oss 100 kroner!
Emmanuel Todd, historiker, demograf, antropolog, sosiolog og politisk analytiker, er en del av en døende rase, en av de svært få gjenværende eksponentene for fransk intelligentsia av den gamle skolen – en arving til folk som Braudel, Sartre, Deleuze og Foucault som blendet den unge kalde krigens generasjoner fra Vesten til Østen.
De første gullkornene fra hans siste bok, La Défaite de L’Occident («Vestens nederlag») er det mindre miraklet som faktisk ble publisert forrige uke i Frankrike, rett innenfor NATO-sfæren: en håndgranat av en bok, av en uavhengig tenker, basert på fakta og verifiserte data, som sprengte hele russofobibyggverket som ble reist rundt «tsaren» Putins «aggresjon».
I det minste noen sektorer av strengt oligark-kontrollerte bedriftsmedier i Frankrike kunne rett og slett ikke ignorere Todd denne gangen av flere grunner. Mest av alt fordi han var den første vestlige intellektuelle, allerede i 1976, som hadde spådd Sovjetunionens fall i sin bok La Chute Finale, med sin forskning basert på sovjetisk spedbarnsdødelighet.
Les: Emmanuel Todd: «Vi er vitne til Vestens endelige undergang»
En annen viktig årsak var boken hans Apres L’Empire fra 2002, en slags forhåndsvisning av Empire’s Decline and Fall utgitt noen måneder før Shock & Awe i Irak.
Nå tillater Todd, i det han har definert som sin siste bok («Jeg lukket sirkelen») seg selv å gå for fullt og omhyggelig skildre nederlaget til ikke bare USA, men Vesten som helhet – med forskningen sin som fokuserer på det som skjer i og rundt krigen i Ukraina.
Tatt i betraktning det giftige NATOstan-miljøet der russofobi og kanselleringskultur regjerer, og hvert avvik er straffbart, har Todd vært veldig forsiktig med å framstille den nåværende prosessen som en russisk seier i Ukraina (selv om det er antydet i alt han beskriver, alt fra flere indikatorer på sosial fred til den generelle stabiliteten til «Putin-systemet», som er «et produkt av Russlands historie, og ikke virksomheten til én mann»).
Han fokuserer heller på de viktigste årsakene som har ført til Vestens fall. Blant dem: slutten på nasjonalstaten, deindustrialisering (som forklarer NATOs underskudd når det gjelder å produsere våpen for Ukraina); «frysepunktet» i Vestens religiøse matrise, protestantismen, den kraftige økningen i dødeligheten i USA (mye høyere enn i Russland), sammen med selvmord og drap, samt overherredømmet til en imperialistisk nihilisme uttrykt ved besettelse av Forever Wars – evig krig.
Protestantismens sammenbrudd
Todd analyserer metodisk, i rekkefølge, Russland, Ukraina, Øst-Europa, Tyskland, Storbritannia, Skandinavia og til slutt The Empire. La oss fokusere på det som ville være de 12 Greatest Hits i hans bemerkelsesverdige øvelse.
1. Ved starten av den spesielle militære operasjonen (SMO) i februar 2022 var det samlede BNP for Russland og Hviterussland bare 3,3% av det samlede Vesten (i dette tilfellet NATO-sfæren pluss Japan og Sør-Korea). Todd er overrasket over hvordan disse 3,3 % som er i stand til å produsere flere våpen enn hele den vestlige kolossen, ikke bare vinnes krigen, men den reduserer dominerende forestillinger om den «nyliberale politiske økonomien» (BNP-rater) til grus.
2. Vestens «ideologiske ensomhet» og «ideologiske narsissisme» – ute av stand til å forstå, for eksempel, hvordan «hele den muslimske verden ser ut til å betrakte Russland som en partner i stedet for en motstander».
3. Todd fornekter forestillingen om «weberiske stater» – og fremkaller en deilig kompatibilitet av visjoner mellom Putin og USAs realpolitiske utøver John Mearsheimer. Fordi de er tvunget til å overleve i et miljø der bare maktforhold betyr noe, opptrer nå stater som «hobbesianske agenter». Og det bringer oss til den russiske forestillingen om en nasjonalstat, fokusert på «suverenitet»: kapasiteten til en stat til uavhengig å definere sin interne og eksterne politikk, uten noen som helst utenlandsk innblanding.
