oss 100 kroner!
For tida pågår det en kraftig internasjonal offensiv mot husdyrholdet i landbruket. Den drives av en ikke-formalisert allianse av ernæringsapostler som går til angrep på kjøttforbruket, politikere som tenker at å slakte ned en stor andel av den norske bestanden av drøvtyggere er en kjapp måte å redusere de norske utslippene av klimagasser på, den globale matvareindustrien som ønsker å bane vei for sitt industriproduserte, kunstige kjøtt, og naive klimaaktivister som ikke ser ut til å ha skjønt hvilke krefter de allierer seg med.
Det hører med i bildet at bøndene er en svak gruppe mens fossilindustrien har et balletak på politikerne siden den gjennom 75 år har klart å gjøre samfunnet ekstremt avhengig av kull, olje og gass. Fossilindustrien skal utvikles, ikke avvikles, står det i Hurdalsplattformen til AP og SP.
Ankepunktet mot drøvtyggere er at de slipper ut metan, som er en kraftig drivhusgass. Husdyra produserer 57 % av de norske metanutslippene, men regna i CO2-ekvivalenter utgjør metan bare 9 % av de norske klimagassutslippene. Husdyra står følgelig bare ansvarlig for 5 % av dem. Likevel framheves de nye kostholdsrådene om å begrense mengden rødt kjøtt i kosten, som et effektivt klimatiltak, siden det vil innebære at bortimot halvparten av norske beitedyr må føres til slaktebenken. Enkel regning skulle tilsi at det høyst kan redusere de årlige utslippene med ca 2 % (se under).
Men i motsetning til galten Særimne i Valhal som blei slakta hver dag, men var like hel igjen om kvelden og kunne slaktes på nytt neste dag, kan vår tids beitedyr bare slaktes én gang. Jeg skal vise i Del 4 at klimagevinsten ved å redusere det norske husdyrholdet med ca 37 % som de nye kostholdsrådene ser ut til å føre til (se under), vil være høyst kortvarig og vil bli spist opp av fortsatte utslipp av fossile klimagasser i løpet av noen få uker. Og da nytter det ikke å slakte husdyra en gang til.
Metan fra beitedyr oppfører seg nemlig helt annerledes i atmosfæren enn CO2. Et utslipp av metan har en kraftig, men kortvarig klimaeffekt. Etter noen tiår er metanet fra beitedyr fullstendig brutt ned til CO2, som i sin tur har gitt opphav til nye plantevekster, og har ingen klimaeffekt lenger. Fossilt CO2 som stammer fra forbrenning av fossilt brensel og som er sluppet ut i atmosfæren, blir der derimot med sin vedvarende drivhuseffekt i hundrevis eller tusenvis av år.
Denne fundamentale forskjellen gjør at det ikke finnes noen entydig formel for hvor stort utslipp av CO2 som gir samme klimaeffekt som et gitt utslipp av metan. For å kunne bli sammenlikna med utslipp av CO2 blir utslipp av metan regna om til et utslipp av CO2 som gir samme oppvarmingseffekt, og som uttrykkes ved så og så mange CO2-ekvivalenter.
Et pålitelig estimat for utslippskutt med endret kosthold?
Dette – uten spørsmålstegnet – er tittelen på et innlegg i Nationen av Hege Haugland, seksjonsleder i Miljødirektoratet (Nationen, 16.12.2023). Hun viser til beregninger som Nibio har gjort på oppdrag fra Miljødirektoratet av hvor mye utslippene av klimagasser vil gå ned dersom forbruket av rødt kjøtt pr person blir redusert fra omlag 500 gram til 333 gram pr uke. «Resultatet er en utslippsreduksjon på 1,019 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2035», skriver hun.
Som fersk fysikkstudent lærte jeg at man ikke skal oppgi empiriske resultat med flere siffer enn nøyaktigheten tilsier. Så jeg undres på om det kan gå an å beregne denne framtidige utslippsreduksjonen med en nøyaktighet på 1 promille. Kjeden av årsak-virkningsforhold fra nordmenns framtidige spisevaner til en påitelig modell for klimaeffekten av metan i atmosfæren er unektelig lang og med mange usikre antakelser og forutsetninger. Uansett om det er tilsikta eller ikke, gir de tre desimalene i 1,019 inntrykk av at beregningene er langt mer presise og pålitelige enn de i virkeligheten er.
