En stormsvale på vindenes evige hav

0
Bjørn Harald Jordan i Rozinante II

Minneord for Bjørn Harald Jordan (1947-2024).

Av Halvor Fjermeros.

Det kom uventet på da vi rett over nyttår fikk høre om Bjørn Harald Jordans bortgang. Den sporty, seige, saltvannsdynka, seilende, skiløpende, syklende og superspreke Bjørn skulle liksom holde på slik til evig tid. I stedet tok det brått slutt på et liv som ble levd med høy puls og full seilføring til siste minutt. Ja, Bjørn seilte så seint som i høst over Atlanteren fra New York – aleine – etter at han hadde hatt reisefølge med sin kjære Annelise fra Karibia og langs USAs østkyst. Han meddelte sine venner om ankomsten på Facebook i oktober:

«Som enkelte vet, ble jeg og Rozinante II, av været, – lavtrykk/vind – tvunget til å finne en god havn i Sør-England. Reisen, ikke særlig hyggelig, tok meg 8 uker fra NY. Ved hjelp av Annelise, min førstekompis, som var trygg hjemme i Norge,  fikk jeg komme inn i den sikre marinaen i Plymouth. Rozinante II blir her i vinter.»

Uten å smøre på med tjukk pensel av drama og adjektiver fikk han på nøkternt vis fram det vesentlige om en tur som noen hver kunne få hjertestans av bare ved tanken på å skulle være med på, vel å merke under forutsetning av at man hadde en trygg skipper til rors. For uansett hvor han for, var han en trygg skipper, en praktisk mann, en planlegger med klare mål for øyet for sine mange turer til lands som til vanns. Den islandske nasjonalskalden, kommunisten og katolikken Halldor Laxness kalte sånne mennesker for sjálfstætt fólk i romanen som på norsk fikk tittelen Sin egen herre. Det var en presis betegnelse på Bjørn Harald Jordan.

Bjørn vokste opp på Oslos østkant og gikk på gymnas på Teisen, Norges mest radikale skole som fostret folk som hans samtidige Pål Steigan, Klaus Hagerup, Jon Arne Corell og Tron Øgrim. Her var kimen til det som skulle bli den nye ml-bevegelsen og også til det radikale kultur- og teatermiljøet som skulle prege landet på 1970-tallet. Bjørn var svært stolt av dette opphavet og holdt fast ved mye av grunntankene fra den tida i sitt livslange politiske engasjement.

Han utdannet seg som elektroingeniør i Grimstad og studerte deretter realfag ved ADH her i byen. Som ung voksen flyttet han til Trondheim der han møtte Annelise, hun som skulle bli hans livsledsager og reisefølge – First Mate som skipperen kalte henne. Der i det nordafjeldske tok han også del i en av de store kampene for bymiljøet da en svær bevegelse av beboere slo ring om den gamle bebyggelsen på Bakklandet.  Aksjonistene klarte å forhindre riving og å bevare store deler av trehusene som nå er en viktig attraksjon langs Nidelva.

Sammen flyttet de to til Kristiansand hvor Bjørn ble lærer ved Katta/Gimle og etter hvert husbygger på si da familien med to små gutter valgte å bosette seg ytterst ved Kvåsefjorden i det nyutbygde Sodefjed. Som deltidsbosatt på den andre sida av Kvåsen utviklet vi et kystnært samkvem med sommerlige samlinger, bare en god rotur unna hverandre. Som passe god turløper prøvde jeg også å få has på den årvisse Birkebeiner-Bjørn noen år i den seige Sesilåmi, med ringe hell. Siden tok seilinga stadig mer over da fjellviddene ble byttet ut med blåmyra.

Sist sommer fikk vi, noen av oss som var politiske frender og kranglebrødre, tilsendt et stort reisebrev, en samling tanker fra havet der han seilte omkring under fjerne himmelstrøk. Det var et grublende saltvanns-essay, en idehistorisk trosbekjennelse så å si. I ettertid leser jeg det som et ideologisk-politisk testament der han opptar seg med de tyngste spørsmål i hele Bjørns levetid – spørsmålet om krig og fred, om opprustning og imperialisme, spørsmål som igjen har fått en skremmende aktualitet. Brevet ble lagt ut på steigan.no, et nettsted Bjørn jevnlig leste og ofte framsnakket:

Bjørn Jordans høyst individualistiske livsstil lot seg ikke kombinere med den kollektive massemobiliseringens metode. Til det hadde han alt for mange tanglopper i blodet. Opplysning var derimot hans arbeidsmåte og han skreiv dann og vann bloggen Jordans Oculi, altså hva Bjørn Jordans realfagsøye så av forklarlige og farefulle tegn i tida.

Det er slik vi vil huske Bjørn Jordan, som en stormsvale på vindenes evige hav.


Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Halvor Fjermeros og gjengis her med forfatterens velvillige gokjenning.

Forrige artikkelAmerikanske tjenestemenn bekymret for splittelsen mellom Zelensky og militærsjefen
Neste artikkelKjempedemonstrasjoner mot Donald Tusks nye regjering i Polen