Klimamarsjen i New York: Storslått, men med feil innretting

0

Av Ellen Isaacs, Countercurrents.

Minst 75.000 demonstrerte i New York City den 17. september. Det var ganske imponerende og inspirerende å være med på. Sammenlikna med tidligere marsjer, den siste av dem før Covid, var det flere fargede, urfolk og innvandrere som deltok. Men spørsmålet er, hvilke krav stilte egentlig denne store massen av demonstranter? Selvsagt var hovedparolen «Slutt med fossilt brensel», men hvem ble dette kravet retta mot?

For det meste var kravet at liberale politikere, som Biden, skulle ta grep og at bankene skulle slutte å finansiere konsernenes klimaødeleggende virksomhet. Med andre ord var den overordnede forutsetninga fra arrangørenes side at den politiske sektoren, næringslivssektoren og banksektoren har ulike interesser. Den fremste taleren var Alexandria Ocasio-Cortez, en kongresskvinne og demokratisk sosialist som tror at arbeidernes liv kan forbedres under kapitalismen og som til og med stemte for å støtte krigen i Ukraina.[1]

Det var åtte arrangører av demonstrasjonen. En av de største var Global Campaign to Demand Climate Justice (https://demandclimatejustice.org), et nettverk av over 200 organisasjoner, som til og med har slagordet System Change not Climate Change. Prinsipperklæringa deres sier at klimaendringer oppstår fra profittdrevne og vekstorienterte systemer, ulike og utbyttende økonomiske og sosiale strukturer, og politikk og praksis fremma av globale konsern, rike industriland, internasjonale institusjoner og økonomiske og politiske eliter. De har da en lang liste med krav som ingen av oss kan være uenige i, men strategien er å «bygge ut våre evner til koordinerte mobiliseringer» og «kjempe for en internasjonal klimaavtale». Selvfølgelig må denne avtalen bli inngått mellom eksisterende regjeringer, siden det ikke er vurdert å erstatte dem [med noen andre]. Det er ingen egentlig plan for systemendring.

Hvordan kapitalismen faktisk fungerer

For å kunne utforme kravene sine innafor kapitalismens ramme, må arrangørene se fundamentalt bort fra strukturen til det kapitalistiske samfunnet. Formålet, kapitalismens grunnleggende og drivende mekanisme, er å maksimere profitt. Fortjeneste genereres ved å selge varer eller tjenester for mer enn det koster å lage dem, som inkluderer å skaffe ressurser, vedlikeholde utstyr og betale arbeidernes lønn og goder. Selskaper og ofte også regjeringer finansierer sine enorme investeringer ved å låne penger fra banker. Det er konkurranse mellom produsenter av lignende produkter, så vel som konkurranse mellom nasjoner for å bevare den dominerende stillinga til til landets egne konsern.

Siden fortjeneste, som tiltrekker seg investorer, telles opp på kvartalsbasis, er det ikke rom for å utsette lønnsomheten for å gjennomføre langsiktige, kostbare endringer. For å opprettholde grepet om bransjene konkurrerer nasjoner om å hente råvarer fra hele verden, beskytte forsyningslinjene for å importere råvarene og kontrollere kildene til den billigste arbeidskrafta. Denne konkurransen er grunnlaget for de fleste kriger som stormakter deltar i, enten det er verdenskrigene eller de mange nesten sammenhengende mindre.

I fjor, i 2022, tjente den globale olje- og gassindustrien 4 billioner dollar, opp fra gjennomsnittlig 1,5 billioner dollar de siste årene, ifølge lederen for International Energy Agency.[2] Under halvparten av én prosent ble reinvestert i rein energi. Ifølge IMF mottar produsentene av fossilt brensel statlige subsidier på 11 millioner dollar hvert minutt i form av skattelettelser og priskontroll, samt at de ikke er pålagt å betale for forurensningene de forårsaker.[3] Industrien subsidierer også i stor grad politikere, bl.a. 28 millioner dollar til 50 medlemmer av huset [dvs Representantenes hus].[4] Selv om bankene har sagt at de går for grønt, finansierte de fossilindustrien med 673 billioner dollar i fjor.[5] Samtidig har Biden godkjent boreprosjektet Willow i Alaska, Mountain Valley-rørledninga i West Virginia og flere olje- og gasstillatelser enn Trump.[6]

Den største brukeren av energi i USA er forsvarsdepartementet, med 77-80 % av alt offentlig forbruk av energi. Det går til å drifte over 800 militære installasjoner rundt om i verden, og til våpenproduksjon og stridsoperasjoner i tillegg til annen bruk.[7] Krigen i Ukraina, som har kutta forsyninger av olje og gass fra Russland, har også ført til et kappløp om lett tilgjengelige nye energikilder, inkludert økt bruk av kull.[8]

Hva må gjøres?