Trass i denne usikkerheten konkluderer Hege Haugland sitt innlegg med: «Vi mener likevel at beregningene gir et pålitelig estimat for hvilken utslippseffekt endret kosthold vil ha.» Det er etter mitt syn en freidig påstand som det ikke er faglig dekning for. At estimatet ikke er pålitelig innrømmer hun faktisk også indirekte selv når hun like foran dette skriver: «Det er selvsagt usikkerhet i beregningene, både i utslippsregnskapets faktorer og i antakelsene om framtidig utvikling for ulike parametere.» Usikkerhet er det alltid, men hvor stor? En vurdering av det burde vel ha hørt med i analysen.
For å regne om metanutslippene til CO2-ekvivalenter har Nibio åpenbart brukt det tradisjonelle ekvivalensmålet GWP100, som sier at i et hundreårsperspektiv vil et utslipp av 1 tonn metan ha samme klimaeffekt som et utslipp av 27 tonn CO2.
En ganske enkel modell kan være like relevant som Miljødirektoratet og Nibios estimat. Reduksjonen på 200 g rødt kjøtt pr person pr uke fra 533 g til 333 g er på 37,5 %. Dersom 1) dette innebærer at antall norske beitedyr også blir redusert med samme prosentsats, og 2) at det samme gjelder metanutslippene fra dem, og 3) jeg bruker verdien GWP100 = 27,0 iht den siste rapporten fra IPCC (AR6, WG1), får jeg at reduksjonen i metanutslipp tilsvarer 1,0 Mt (millioner tonn) CO2-e, i praksis det samme som Miljødirektoratets estimat.*
Men å basere estimatene på GWP100 gir ikke en pålitelig modell for ekvivalensmålet for metan. En endring i utslippsratene (de årlige utslippene) for metan er slett ikke er ekvivalent med en tilsvarende endring i utslippsraten for CO2, men derimot med et engangs utslipp (positivt eller negativt) av CO2. Dette vil jeg gå grundig inn på i den siste av tre kommende artikler om metan, drøvtyggere og klimaeffekten av å kutte så drastisk ned på antall beitedyr i Norge som de nye kostholdsrådene vil føre til.
Et mer pålitelig estimat basert på GWP*
Flere forskere har påpekt at for mange utslippscenariorer gir GWP100 rett og slett feilaktige resultater. Det nyere ekvivalensmålet GWP* er en mer pålitelig modell for CO2-ekvivalenter av kortlevete klimagasser som metan. Lynch et al. (2020) skriver f.eks.: «Vi viser at GWP* gir et nyttig uttrykk for oppvarming, mens konvensjonell bruk av GWP100 kommer til kort i mange scenarioer og spesielt når metanutslippene er stabile eller synkende.» Heller ikke GWP* er perfekt, og den faglige diskusjonen om dette er langt fra avslutta. Her ser det ut til at Miljødirektoratet og Nibio ikke har fulgt med i timen.
Med GWP* får jeg at at den foreslåtte reduksjonen i metanutslipp på grunn av færre beitedyr vil være ekvivalent med å trekke 3,4 Mt CO2 ut av atmosfæren – ved ett enkelt uttrekk – dersom dyrebestanden skjæres ned i løpet av 20 år. Dersom dette skjer i løpet av bare 10 år, vil det tilsvarende CO2-uttrekket være på 7,2 Mt. Med de nåværende årlige utslippene av klimagasser i Norge (grovt regna 50 Mt/år) tilsvarer gevinsten utslippene av CO2 i 3–4 eller 7–8 uker i ett eneste år. Så latterlig små utslippsreduksjoner er det å hente på et forslag som vil ha dramatiske følger for norsk landbruk, sjølberging, bosettingsmønster m.m.
Disse resultatene må sjølsagt tas med store klyper salt. De følger av veldig forenkla modeller der en mengde temmelig ukjente virkninger er utelatt.
Albert Einstein sa visstnok en gang noe sånt som: «Ting må forklares så enkelt som mulig, men ikke enklere.» Uansett om han sa det eller ikke, er det en bra rettesnor som jeg vil prøve å følge.
* Årlige utslipp av metan fra norske beitedyr i 2022 var 100,6 Mt. Regnestykket er: Årlig utslippsreduksjon = 27,0*200/533*100,6 Mt = 1,019 Mt ≈ 1,0 Mt.
Dette er Del 1 av fire artikler om beitedyr, metanutslipp og klimaeffekten av å redusere beitedyrbestanden slik de nye kostholdsrådene legger opp til. Du finner en lang rekke andre aktuelle oppslag på steigan.no. Søk f.eks. på kostholdsråd eller kosthold.
Felles emneknagg for alle artiklene: @MetanOgBeitedyr