(Max Weber, tysk samfunnsvitersom utviklet teorier om protestantismens rolle i utvikling av kapitalismen. Thomas Hobbes, engelsk filosof, talsmann for eneveldet, uttrykt i hovedverket Leviathan som er blitt et symbol på en rasjonelt fungerende natur og stat. O.a.)
4. Implosjonen, trinn for trinn, av WASP-kultur, som førte, «siden 1960-tallet», til «et imperium fratatt et senter og et prosjekt, en i hovedsak militær organisme administrert av en gruppe uten kultur (i antropologisk forstand)». Dette er Todd som definerer de amerikanske neocons.
5. USA som en «post-imperial» enhet: bare et skall av militærmaskineri fratatt en intelligensdrevet kultur, som fører til «aksentuert militær ekspansjon i en fase med massiv sammentrekning av dens industrielle base». Som Todd understreker, «moderne krig uten industri er en oksymoron» (selvmotsigende, paradoksalt, o.a).
6. Den demografiske fellen: Todd viser hvordan Washington-strateger «glemte at en stat hvis befolkning nyter et høyt utdannings- og teknologisk nivå, selv om det synker, ikke mister sin militære makt». Det var akkurat tilfellet med Russland under Putin-årene.
7. Her kommer vi til kjernen i Todds argumentasjon: hans post-Max Weber-nytolkning av The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism, publisert for litt over et århundre siden, i 1904/1905: «Hvis protestantismen var matrisen for Vestens triumf, er dens død i dag årsaken til oppløsningen og nederlaget.»
Todd definerer tydelig hvordan den engelske «Glorious Revolution» fra 1688, den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 og den franske revolusjonen fra 1789 var de sanne pilarene i det liberale Vesten. Følgelig er et utvidet «vest» ikke historisk «liberalt», fordi det også utviklet «italiensk fascisme, tysk nazisme og japansk militarisme».
I et nøtteskall viser Todd hvordan protestantismen påla befolkningene den kontrollerte universelle leseferdigheten, «fordi alle troende må ha direkte tilgang til Den hellige skrift. En lesekyndig befolkning er i stand til økonomisk og teknologisk utvikling. Den protestantiske religionen modellerte ved et slumpetreff en overlegen, effektiv arbeidsstyrke.» Og det er i denne forstand at Tyskland var «i hjertet av vestlig utvikling», selv om den industrielle revolusjonen fant sted i England.
Todds nøkkelformulering er ubestridelig: «Den avgjørende faktoren for oppstigningen av Vesten var protestantismens tilknytning til alfabetisering.»
Dessuten er protestantisme, understreker Todd, to ganger i hjertet av Vestens historie: via den pedagogiske og økonomiske drivkraften – med frykt for fordømmelse og behovet for å føle seg utvalgt av Gud som skaper en arbeidsetikk og en sterk, kollektiv moral – og via ideen om at mennesker er ulike (husk den hvite manns byrde).
Protestantismens sammenbrudd kunne ikke annet enn å ødelegge arbeidsmoralen til fordel for massegrådigheten: det vil si nyliberalismen.
Transgenderisme og falskhetskulten
8. Todds skarpe kritikk av ånden fra 1968 ville fortjene en helt ny bok. Han refererer til «en av de store illusjonene på 1960-tallet – mellom den angloamerikanske seksuelle revolusjonen og mai 68 i Frankrike»; «å tro at individet ville være større hvis det ble frigjort fra kollektivet». Det førte til en uunngåelig tilbakeslag: «Nå som vi er frie, i massevis, fra metafysiske oppfatninger, grunnleggende og avledet, kommunistiske, sosialistiske eller nasjonalistiske, lever vi i opplevelsen av tomrommet.» Og det var slik vi ble «en mengde etterapende puslinger som ikke tør å tenke selv – men viser seg like mye i stand til intoleranse som de troende i antikken.»
9. Todds korte analyse av den dypere betydningen av transgenderisme knuser Church of Woke fullstendig – fra New York til EU-sfæren, og vil fremprovosere serieanfall av raseri. Han viser hvordan transgenderisme er «et av flaggene til denne nihilismen som nå definerer Vesten, denne drivkraften til å ødelegge, ikke bare ting og mennesker, men virkeligheten».
