Våpen er veien til fred

0
Fra NRK 18. januar 2023
Vladimir Petrovitsj Fedorov.

Våpen er veien til fred er et direkte sitat som NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har gjentatt både her hjemme på årskonferansen til NHO og internasjonalt under paneldebatten ved det årlige møtet i Verdens økonomiske forum i Davos. Hovedbudskapet vil være mer støtte, mer avansert støtte, tyngre våpen og mer moderne våpen, sa Stoltenberg. – Om Putin vinner, er det en tragedie for ukrainerne, men også en fare for oss. Beskjeden vil da være at om de bruker militær makt, oppnår de det de vil sa Natos generalsekretær Jens Stoltenberg. Så selv om det kan høres ut som et paradoks, er våpen til Ukraina veien til fred.

Og et paradoks er det. Ikke bare av hensyn til at vestlige land har brukt militærmakt for å oppnå det de ville, utelukkende gjennom en salig blanding av økonomiske sanksjoner og militære intervensjoner initiert på falske premisser som i ettertid aldri blir ansvarliggjort eller får noen som helst følger, annet enn fengsling og politisk forfølgelse for varslere som står frem om de mange omfattende menneskerettighetsbruddene gjennomført av vestlige styrker – men også fordi det viktigste formålet med og resultatet av krig er å skade.

Og la oss ikke gå videre med å analysere hvorvidt spekulasjonene om Nord-Koreas, Irans og Kinas våpenforsyninger til Russland er sanne, men kan og burde disse da bli oppfattet som de respektive landenes besluttsomme innsatts for fred, om man da bruker Stoltenbergs logikk?

Den 27. oktober 2023 reiste utenriksminister Espen Barth Eide til Brussel for å advare sine NATO-kolleger om at «Mange land opplever at våre verdier om demokrati og menneskerettigheter bare gjelder når det passer oss. Hvis vi kritiserer Russland for maktbruk i strid med humanitærretten i Ukraina, men ikke kritiserer når våre venner gjør det samme, da kommer ingen til å tro på oss,» sier Eide. Her adresserer utenriksministeren elefanten i rommet – kjernen i de globale maktforhandlingene i dag – hvor stor del skal vestlige makter ha av beslutningstagning på den globale arenaen?

Enda utenriksministerens Barth Eides bekymring kan virke å ta utgangspunkt i humanitære idealer, er hans uforskjønnede mening en utilitaristisk, machiavellisk, og en som den utenomvestlige verden kjenner til altfor godt: den undergraver de globale målene som vestlige land har satt for seg.

«Tilliten til Vesten svekkes når det oppleves at vi har ulike standarder. Mitt poeng er ikke om vi har det, men at det oppfattes slik,» sier han til VG.

Selvfølgelig lot ikke kommentarene i norsk presse seg vente – Dersom problemet er at det oppfattes slik, gjør Barth Eide sitt ytterste for å bekrefte den oppfatningen skriver VG kommentatoren Hanne Skartveit. Hun er ikke den eneste hvis innlegg ikke skyr noen midler i å påpeke den kritikken som Israel har høstet i tiden etter Hamas-angrepet den 7. oktober og hvordan den krigen skiller seg fra Russland-Ukraina konflikten. «Russland har invadert et naboland, med mål om å overta landet, og gjøre innbyggerne der til russere. Russland er en stat som har gått til angrep på en annen stat, helt uprovosert. En invasjonskrig, av en type vi ikke har sett siden andre verdenskrig. Krigen i Gaza kommer som et svar på en terrorhandling, med det mest omfattende massedrapet på jøder siden Holocaust.» skriver Skartveit.

Altså både Hamas og Russlands angrep kom uprovosert som lyn fra klar himmel og med ingen annen hensikt enn å utøve ondskap. En slik forklaring ignorerer den lange historien med undertrykkelse som fostret Hamas-frigjørergruppen. Den går så langt tilbake som 1947 til konflikten som Israelerne beskriver som «frigjøringskrigen» og palestinerne som ‘katastrofen’. Jeg skal nå begi meg på tynn is ved å påpeke at jeg snublet over statistikk som viser til at 85% av Hamas-soldatene vokser opp som foreldreløse etter å ha mistet familiene sine tidlig på grunn av israelsk vold. Det som derimot er stødig grunn, er tall dokumentert av FN som viser at antall døde / sårede i Israel – Palestina konflikten fra 2008 til 2020 er enormt disproporsjonert med overvekt av palestinske ofre. Kombiner dette med det faktum at verken USA eller Norge anerkjenner Palestina som en stat, til tross for Oslo I-avtalen. Dette gir virkelig ingen insentiv for Vesten til å komme palestinerne til unnsetning, som er drevet inn i det som rettmessig er beskrevet som «verdens største åpne fengsel,» nemlig Gaza. Og sammenlign det med de konflikter hvor Vesten har posisjonert seg som en forkjemper for demokrati og menneskerett – Korea, Vietnam, Gulfkrigen, Yugoslavia, Afghanistan, Iraq, Libya, Syria – hvor geriljagrupper som bruker samme taktikk som Hamas blir omhandlet som frihetskjempere. Men det er fraværet av det aller største insentivet for humanitære intervensjoner som er avgjørende for vestlig passivitet i denne konflikten – nemlig muligheten å tjene på den.

