oss 100 kroner!
9. november 2023.
Spartacus var også en Hollywood-film fra 1960, basert på en bok skrevet i hemmelighet av den svartelistede romanforfatteren Howard Fast og tilpasset av manusforfatteren Dalton Trumbo, en av ‘Hollywood 10’ som ble utestengt for sin ‘uamerikanske’ politikk. Det er en lignelse om motstand og heltemot som uforbeholdent taler til vår egen tid.
Begge forfatterne var kommunister og ofre for komiteen til senator Joseph McCarthy, House of Un-American Activities, som under den kalde krigen ødela karrierene og ofte livene til de som var prinsippfaste og modige nok til å stå opp mot hjemmeavlet fascisme i Amerika.
«Dette er en markert tid, nå, et bestemt tidspunkt …» skrev Arthur Miller i The Crucible: «Vi lever ikke lenger i den mørke ettermiddagen da ondskap blandet seg med det gode og forvirret verden.»
Det er en «bestemt» provokatør nå. Det er klart å se for de som ønsker å se det og forutsi dens handlinger. Det er en gjeng stater ledet av USA, hvis uttalte mål er dominans over heler spekteret, «full spectrum dominance.» Russland er fortsatt den forhatte, og det røde Kina er det fryktede. Fra Washington og London har det bitre hatet ingen grense. Israel, den koloniale levningen og angrepshunden som slippes løs, er væpnet til tennene og innvilget historisk frihet fra straff, slik at «vi» i Vesten sørger for at blodet og tårene aldri tørker i Palestina. Britiske parlamentsmedlemmer som våger å be om våpenhvile i Gaza blir forvist, topartipolitikkens jerndør er lukket for dem av en Labour-leder som vil holde tilbake vann og mat fra barna i Palestina.
På McCarthys tid var det oaser av sannhet. Mennesker som tenkte og handlet selvstendig og var velkomne da, er nå kjettere. En undergrunn av journalistikk eksisterer (som dette nettstedet, Mintpress News) i et landskap av løgnaktig konformitet. Dissenterende journalister har blitt fjernet fra «mainstream» (som den store redaktøren David Bowman skrev). Medienes oppgave er å snu opp ned på sannheten og støtte illusjonene om demokrati, inkludert en «fri presse».
Sosialdemokratiet har krympet til bredden av et sigarettpapir, som skiller de store partienes hovedpolitikk. Deres eneste abonnement er på en kapitalistisk kult, nyliberalisme og en pålagt fattigdom, beskrevet av FNs spesialrapportør som «utarmingen av en betydelig del av den britiske befolkningen».
I dag er krig en ubevegelig skygge. «Evige» imperiekriger betegnes som normale. Irak er modellen, ødelagt til en kostnad på en million liv og tre millioner fordrevne. Ødeleggeren Blair blir personlig beriket og smisket for, som en valgvinner, på partiets konferanse. Blair og hans moralske motpol Julian Assange, bor 14 miles fra hverandre, den ene i et herskapshus fra begynnelsen av 1800-tallet, den andre i ei celle i påvente av utlevering til helvete.
Ifølge en studie fra Brown University, har nesten seks millioner menn, kvinner og barn blitt drept av Amerika og dets tilhengere i den globale krigen mot terror, siden 11. september 2001. Et monument skal bygges i Washington for å ‘feire’ dette massemordet. Komiteen ledes av tidligere president George W. Bush, Blairs mentor. Afghanistan, der dette startet, ble til slutt lagt øde da president Biden stjal landets nasjonale bankreserver.
Det har vært mange tilfeller som Afghanistan. William Blum viet seg med rettsmedisinsk grundighet til å forstå en statsterrorisme som sjelden uttalte sitt navn, og derfor krever gjentakelse:
I min levetid har USA styrtet eller forsøkt å styrte mer enn 50 regjeringer, de fleste demokratier. Det har blandet seg inn i demokratiske valg i 30 land. De har sluppet bomber over befolkningen i 30 land, de fleste av dem fattige og forsvarsløse. De har kjempet for å undertrykke frigjøringsbevegelser i 20 land. De har forsøkt å myrde utallige ledere.»
Kanskje jeg hører noen av dere si: Det er nok. Mens den endelige løsningen på Gaza blir kringkastet direkte til millioner, de små ansiktene til ofrene risset inn i bombede ruiner, innrammet mellom TV-reklamer for biler og pizza, ja, det er sikkert nok. Hvor blasfemisk er ordet «nok»?
Afghanistan var der Vesten sendte unge menn, tynget ned med ritualet av «krigere», for å drepe folk og nyte det. Vi vet at noen av dem likte det fra bevisene til australske SAS-sosiopater, inkludert et fotografi av dem som drakk fra protesen til en myrdet afghansk mann.