Og det er en ekstra analytisk bonus: «Transgender-ideologien sier at en mann kan bli en kvinne, og en kvinne kan bli en mann. Dette er en falsk bekreftelse, og i denne forstand nær det teoretiske hjertet av vestlig nihilisme.» Det blir verre når det kommer til de geopolitiske konsekvensene. Todd etablerer en leken mental og sosial forbindelse mellom denne kulten av det falske og Hegemonens vaklende oppførsel i internasjonale relasjoner. Eksempel: den iranske kjernefysiske avtalen under Obama som ble et hardt sanksjonsregime under Trump. Todd: «Amerikansk utenrikspolitikk er på sin egen måte kjønnsflytende.»
10. Europas «assisterte selvmord». Todd minner oss om hvordan Europa i starten var det fransk-tyske ekteparet. Så etter finanskrisen i 2007/2008, ble det til «et patriarkisk ekteskap, med Tyskland som en dominerende ektefelle som ikke lyttet til samboeren sin lenger». EU forlot enhver påstand om å forsvare Europas interesser – kuttet seg fra energi og handel med partneren Russland og sanksjonerte seg selv. Todd identifiserer, korrekt, Paris-Berlin-aksen erstattet av London-Warszawa-Kiev-aksen: det var «slutten på Europa som en autonom geopolitisk aktør». Og det skjedde bare 20 år etter den felles motstanden fra Frankrike-Tyskland mot den nykonservative krigen mot Irak.
11. Todd definerer NATO korrekt ved å kaste seg ut i «deres ubevisste»: «Vi legger merke til at dens militære, ideologiske og psykologiske mekanisme ikke eksisterer for å beskytte Vest-Europa, men for å kontrollere det.»
12. Sammen med flere analytikere i Russland, Kina, Iran og blant uavhengige i Europa, er Todd sikker på at USAs besettelse – siden 1990-tallet – om å avskjære Tyskland fra Russland vil føre til fiasko: «Før eller siden vil de samarbeide , da «deres økonomiske spesialiseringer definerer dem som komplementære». Nederlaget i Ukraina vil åpne veien, ettersom en «gravitasjonskraft» gjensidig forfører Tyskland og Russland.
Før det, og i motsetning til praktisk talt enhver vestlig «analytiker» over hele NATOstan-sfæren, forstår Todd at Moskva er på kurs til å vinne mot hele NATO, ikke bare Ukraina, og dra fordel av et mulighetsvindu identifisert av Putin tidlig i 2022. Todd satser på et vindu på 5 år, det vil si et sluttspill innen 2027. Det er opplysende å sammenligne med forsvarsminister Shoigu i fjor: SMO vil avsluttes innen 2025.
Uansett tidsfrist, innebygd i alt dette er en total Russland-seier – der vinneren dikterer alle vilkår. Ingen forhandlinger, ingen våpenhvile, ingen fastfryst konflikt – som Hegemonen nå er desperat i sving for å få til.
Davos spiller Vestens triumf
Todds store fortjeneste, som er så tydelig i boken, er å bruke historie og antropologi for å ta det vestlige samfunnets falske bevissthet til psykologens divan. Og det er hvordan han, for eksempel med fokus på studiet av svært spesifikke familiestrukturer i Europa, klarer å forklare virkeligheten på en måte som totalt unnslipper de hjernevaskede kollektive massene som i vest dveler under turbo-nyliberalismen.
Det sier seg selv at Todds virkelihetsbaserte bok ikke vil bli en hit blant Davos-elitene. Det som skjer denne uken i Davos har vært utrolig opplysende. Alt er ute i det fri.
Fra alle de vanlige mistenkte – den giftige EU Medusa von der Leyen, NATOs krigshissende Stoltenberg, BlackRock, JP Morgan og diverse honchos (big boss) håndhilser på sitt svette sweatshirtleketøy i Kiev – «Vestens triumf»-budskapet er monolittisk.
Krig er fred. Ukraina taper ikke (min kursiv) og Russland vinner ikke. Hvis du er uenig med oss – i noe som helst – vil du bli sensurert for «hatefulle ytringer». Vi vil ha den nye verdensorden – hva enn dere ydmyke bønder mener – og vi vil ha den nå.
Og hvis alt feiler, kommer en prefabrikkert «Disease X», sykdom X, for å ta deg.
Originalen til denne artikkelen finner du her:
