggelig aktivitet i familien. Her er det mye kompetanse som vi ikke må la gå tapt.
I et beredskapspersepktiv er det helt nødvendigveldig å øke sjølforsyninga i Norge, og ikke bare til 50% som faktisk er målet til dagens regjering.
NBS skriver i sin Opptrappingsplan dette:
Bønder over hele landet bidrar ikke bare med løpende matproduksjon, men også med (lokal)kunnskap og kompetanse, utstyr og maskiner.
Totalverdien av investeringer i landbruket er 190 milliarder kroner. Dette er investeringer som daglig kommer samfunnet til nytte gjennom forsyning av mat. Ved krig, kriser, flom, brann eller andre uforutsette hendelser, gir dette økt trygghet til lokalbefolkningen, og kan være et bidrag til nærliggende byer.
Dette er 190 milliarder kroner i driftsbygninger, utstyr, maskiner, lagringskapasitet og kompetanse som inngår i små og store kommuners totalberedskap. For hvert gårdsbruk som legges ned, svekkes denne beredskapen. Som Totalberedskapskommisjonen peker på, er næringslivets beredskap og evne til krisehåndtering en funksjon av samfunnsmessig tilhørighet.
https://www.smabrukarlaget.no/media/eiblxo0d/opptrappingsplan_311023.pdf
Hva kan du gjøre? I tillegg til å støtte norske bønder, handle norsk mat og knytte kontakt med lokale produsenter, gjør alvor av å få orden på beredskapslageret og planlegg for sjølberging. I fjor rundt nyttår skrev jeg denne artikkelen på steigan.no, Nyttårsforsett – få orden på beredskapslageret og planlegg for sjølberging, der skreiv jeg blant annet:
To strategier som kan styrke den individuelle og lokale motstandskraften mot påkjenningene vi står overfor, er etableringen av lokale sjølbergingssystemer og styrking av fellesskapsnettverk.
Ved å bygge et sterkt lokalt sjølbergingssystem reduserer du matusikkerheten, og ved å bygge et fellesskapsnettverk av spesialister reduserer du effektene av et smuldrende finanssystem ettersom du ganske enkelt kan bytte varer og tjenester.
Sosialt samhold gir også mange psykologiske fordeler. Lokale sjølbergingssystemer og fellesskapsnettverk reduserer også enkeltpersoners avhengighet av statlige utdelinger, og i forlengelsen er det mindre sannsynlig at de blir tvunget inn i disse nye Great Reset-slavesystemene.
Hvordan etablerer man lokale sjølbergingssystemer og fellesskapsnettverk?
Da må vi lytte til og lære av bønder, fiskere, jegere, preppere og småbrukere og de som er sjølforsynt i eget og i andre land og de eldre vi har rundt oss som har erfaring med dette. Vi må dyrke overalt hvor det er mulig, anskaffe husdyr, lære oss å høste i naturen, lære oss hvordan preservere mat og skaffe oss alternative energikilder. Vi må også øke kompetansen vår på mange områder som har gått i glemmeboka for mange. Det fine er at det fortsatt er mange som kan og det er mange som vil lære bort.
Vi ser opprør over hele verden blant bønder og forbrukere. Det pågår nå et bondeopprør i disse dager i Tyskland og Frankrike, og vi har sett det i mange land de siste åra. Og dette er et viktig opprør som vi alle bør støtte og delta i.
Dette opprøret handler om å overleve i kampen mot internasjonal agro-business og teknokratene i EU og FN. Som Ernst Wolff peker på i artikkelen Bondeofferet prøver internasjonal agro-business å legge om hele det globale matvaresystemet og de grunnleggende prinsippene for matvareproduksjon. De vil vekk fra oppdrett og stell av dyr over til industriell produksjon av «laboratoriekjøtt» og tilsvarende dystopiske agendaer. Dette handler om at Milliardærene har tatt kontroll over FNs matvarepolitikk og vil bruke denne makta til å tvinge verden til å følge deres agenda.
Enten det er bondeopprørere i Nederland, gårdskollektiver eller preppere, så er de grasrotreaksjoner mot disse agendaene, så det er all grunn til å følge med på dem, studere deres erfaringer og delta.
Ernst Wolff Bondeofferet 11.7 2022:
Men hva ligger bak dette store angrepet på middelklassen i landbruket i Nederland? Hvorfor følges slike planer i den nåværende, allerede spente økonomiske situasjonen, og i et land som aldri har brydd seg om utslippsgrenser tidligere?
For å svare på dette spørsmålet må du først se til Brussel, hvor EU har jobbet med å realisere sine antatte klimamål i lang tid. Men det er åpenbart ikke for å drive dette i EU-borgernes eller miljøets interesse, men til fordel for lobbyistene i verdens største industrier, inkludert landbruks- og agrokjemisk sektor.
Allerede i 2019 slo den høyeste domstolen i Nederland, etter press fra EU, fast at EUs nitrogenstandarder ikke må overskrides, men uten hell. I mellomtiden har imidlertid presset økt betraktelig. EU-kommisjonen, ledet av Ursula von der Leyen, vedtok Green Deal på slutten av 2019, som ser for seg en gradvis reduksjon i utslipp til null innen 2050.
Tiltakene som kreves for å oppfylle disse høye standardene vil ikke, som offisielt hevdet, gi et avgjørende bidrag til å redde verdens klima, men de vil ødelegge mer enn 15 000 gårder i Nederland.
Det har vært mange som oppfordrer til å prøve noe nytt i 2024, en hvit måned, ikke kjøpe klær ei angitt tid og liknende, Jeg oppfordrer dere: kjøp norsk mat, men ikke la dere lure av Tines NYT NORSK merking, sjekk sjøl.