Hovedkonklusjonen på denne diskusjonen er at uansett hvor militant og hvor stor miljøbevegelsen er, så vil den være impotent hvis den begrenser seg til å velge skurker blant kapitalismens herskere. Det er ikke regjeringene, produsentene eller de som finansierer dem som må trekkes fram, men det kapitalistiske systemet som de er integrerte deler av. Derfor må vi innse at klimabevegelsen må bli en integrert del av en antikapitalistisk bevegelse, selv om dette gjør oppgaven vår mer kompleks og vanskelig.

Bare hvis arbeiderne selv driver samfunnet i samsvar med sine egne interesser, kan de prioritere sine egne liv og sin egen velferd. Først da vil vi være i stand til å utforske [aktuelle] energiløsninger, begrense energibruken i de rike nasjonene og øke den i de fattige, og investere i slik innsats raskt nok for å redde planeten vår.

Det er nå klart for millioner av oss at vår verden står overfor en overhengende fare, ikke bare på grunn av klimaendringer, men på grunn av trusselen om verdenskrig mellom de konkurrerende supermaktene, USA og Kina. De som lider mest er de fattige i verden, både på grunn av miljøkatastrofer og fordi de blir presssa til å kjempe mot hverandre. Men vi går alle en skremmende fremtid i møte.

Vår mest presserende oppgave er å bygge en internasjonal, klassebevisst, antikapitalistisk organisasjon som kan ta på seg denne monumentale kampen for å bygge en ny verden, en kommunistisk verden, en arbeiderdrevet verden. Det betyr å integrere vår klimakamp med fagforeningsbevegelser, antikoloniale bevegelser, antikrigsbevegelser, antirasistiske bevegelser, ja alle bevegelsene som forener og styrker oss og øker klassens styrke. Vi må ikke begrense oss til demonstrasjoner, men må vurdere hvordan vi skal være organiserte og kraftige nok til å faktisk styrte de nåværende herskerne på denne planeten. Da kan vi overleve.

Fotnoter

  1. https://www.youtube.com/watch?v=esLJRHU-GvA
  2. https://www.reuters.com/business/energy/oil-gas-industry-earned-4-trillion-last-year-says-iea-chief-2023-02-14/
  3. https://www.theguardian.com/environment/2021/oct/06/fossil-fuel-industry-subsidies-of-11m-dollars-a-minute-imf-finds
  4. https://thehill.com/policy/energy-environment/3926039-these-house-members-get-the-most-money-from-the-oil-and-gas-industry/
  5. https://www.cnn.com/2023/04/20/investing/premarket-stocks-trading/index.html
  6. https://www.eenews.net/articles/biden-fossil-fuel-boost-creates-political-storm-on-his-left/
  7. https://watson.brown.edu/costsofwar/files/cow/imce/papers/Pentagon%20Fuel%20Use%2C%20Climate%20Change%20and%20the%20Costs%20of%20War%20Revised%20November%202019%20Crawford.pdf
  8. https://www.reuters.com/business/energy/year-russia-turbocharged-global-energy-crisis-2022-12-13/

Ellen Isaacs er lege, antirasist og antikapitalistisk aktivist og medredaktør av multiracialunity.org. Du kan skrive til henne på eisaas66@gmail.com.

Original: The Climate March: Magnificent and Misdirected, Countercurrents, 25. sept 2023. Oversatt og tilrettelagt av Erik Plahte. Uthevingene er mine. Synspunktene til forfatteren burde være like relevante for den norske klimabevegelsen som for den amerikanske.

Noen andre artikler av Ellen Isaacs.

Forrige artikkelKan det være gode grunner til at Putin er populær, Øystein Bogen?
Neste artikkelDomstol i Ecuador godkjenner urfolket Siekopais territorium
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.