Det er ikke tilfellet med Russland. Planene for «Balkanisering» av Russland var allerede lagt til grunn da kuppet i Ukraina i 2014 tok sted. Fra 2012 har Russland gjentatte ganger lagt frem et forslag til resolusjon for FNs generalforsamling mot glorifisering av nazismen. Og skammelig nok har Norge, sammen med de fleste vestlige land, gjentatte ganger stemt imot. Et steg som ikke kan forklares annet enn ved en nærmere analyse av situasjonen i Ukraina.

Det største hinderet for pressefrihet er motstridende synspunkter

Som en som har involvert seg i Ukraina-konflikten med over gjennomsnittlig interesse, har jeg ofte prøvd å debattere med krigshisserne og Ukraina-fanatikerne på deres hjemmebane – ved å kommentere direkte under deres artikler eller ved å motargumentere med egne svar på deres innlegg. Uten hell. I begynnelsen forsøkte jeg å sende leserinnlegg inn til medier som Dagbladet, VG, Aftenposten – med velargumenterte synpunkter og dokumenterbare fakta.

Til ingen nytte. Til syvende og sist og etter en lang og omfattende verifiseringsprosess fikk jeg kommentere innleggene til Nettavisens Jørn Sund-Henriksen. Jeg angrep forfatterens gjennomgående mangel på kildehenvisning, kommenterte med lenker til vestlige artikler som direkte motstridet artikkelforfatterens poeng og til og med bilder fra ukrainsk tv-kanal som direkte indikerte et svimlende antall ukrainerne drept i konflikten, samt om hvorfor Russland har med stor hell greid å omgå vestlige sanksjoner. Dette  knyttes tett opp mot nettopp det utenriksminister Barth Eide advarte sine NATO-allierte om – nemlig at de utenomvestlige maktene har noe å si om hvem de anser som sine venner. Følger man med på ikke-vestlige kilder enes de om at politikken i den desidert største delen av den globale befolkningen ikke lenger skal bli diktert av 1,5 milliard selvforherligende, hovedsakelige likegyldige til de vanskeligheter resten av verdens befolkning står ovenfor.

Nettavisens svar – «Det er interessant at du kaller det andre kilder enn vestlige. Den reelle skillelinjen går mellom land som har pressefrihet og land som ikke har det. Informasjon fra medier som ikke er frie har nesten ingen verdi.»

Muligens hadde argumentet hatt noe vekt om den ikke ble skrevet etter at Nettavisen så seg nødt til å utestenge meg fra kommentarfeltet samt hindre mange av mine kommentarer som direkte bestred artikkelforfatterens poeng fra å se dagslys. Også de kommentarene som omhandlet de høye ukrainske tapene ble sensurert. Artikkelforfatteren Jørn Sund-Henriksen, som utenom å være journalist også er leder for Norsk-Ukrainsk Venneforening, kommenterte også at han beskrev allmenn kjent viten, og at han derfor ikke trengte å gå inn i kildehenvisningen.

Interessant nok innrømmet han i en av kommentarene at han kjente til Mediazona – et prosjekt som i samarbeid med BBC sporer antall døde russere i konflikten, med et dokumentert antall russiske tap som er flere størrelsesordener lavere enn det mediene i Norge hevder, men at han ikke anså det som troverdig.

I motsetning til Jørn Sund-Henriksen, Hanne Skartveit, og samtlige andre spaltister i de største og mest prestisjefulle medieflatene i Norge, anser jeg det som ikke bare en god skikk, men en forutsetning for god journalistikk å henvise til kildene.