Ikke en eneste sosiopat har blitt tiltalt for dette, og forbrytelser som å sparke en mann utfor et stup, skyte ned barn på kloss hold, skjære struper: ingenting av det «i kamp». David McBride, en tidligere australsk militæradvokat som tjenestegjorde to ganger i Afghanistan, var en «sann troende» på systemet som moralsk og hederlig. Han har også en vedvarende tro på sannhet og lojalitet. Han kan definere dem som få kan. 13. november er han i retten i Canberra som en påstått kriminell.
«En australsk varsler,» rapporterer Kieran Pender, en senioradvokat ved Australian Human Rights Law Centre, «vil bli stilt for retten for å ha varslet om fryktelige handlinger. Det er dypt urettferdig at den første personen som er tiltalt for krigsforbrytelser i Afghanistan, er varsleren, og ikke en påstått krigsforbryter».
McBride kan få en dom på opptil 100 år for å ha avslørt tildekkingen av den store forbrytelsen Afghanistan. Han forsøkte å utøve sin juridiske rett som varsler i henhold til offentlighetsloven av allmenn interesse, som den nåværende justisministeren, Dreyfus, sier «leverer på vårt løfte om å styrke beskyttelsen for varslere i offentlig sektor». Likevel er det Dreyfus, en minister fra Arbeiderpartiet, som signerte på McBride-rettssaken, etter en straffende ventetid på fire år og åtte måneder siden han ble arrestert på flyplassen i Sydney. En ventetid som ødela helsen og familien hans.
De som kjenner David og vet om den grusomme uretten som er gjort mot ham, fyller gaten hans i Bondi, nær stranden i Sydney, for å vinke sin oppmuntring til denne gode og anstendige mannen. For dem og meg er han en helt.
McBride ble slått av det han fant i dokumentene han ble beordret til å inspisere. Det var bevis for forbrytelser og tildekkingen av dem. Han overleverte hundrevis av hemmelige dokumenter til Australian Broadcasting Corporation og Sydney Morning Herald. Politiet raidet ABCs kontorer i Sydney, mens journalister og produsenter sjokkert så på da det føderale politiet konfiskerte datamaskinene deres.
Justisminister Dreyfus, en selverklært liberal reformator og venn av varslere, har alene rett til å stoppe McBride-rettssaken. Et søk om innsyn på grunnlag av loven om informasjonsfrihet, av hans handlinger i denne saken, antyder en likegyldighet til hvorvidt en uskyldig mann råtner i fengsel eller ikke.
Du kan ikke drive et fullverdig demokrati og en kolonikrig: Det ene streber etter anstendighet, og den andre er en form for fascisme, uavhengig av dens ønsker og mål. Kolonikrigens merke er dødsmarkene i Gaza, bombet til støv av apartheid Israel. Det er ingen tilfeldighet at det i det rike, men utarmede Storbritannia, for tiden holdes en «granskning» av britiske SAS-soldaters nedskyting av 80 afghanere, alle sivile, inkludert et par som lå i sin egen seng.
Den groteske uretten som er tildelt David McBride, er preget av urettferdigheten som fortærer hans landsmann Julian Assange. Begge er venner av meg. Når jeg ser dem, er jeg optimistisk. «Du får meg i godt humør,» sier jeg til Julian mens han hever en trassig knyttneve på slutten av besøksperioden vår. «Du får meg til å føle meg stolt», sier jeg til David, på vår favorittkafé i Sydney. Deres tapperhet har gjort det mulig for mange av oss, som kanskje fortviler, å forstå den virkelige betydningen av en motstand vi alle deler, hvis vi ønsker å forhindre erobringen av oss, vår samvittighet og vår selvrespekt, hvis vi foretrekker frihet og anstendighet fremfor medgjørlighet og sammensvergelse. I dette er vi alle Spartacus.
Spartacus var den opprørske lederen av Romas slaver i 71-73 f.Kr. Det er et spennende øyeblikk i Kirk Douglas-filmen Spartacus, når romerne ber Spartacus menn om å identifisere sin leder og bli benådet. I stedet reiser hundrevis av kameratene seg, hever nevene i solidaritet og roper: «Jeg er Spartacus!» Opprøret er i gang.
Julian og David er Spartacus. Palestinerne er Spartacus. Folk som fyller gatene med flagg, prinsipper og solidaritet er Spartacus. Vi er alle Spartacus, hvis vi ønsker å være det.
Denne artikkelen ble først publisert av MintPress:
John Pilger: We are Spartacus
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
John Pilger er en prisbelønt journalist. Hans artikler vises over hele verden i aviser som Guardian, Independent, New York Times, Los Angeles Times, Mail & Guardian (Sør-Afrika), Aftonbladet (Sverige), Il Manifesto (Italia).