Analytikere som den tidligere amerikanske marinesoldaten Brian Berletic fra kanalen The New Atlas henviser til nettopp vestlige kilder da han gang på gang tar ett oppgjør med vestlig propaganda. En slik tilnærming ville uten tvil satt kjepper i retorikken til samtlige av disse kommentatorene, for de ville da måtte begrunne deres meninger i utgivelser, statistikk, henvisninger som ville være mulig gjenstand for argumentasjon. Det er jo neppe hensikten med deres ytringer – det er vanskelig å hevde at Russlands inntog i Ukraina er uprovosert om man trekker frem NATOs brutte løfte om å ikke ekspandere. Drapene på sivile i Donetsk og Luhansk som førte til Minsk 1 og 2 avtalene og de påfølgende bruddene av dem fra vestlig side, NATO offiseren Jacques Bauds benektelse av Russlands involvering i utbryterregionenes opprør mot Kiev-regimet, USAs og Storbritanias rolle i sabotasjen av fredsforhandlingene mellom Russland og Ukraina i forkant av fullskala invasjonen som kunne ha satt en stopper for den eskalerende konflikten, som nylig bekreftet av den parlamentariske lederen av Zelenskys «Folkets tjener»-parti David Arakhamia under et intervju, stikk i strid med Jens Stoltenbergs utsagn om «– Vi la ned en betydelig politisk og diplomatisk innsats i å hindre krig. Helt til det aller siste. Men president Putin valgte likevel å gå til angrep.»

Hensikten med dette fraværet av journalistiske prinsipper, kan neppe være noe mer komplisert enn å forene den norske folkeopinionen mot et fordreid og svartmalt Russland, som ikke hadde vært mulig om kravet om journalistisk standard var overholdt. For å unngå å måtte ta stilling til objektivitet nøyer mediene seg med å skrive «dette er et utrykk for forfatterens mening».

Deres svar på kritikk og motstridende synspunkter er knebling og demonisering av meningsmotstandere. Om spørsmål om opprinnelsen til fascistiske bevegelser og hvorvidt nazismen kan dukke opp igjen i vår tid har fra tid til annen streifet tankene, kan de som spekulerer på emnet se hvordan fascismen som fenomen åpenbarer seg i norske og generelt vestlige medier i sanntid. Nivået av konformiteten blant massemediene og den politiske klassen er totalitært, og det gis ingen rom til debattanter med avvikende synspunkter – helt i tråd med hva man som meningsmotstander opplevde under fremveksten av nazi-bevegelsen i Tyskland i kjølvannet av 1. verdenskrig. Og det blir med den største selvfølgelighet stempling av meningsmotstandere, uansett hvor godt overveide, balanserte og faktadrevne deres argumenter er, som spredere av russisk propaganda.

Nettstedet steigan.no, som en av de få bastionene for divergerende synspunkter, har blitt utsatt for denne behandlingen. Og det har undertegnede også av blant annet Jørn Sund-Henriksen, spaltisten som etter det nærmeste en kommer en «debatt» har vist seg å være mer klar over virkeligheten i Ukraina enn han er villig å belyse ovenfor leserne, fra en avis som lar kommentarer som omtaler russere som undermennesker stå, mens den sensurerer poster som blant annet refererer de astronomiske tallene på døde ukrainske soldater fra nettopp ukrainske kilder, som ellers blir gjentrykket som den største sannhet.

Det er i denne sammenheng bemerkelsesverdig at Russland, som beskyldes for å spre falskheter og desinformasjon, tyr til midler som prank calls: Forbundskontoret for beskyttelse av Grunnloven i Tyskland har advart ministre mot telefoner fra den russiske pranker-duoen Vovan & Lexus skriver Bild. Advarselen – Vovan & Lexus får europeiske ledere til å se dumme ut (!) gjennom å fiske etter hva politikerne egentlig mener. Altså – å fortelle sannheten.

Alt en kan si og i påventet av den neste varianten av Nürnberg-rettssakene har blitt uttrykt av den tyske dramatikeren Bertolt Brecht; – «Den som ikke vet hva som er sant er bare en tulling, men den som kjenner sannheten og kaller det for løgn, er en kriminell». Hvordan stiller du deg som mediaperson i Norge?

Nylig gjennomførte Russlands president Vladimir Putin sin årlige direkte sesjon hvor han svarte på publikums spørsmål. Vestlige journalister var invitert, i sterk kontrast med vestens absolutte utestengelse av russiske journalister. Og dette gir belegg for et annet sitat å komme til tankene: «Beskyld den andre siden for det du selv er skyldig i,» som ofte tilskrives Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels. Mens det strides om hvorvidt den presise formuleringen kan tilbakeføres direkte til Goebbels, samsvarer følelsen med propagandastrategiene til det nazistiske regimet, og er i tråd med propagandataktikken som nazistene brukte, der de ofte brukte feilinformasjon og manipulasjon for å diskreditere motstanderne sine.

Det største hinder for demokratiet er folkeviljen

Mens Putin er i gang med å forene folk fra verdensdelene som tidligere var europeiske kolonier, er europeere opptatt med å kansellere historien – monumenter for de sovjetiske soldatene som slåss mot nazi-tyskland blir demontert rundt omkring i diverse europeiske stater, og historien blir skrevet om i verste Goebbels-stil:

Storbritannia hadde ikke klart å slå Hitler uten hjelp fra USAs mektige militærmaskin skriver en annen krigshisser fra Nettavisen, Anders Magnus. Alle som har et snev av interesse for historie vil med en gang påpeke at Storbritannia ikke hadde klart å slå Hitler uansett. Og at USAs bidrag i krigen tilsvarte «en vitaminsprøyte» for å sitere min norske historielærer på barneskolen. Det var Sovjetunionen som delte de avgjørende slagene mot Tysklands krigsmaskin. Det er meg en særlig glede å kunne meddele at norske styrker vil ta del i operasjonene, sammen med de sovjet-russiske tropper, og således atter kjempe på norsk jord. Slik lød Proklamasjon fra Kong Haakon i anledning sovjet-russiske styrkers inntog i Finnmark 26. oktober 1944.

Den samme Anders Magnus skriver i samme kronikk at det blir en katastrofe dersom Donald Trump atter en gang blir valgt som president i USA – «vi som elsker demokratiet lever i svært skumle tider», fordi Trump har uttalt at han ønsker slutt på krigen i Ukraina. Fysj og fy. Tenk deg en amerikansk president som avslutter kriger, ikke starter dem! Anders Magnus demonstrerer her en merkelig logikk når han hevder at de som elsker demokratiet lever i skumle tider samtidig som han påpeker at Trump er på vei til å bli valgt. Det vil da si – den amerikanske velgermassen foretrekker Donald Trump som president og bruker demokratiske virkemidler til å stemme frem sin foretrukne kandidat.

Lignende uttalelser har man hørt fra medlemmer av den sittende regjeringen i Nederland etter seieren til Geert Wilders, grunnleggeren og lederen i Frihetspartiet under folkeavstemningene i november – «vi skal stikke kjepper i hjulene på dem» skal en av de sittende ministrene ha fortalt pressen.


Tyskland følger trenden med kansellering av demokratiet for demokratiets skyld ved å forsøke å forby landets største parti, AFD. Og Annalena Baerbock, sittende utenriksminister, har rett ut sagt «vi vil fortsette å støtte Ukraina til tross for hva velgerne måtte mene».

Kombiner dette med at vestlige land begrenser ytringsfriheten og man har det som George Orwell i romanen «1984» kalte for «Doublespeak», som refererer til språk som med vilje forvrenger, skjuler eller fordreier betydningen for å manipulere offentlig oppfatning. Det innebærer fenomenet der en person holder to motstridende narrativer i hodet samtidig og tror på begge som sanne. Dette skaper en form for kognitiv dissonans, der individer aksepterer eller godtar informasjon som tilsynelatende motsier hverandre. Dette er en manipulerende taktikk brukt av styresmaktene, der personer blir påvirket til å akseptere inkonsekvente påstander uten å stille spørsmål, og det bidrar til den forvrengte oppfatningen av virkeligheten som er assosiert med begrepet.

De mer beleste av leserne, som jeg forventer leserne av steigan.no å være, vil muligens allerede ha trukket paralleller med denne artikkelens 3 overskrifter og de 3 postulater gjengitt i George Orwells bok «1984» – War is peace. Freedom is slavery. Ignorance is strength.

I en verden snudd på hodet er det ikke lett å vite hvem som snakker sant og ikke. Men året er ikke 1945 lenger, og selv om russiske tv-kanaler blir bannlyst og det bygges en ny Berlinmur, i en overførbar betydning, denne gangen fra vestens side, så gir dagens teknologi mulighet til å finne objektive beskrivelser av den situasjonen som nå er dominerende i verden. For jeg kan si meg enig i Jørn Sund-Henriksens utsagn, informasjon fra medier som ikke er frie har nesten ingen verdi.


For øvrig, spesielt for de som påstår at Ukraina ikke kan være nazistisk og ikke kan holde seg fra å skrive «slava ukraine» i ethvert innlegg, så burde denne korte videoen være en god forklaring på hvorfor man skal la være.

Forrige artikkelStortinget vedtok å frata Stortinget makt
Neste artikkelKommentar til Hovigs artikkel om inflasjon
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.